Primærhelsetjenesten
Primærhelsetjeneste er helsetjenester som leveres i lokalsamfunnet i det daglige. Primærhelsetjenester består av allmennpraktiserende leger, hjemmesykepleie, tannpleiere, helsesøstre, fysioterapeuter, ergoterapeuter, logopeder, annet helsepersonell som kiropraktorer, og av institusjoner som sykehjem og bo- og servicesentre.
Primærhelsetjenesten kalles ofte «førstelinjetjeneste», i motsetning til «andrelinjetjeneste» som er spesialisthelsetjeneste.
Norge rediger
Utdypende artikkel: Primærhelsetjenesten (Norge)
Offentlige leger rediger
Ved innføring av kommunehelseloven i 1984 ble de gamle distriktslegene, som var embetsmenn ansatt av staten og underordnet fylkeslegen, overført til kommunal kommunelegestilling underordnet rådmann og ofte underordnet helse- og sosialsjef. De offentlige legene har vanligvis deltidsoppgaver som offentlige leger med hovedbeskjeftigelse som privatpraktiserende lege.
Privatpraktiserende leger rediger
De privatpraktiserende legene hadde tidligere en helt fri stilling og kunne etablere seg der de ville. Fra 1984 ble det innført driftstilskudd som kommunene opprettet og betalte. Dette ble med fastlegeordningen fra 2002 avløst av «per capita-tilskudd» som fastlegene får per antall innbyggere på sin fastlegeliste.
Legevakt rediger
Legevakten skal benyttes til tilstander som ikke kan vente til legekontorene åpner.
Fra gammelt av var det ikke organisert legevakt og legene rykket ut i sykebesøk ved behov. Da fungerte ektefellen og telefondamen i den manuelle telefonsentralen som vaktsentral. På 70-tallet organiserte legene legevakt som en kollegial ordning. I 1979 fikk kommunen ansvar for organisering av legevakt. Vanligvis har dette vært organisert med en enkelt eller få kommuner med lege i hjemmevakt som rykket ut til pasientens hjem eller til eget kontor.
De siste årene er det blitt mer vanlig med større interkommunale legevakter lokalisert ved mottakelsesavdelingen ved lokalsykehuset med tilstedevakt for legen.
Henvisningsplikt rediger
Etter innføring av fastlegeordningen i 2001 ble det innført henvisningsplikt, det vil si at pasienter som skulle til spesialist må ha henvisning fra en allmennpraktiserende lege. Dette er hensiktsmessig for å ha kort ventetid hos spesialister, og at primærlegene selv løser de problemene som kan løses lokalt.
Stortinget vedtok høsten 2005 å gi manuellterapeuter og kiropraktorer fullmakt til å henvise pasienter til spesialist.[1]
Hjemmesykepleie rediger
Hjemmesykepleie er en tjeneste som yter sykepleie for pasienter i eget hjem. Tjenesten drives av kommunen, ofte organisert under Pleie og omsorgstjenesten i kommunen. Tjenesten ble først opprettet som menighetssøstertjeneste av kirken, men er siden blitt et kommunalt ansvar. Ofte organiseres hjemmesykepleie sammen med hjemmehjelpsordningen.
Sykehjem rediger
Sykehjem er en kommunal institusjon for pasienter som ikke greier seg i eget hjem med hjemmesykepleie og hjemmehjelp. Det er vanlig at eldre dårlig fungerende får langtidsplasser på sykehjem. Noen pasienter får korttidsopphold eller en rulleringsplass, ofte som en avlastning for familiemedlemmer som yter tilsyn og pleie over tid.