Preussens administrative inndeling

Preussens administrative inndeling er en oversikt over organiseringen av forvaltningen i kongedømmet Preussen (1701–1918) og senere Fristaten Preussen (1918–1947).

Fra 1701 til 1947 var det fem distinkte faser i Preussens historie. Den første perioden omfatter kongedømmet Preussens innlemmelse i det tysk-romerske rike frem til oppløsningen av dette i 1806 og Wienerkongressen i 1815. Den andre perioden går fra 1815, da delstatene i Tyskland fikk tilbake sin suverenitet, frem til den østerriksk-prøyssiske krig i 1866, da Preussen annekterte flere omkringliggende områder. Den tredje perioden går fra 1866 frem til opprettelsen av det tyske keiserrike i 1871. Den fjerde perioden er tiden fra 1871 frem til opprettelsen av Fristaten Preussen i 1918 under Weimarrepublikken. Den femte perioden er Fristatens eksistens fra 1918 til 1947.

Disse tidsfasene gjenspeiler seg i ulike organiseringer av forvaltningen, og det er derfor også naturlig å dele denne artikkelen inn i underkapitler som følger disse tidsfasene.

Forvaltningsnivåer rediger

De tre nivåene i den prøyssiske forvaltningen ble et forbilde for resten av Tyskland. Landkreise (landkretser) und Regierungsbezirke er ennå den dag idag bestanddeler av Tysklands lokalforvaltning. Provinsene finnes ikke lengre, men deres grenser finnes fortsatt. Etter andre verdenskrig ble Preussen oppløst, og de allierte erstattet statsdannelsen med 8 nye delstater, som stort sett tilsvarer områdene til tidligere prøyssiske provinser.

Provinser rediger

Utdypende artikkel: Liste over Preussens provinser

Etter opprettelsen av det tysk-romerske rike i 1871, var kongedømmet Preussen den klart dominerende delstaten. Denne dominerende posisjonen ble i 1918 overtatt av Fristaten Preussen. Fristaten omfattet omkring 62 % både av Weimarrepublikkens territorium og befolkning. I 1925 hadde den et areal på 292 695,36 km² og en befolkning på 38 175 986 innbyggere.

De 12 provinsene i Preussen i 1895

Provinsene utgjorde det høyeste forvaltningsnivået i Preussen. På grunn av statens størrelse, spilte provinsene en identifikasjonsrolle som er sammenlignbar med tyske delstater. Både avgrensningen og navngivingen av provinsene er nyttige for å definere historiske og etniske relasjoner. Som historiske landskap er de fortsatt viktige, særlig i regioner som ikke lenger utgjør noen administrativ enheter. Dette gjelder regionene Westfalen, Schlesien, Rhinland og Øst-Preussen.

Fra 1875 fikk provinsene et utstrakt selvstyre, og ble regionale selvstyreenheter som sendte representative delegater fra rurale og urbane kretser (Landkreise og Stadtkreise) til Provinsiallanddagen. I Berlin hadde denne forsamlingen benevnelsen «statsordnende forsamling» (Stadtverordnetenversammlung). I provinsene Grenzmark Posen-Westpreußen og Hohenzollern var benevnelsen «kommunal landdag».

Provinsiallanddagen var en folkevalgt forsamling der representantene ble valgt for 6 år. Provinsiallanddagen valgte en Landesdirektor eller Landeshauptmann for 6-12 år til å lede denne selvstyrte enheten, og en provinsiell regjering (Provinzialausschuss). I Berlin, som hadde status på linje med provinsene, tilsvarte byens overborgermester (Oberbürgermeister) det provinsielle embedet Landesdirektor. Provinsiallanddagen, dens Landesdirektor og dens provinsielle regjering hadde ansvaret for kultur- og helsepolitikk, deriblant provinsielle mentalsykehus.

Provinsiallanddagen valgte også embedsmenn som ble en del av den kongelige prøyssiske administrasjonen, og som innenfor provinsen hadde ansvaret for det andre forvaltningsnivået som bestod av Regierungsbezirke. Disse var inndelt i rurale kretser (Landkreise) og urbane kretser (Stadtkreis) som utgjorde det tredje forvaltningsnivået. Kommunene, kalt «forsamlinger» (Gemeinde), var det fjerde og laveste nivået i administrasjonen.

De såkalte Regierungsbezirke var, som navnet tilsier, en del av den prøyssiske regjeringen. Av denne grunn utnevnte innenriksministeren i Preussen en Overpresident (Oberpräsident) for hver provins, som hadde et provinsialråd ved sin side. Provinsialrådet hadde et medlem utnevnt av innenriksministeren, og fem medlemmer valgt av Landdagen. Både Overpresidenten og Provinsialrådet hadde tilsynsfunksjoner for de statlige myndighetene innenfor provinsielle rammer.

De nåværende delstatene Schleswig-Holstein og Brandenburg går direkte tilbake til prøyssiske provinser, mens Niedersachsen, Hessen og Sachsen-Anhalt ble opprettet gjennom en sammenslåing av prøyssiske provinser med tidligere ikke-prøyssiske nabostater.

I løpet av 1800-tallet og frem til 1919 var det tallrike grenseendringer, sammenslåinger og delinger av de prøyssiske provinsene. I den «klassiske» inndelingen bestod Preussen av 12 provinser:

Vestlige provinser

Østlige provinser

I perioden 1824–1877 utgjorde Øst- og Vestpreussen den felles provinsen Preussen som var en svært perifer del av det tyske rike. På grunn av den tvungne avståelse av territorium i 1920, de alliertes kontroll over Tyskland i 1945 og den påfølgende avståelse av mer territorium, er idag benevnelsene Øst- og Vest-Preussen mest vanlige.

Regierungsbezirke rediger

Utdypende artikkel: Regierungsbezirke i Preussen

Under provinsnivå var «den kongelige regjeringen» innrettet, som senere ble betegnet som Regierungsbezirk og ble senere innført som mellominstans for andre delstater. Per provins var det fra én (Schleswig-Holstein) til seks (Hannover) Regierungsbezirke. Rhinprovinsen hadde fem, Schlesien, Sachsen, Pommern og Westfalen tre, og de øvrige provinsene to Regierungsbezirke. I ledelsen for den enkelte Regierungsbezirke stod en regjeringspresident.

I motsetning til provinsene, bar de ulike Regierungsbezirke og landkretser ikke de tradisjonelle navnene på sine regioner, men snarere navnene på deres forvaltningsseter. Disse lå i mange tilfeller slett ikke som områdets sentrale sted. Eksempelvis ble det østlige Ruhrområdet regjert fra Arnsberg, det sørlige Vestpreussen fra Marienwerder og byen Frankfurt am Main fra Wiesbaden. Dette bidro til at den allmenne identifikasjonen med de ulike Regierungsbezirke var svært lav.

Unntaket var tilfeller der Regierungsbezirke reflekterte historiske landskap: Regierungsbezirk Stettin omfattet grovt sett den historiske Vorpommern og Regierungsbezirk Oppeln kunne identifiseres med Øvre Schlesien, selv om det også fantes en provins med dette navnet.