Praktisk teologi
Praktisk teologi regnes som en av de fire sentrale disiplinene i en teologisk utdannelse. De andre disiplinene er systematisk teologi, kirkehistorie og bibelfag.[1] Mens systematisk teologi handler om sentrale kristne dogmer (Gud, frelse, osv), handler praktisk teologi om hvordan disse dogmer omsettes i praktisk handling. Praktisk teologi kan sies å være «læren om menighetsbygging».
Fagets innhold rediger
Praktisk teologi deles tradisjonelt inn i tre hovedområder[2]: Fellesskap, undervisning og tjeneste.
- Fellesskap (gresk: koinonia) inkluderer bl.a. gudstjeneste, høytider, kirkeledelse og organisasjon.
- Undervisning (gresk: martyria) inkluderer bl.a. undervisning av dåpskandidater og menighetsmedlemmer, samt evangelisering og misjon.
- Tjeneste (gresk: diakonia) inkluderer bl.a. diakoni og sjelesorg.
Disse hovedområdene kan igjen deles opp i ulike fag. Inndeling i fag kan variere mellom ulike undervisningsinstitusjoner. Biskop Olav Skjevesland, som tidligere var professor i faget ved Menighetsfakultetet, presenterer i sin introduksjon til praktisk teologi sju ulike fag[3]: Ekklesiologi, homiletikk, kateketikk, sjelesorg, liturgikk, diakoni og kirkerett.
Fagets historie rediger
Faget har sine røtter helt tilbake til den tidligste kristne tid og gjennom middelalderen og reformasjonstiden. Dette gjelder den praktiske undervisningen for å lære opp nye personer til å være prester og diakoner eller til å inneha andre kirkelige funksjoner. Denne opplæringen foregikk gjerne mer gjennom praksis i den lokale menighet enn gjennom akademiske studier slik det er i dag. Som akademisk disiplin på universitetsnivå ble praktisk teologi etablert på begynnelsen av 1800-tallet gjennom arbeidet til den tyske teologen Friedrich Schleiermacher.
Referanser rediger
- ^ Pensum for profesjonsstudium i teologi ved Universitetet i Oslo http://www.uio.no/studier/program/teologi-prof/om/hva-laerer-du.xml
- ^ Olav Skjevesland: Invitasjon til praktisk teologi. Luther Forlag, Oslo 1999
- ^ Skjevesland s.79