Polyklorerte bifenyler
Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet. |
Polyklorerte bifenyler eller PCB er en gruppe industrikjemikalier som ble utviklet på 1920-tallet. På grunn av sine enestående egenskaper ble det brukt i en rekke produkter som skulle gjøre hverdagen enklere i velstandsøkningen etter siste verdenskrig. Disse produktene, som omfattet selvkopierende papir, elektronisk utstyr, byggprodukter og annet, avga PCB til omgivelsene mens de var i bruk. Når de ble kastet, utgjorde de en varig forurensningskilde.
Kjemi
redigerKjemisk består PCB-forbindelser av to aromatiske ringer som kan ha 1-10 kloratomer koblet til seg. Jo flere kloratomer, desto mer giftig er den. PCB-forbindelser er fettløselige hvilket innebærer at de anrikes i kroppens fettvev.
Skadevirkninger
redigerPå seksti- og syttitallet ble de første skadevirkningene synlige på dyr. Senere er det kartlagt alvorlige konsekvenser også for menneskers helse. Derfor bedømmes PCB som en av verdens farligste miljøgifter, og i Norge sto stoffet på listen over prioriterte miljøgifter der utslippene skulle stanses innen år 2005. PCB er akutt giftig for marine organismer.
PCB kan resultere i svekket immunforsvar hos mennesker, skade nervesystemet, forårsake leverkreft, skade forplantningsevnen på fosteret samt ha en negativ innvirkning på menneskets læringsevne og utvikling.
Egenskaper
redigerPCB er en gruppe syntetiske klorforbindelser som er giftige og tungt nedbrytbare. Det har vært forbudt i Norge siden 1980.
I sin opprinnelige form er PCB et oljelignende stoff med god isolasjonsevne, lang holdbarhet, lav brennbarhet og effektiv kjøleevne. På grunn av sin kjemiske stabilitet brytes PCB svært langsomt ned i naturen, noe som gjør det til en av de mest vedvarende miljøgiftene. PCB har følgende viktige egenskaper:
- Fettløselighet: PCB binder seg lett til fettvev, selv om det kan fraktes gjennom vann og luft. Denne egenskapen gjør at stoffet akkumuleres i levende organismer med høyt fettinnhold.
- Bioakkumulering: Konsentrasjonen av PCB i en levende organisme er betydelig høyere enn i omgivelsene, fordi det bindes til fettvev og ikke skilles lett ut. Eksempelvis inneholder en fisk ofte langt mer PCB enn vannet den lever i.
- Lang oppholdstid: PCB er svært motstandsdyktig mot biologisk og kjemisk nedbrytning. Når det først slippes ut i miljøet, brytes det bare sakte ned gjennom naturlige prosesser, noe som fører til langvarig forurensning.
- Biomagnifisering: PCB forflytter seg opp gjennom næringskjeden. Rovdyr akkumulerer PCB fra byttedyrene sine, noe som fører til at konsentrasjonen øker på høyere trofiske nivåer. Eksempelvis får sel høyere konsentrasjoner av PCB enn fisken den spiser, og mennesker og isbjørn, som konsumerer animalsk fett og har lang levetid, kan akkumulere betydelige mengder PCB.
- Gjennomtrengelighet: Den vanligste eksponeringsveien for mennesker er gjennom inntak av animalsk fett, men PCB kan også absorberes via huden ved kontakt med PCB-holdige materialer eller gjennom luftveiene ved innånding av forurenset luft. Kroppen fungerer i slike tilfeller som en "filterenhet" som akkumulerer PCB.
Disse egenskapene gjør PCB til en alvorlig miljøgift med betydelige helse- og økologiske konsekvenser.
Konsekvenser
redigerMan regner med at det er produsert om lag 2 millioner tonn PCB i forrige århundre. En del av dette er forbrent på forsvarlig vis, en del er i produkter som omgir oss, mens resten har havnet i kretsløpet. Resultatet er at dyr og mennesker vil bli eksponert for disse stoffene i generasjoner fremover.