Piero di Lorenzo de’ Medici

italiensk politiker
(Omdirigert fra «Piero di Lorenzo de' Medici»)

Piero di Lorenzo de' Medici (født 15. januar 1472 i Firenze, død 28. desember 1503 ved Gaeta) var hersker over Firenze fra 1492 til 1494.

Piero di Lorenzo de’ Medici
Født15. feb. 1472Rediger på Wikidata
Firenze[1]
Død28. des. 1503Rediger på Wikidata (31 år)
Gaeta
BeskjeftigelsePolitiker Rediger på Wikidata
EktefelleAlfonsina Orsini (1487–)[2]
FarLorenzo de' Medici
MorClarice Orsini
SøskenLucrezia de' Medici
Maddalena de' Medici
Giuliano de' Medici
Leo X
Contessina de' Medici
BarnLorenzo II av' Medici
Clarice de' Medici
GravlagtMonte Cassino
Våpenskjold
Piero di Lorenzo de’ Medicis våpenskjold

Malt som unggutt i Cappella Sassetti, Consegna della regola (av Domenico Ghirlandaio).

Liv og virke rediger

Bakgrunn rediger

Han var eldste sønn av Lorenzo de' Medici og Clarissa Orsini, og storebror til pave Leo X.

Han ble utdannet av store personligheter som Angelo Poliziano til å kunne etterfølge sin far som hersker av Firenze. Hans tøylesløse, arrogante og udisiplinerte personlighet skulle imidlertid vise seg å gjøre det vanskelig for Piero at bekle embedet som hersker i Firenze.[trenger referanse]

Han ble gift i 1488 med Alfonsina Orsini.

Gran maestro i Firenze rediger

Piero fikk overdratt myndigheten som leder i Firenze i 1492.

Piero de' Medici befattet seg med diktning, samlet på verdifulle håndskrifter og tok seg på vellykket måte av Medici-banken som det hadde gått nedover med, men som nå ble mektig og sterk.[trenger referanse] Politisk sakforstand var imidlertid ikke blant hans sterke sider.[trenger referanse]

To år etter at Piero kom til makten (1494) gjorde Karl VIII av Frankrike inntog i Italia med en stor militærstyrke og gjorde krav på den napolitanske trone. Karl VII var blitt fristet av Ludovico Sforza, il Moro, forhenværende regent i Milano, som kunne avsette sin nevø Gian Galeazzo Sforza og i stedet innsette kongen som hertug.

Etter å ha avgjort noen saker i Milano beveget Karl VIII seg mot Napoli. Han drog gjennom Toscana og lot noen soldater bli stående der for å sikre kommunikasjonen med Milano under felttoget. Piero forsøkte å være nøytral, men det var i Karls øyne uakseptabelt, og han planla å invadere Toscana. Pieros evne til å fremstå som upartisk var uansett ikke den helt store.[trenger referanse] Han var (gjennom mor og hustru) dynastisk innbundet med Orsinislekten. Via denne adelsfamilien var han da videre knyttet til Napoli, og der med i en konstellasjon som var i motsetning til franskmennene og dermed også mot dem hardt trengte milanesiske regent Ludovico Sforza som hadde latt dem få innpass i Nord-Italia.[trenger referanse]

Piero forsøkte etterhvert å yte motstand mot de franske planer, men kunne ikke hente mye hjelp i Firenze. Firenze led under Girolamo Savonarolas innflytelse, så selv hans fettere flyktet fra byen og Karl VIIIs tropper.

Piero oppgav hurtig og betingelsesløst kampen da Karl VIIIs tropper nærmet seg byen. Utilfredshet blant byens borgere førte til at Medici-familien måtte flykte. Palazzo-familien ble utplyndret, Republikken Firenze ble gjeninnført, og familien ble offisielt dømt til eksil. Den bosatte seg i de andre italienske stater og i resten av Europa.

Mens Spania og Frankrike i 1503 fortsatte kampen i Italia om herredømmet i Napoli, druknet Piero i Gariglianos munning nær Gaeta da han flyktet etter slaget som hans allierte franskmennene tapte.

Referanser rediger

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 13. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ The Peerage person ID p479.htm#i4788, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]

Litteratur rediger

  • Volker Reinhardt (2004). Die Medici. Florenz im Zeitalter der Renaissance (3. utg.). München: C. H. Beck. s. 100–101. 
  • Ronald P. Stocker (1975). The Rise and Fall of Piero de Medici. 1492–1494. Texas Christian University: Dissertation. 
  • Götz-Rüdiger Tewes (2011). Kampf um Florenz – die Medici im Exil (1494–1512). Köln u. a.: Böhlau. s. 13 ff. 
  • Massimo Winspeare (2002). Die Medici. Das goldene Zeitalter der großen Kunstsammlungen. Livorno: Sillabe. s. 42–45. 

Eksterne lenker rediger