Piero di Lorenzo de' Medici

italiensk politiker
Piero di Lorenzo de' Medici
Agnolo Bronzino - Piero il Fatuo.jpg
Piero de’ Medici (malt av Agnolo Bronzino)
Født15. februar 1472Rediger på Wikidata
Firenze[1]Rediger på Wikidata
Død28. desember 1503Rediger på Wikidata (31 år)
GaetaRediger på Wikidata
Gravlagt Monte CassinoRediger på Wikidata
Ektefelle Alfonsina OrsiniRediger på Wikidata
Far Lorenzo de' MediciRediger på Wikidata
Mor Clarice OrsiniRediger på Wikidata
Søsken Lucrezia de' Medici, Maddalena de' Medici, Giuliano de' Medici, Leo X, Contessina de' MediciRediger på Wikidata
Barn Lorenzo II av' Medici, Clarice de' MediciRediger på Wikidata
Beskjeftigelse PolitikerRediger på Wikidata

Malt som unggutt i Cappella Sassetti, Consegna della regola (av Domenico Ghirlandaio).

Piero di Lorenzo de' Medici (født 15. januar 1472 i Firenze, død 28. desember 1503 ved Gaeta) var hersker over Firenze fra 1492 til 1494.

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Han var eldste sønn av Lorenzo de' Medici og Clarissa Orsini, og storebror til pave Leo X.

Han ble utdannet av store personligheter som Angelo Poliziano til å kunne etterfølge sin far som hersker av Firenze. Hans tøylesløse, arrogante og udisiplinerte personlighet skulle imidlertid vise seg å gjøre det vanskelig for Piero at bekle embedet som hersker i Firenze.[trenger referanse]

Han ble gift i 1488 med Alfonsina Orsini.

Gran maestro i FirenzeRediger

Piero fikk overdratt myndigheten som leder i Firenze i 1492.

Piero de' Medici befattet seg med diktning, samlet på verdifulle håndskrifter og tok seg på vellykket måte av Medici-banken som det hadde gått nedover med, men som nå ble mektig og sterk.[trenger referanse] Politisk sakforstand var imidlertid ikke blant hans sterke sider.[trenger referanse]

To år etter at Piero kom til makten (1494) gjorde Karl VIII av Frankrike inntog i Italia med en stor militærstyrke og gjorde krav på den napolitanske trone. Karl VII var blitt fristet av Ludovico Sforza, il Moro, forhenværende regent i Milano, som kunne avsette sin nevø Gian Galeazzo Sforza og i stedet innsette kongen som hertug.

Etter å ha avgjort noen saker i Milano beveget Karl VIII seg mot Napoli. Han drog gjennom Toscana og lot noen soldater bli stående der for å sikre kommunikasjonen med Milano under felttoget. Piero forsøkte å være nøytral, men det var i Karls øyne uakseptabelt, og han planla å invadere Toscana. Pieros evne til å fremstå som upartisk var uansett ikke den helt store.[trenger referanse] Han var (gjennom mor og hustru) dynastisk innbundet med Orsinislekten. Via denne adelsfamilien var han da videre knyttet til Napoli, og der med i en konstellasjon som var i motsetning til franskmennene og dermed også mot dem hardt trengte milanesiske regent Ludovico Sforza som hadde latt dem få innpass i Nord-Italia.[trenger referanse]

Piero forsøkte etterhvert å yte motstand mot de franske planer, men kunne ikke hente mye hjelp i Firenze. Firenze led under Girolamo Savonarolas innflytelse, så selv hans fettere flyktet fra byen og Karl VIIIs tropper.

Piero oppgav hurtig og betingelsesløst kampen da Karl VIIIs tropper nærmet seg byen. Utilfredshet blant byens borgere førte til at Medici-familien måtte flykte. Palazzo-familien ble utplyndret, Republikken Firenze ble gjeninnført, og familien ble offisielt dømt til eksil. Den bosatte seg i de andre italienske stater og i resten av Europa.

Mens Spania og Frankrike i 1503 fortsatte kampen i Italia om herredømmet i Napoli, druknet Piero i Gariglianos munning nær Gaeta da han flyktet etter slaget som hans allierte franskmennene tapte.

ReferanserRediger

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, 13. des. 2014

LitteraturRediger

  • Volker Reinhardt (2004). Die Medici. Florenz im Zeitalter der Renaissance (3. utg.). München: C. H. Beck. s. 100–101. 
  • Ronald P. Stocker (1975). The Rise and Fall of Piero de Medici. 1492–1494. Texas Christian University: Dissertation. 
  • Götz-Rüdiger Tewes (2011). Kampf um Florenz – die Medici im Exil (1494–1512). Köln u. a.: Böhlau. s. 13 ff. 
  • Massimo Winspeare (2002). Die Medici. Das goldene Zeitalter der großen Kunstsammlungen. Livorno: Sillabe. s. 42–45. 

Eksterne lenkerRediger