Wikipedia

Peveril Castle

Peveril Castle (også kalt for Castleton Castle eller Peak Castle) [3] engelsk festning fra senmiddelalderen som i dag er i ruiner. Den ligger i grevskapet Derbyshire sentralt i England med utsyn over landsbyen Castleton. Den ble opprettet en gang mellom den normanniske erobringen i 1066 og den første skriftlige omtalen i Dommedagsundersøkelsen i 1086 av William Peveril, som holdt land i Nottinghamshire og Derbyshire på vegne av kongen. Landsbyen Castleton dro fordeler av festningens tilstedeværelse som fungerte som et administrativt senter for et uavhengig herresete kalt Peak. Landsbyen ble det økonomiske senteret for herresetet. Festningen gir utsyn utover Hopedalen og Cave Dale.

Peveril Castle
Peveril Castle sett fra Cavedale med Lose Hill i bakgrunnen.
LandStorbritannia[1][2]
StedCastleton
Historiske fakta
Eier(e)English Heritage
Etablert1080 (Julian)
Kart
Kart
Peveril Castle
53°20′25″N 1°46′38″V
Nettsted
Nettsted Offisielt nettsted (en)
Peveril Castle på Commons

William Peveril den yngre arvet sin fars eiendommer som i 1155 ble konfiskert av kong Henrik II. Mens festningen var i kongelig eie besøkte Henrik den i 1157, 1158, og 1164, den første gangen som vert for kong Malcolm IV av Skottland. Under opprøret i 1173–1174 ble festningens garnison økt fra portvakt og to vaktmenn til en styrke på 20 ridder delt med festningene Bolsover og Nottingham. Jarlene av Derby hadde et krav på Peverilfamiliens eiendommer gjennom ekteskap, og i 1199 betalte William de Ferrers, 4. jarl av Derby, 2000 mark for herresetet Peak, men festningen forble i kongelig kontroll. Det nærmeste Peveril Castle kom til kamp var i 1216 da kong Johan av England ga festningen til William de Ferrers, men kastellanen nektet å gi fra seg kontrollen. Selv om de begge støttet kong Johan, autoriserte kongen jarlen å bruke makt for å avsette kastellanen, som til sist kapitulerte, skjønt det er ingen bevis for at festningen ble overfalt.

I 1223 ble festningen gitt tilbake til kronen. På 1200-tallet var det perioder av utbygninger av borgen, og ved 1300 hadde dens endelige form blitt etablert. Mot slutten av 1300-tallet ble herresetet gitt til John av Gaunt, hertug av Lancaster. Ettersom han hadde liten bruk for festningen, beordret han en del av dens materialer til fjernet for bruk andre steder, noe som markerte begynnelsen på dens nedgang. Siden John av Gaunt har festningen blitt administrert av hertugdømmet Lancaster. Peveril Castle ble mindre viktig administrative og ved 1609 var det «meget i ruiner og tjente til ingen nytte».[4] I 1823 benyttet forfatteren Walter Scott festningen som setting for romanen Peveril of the Peak og med handling fra tiden rundt 1678. Stedet er i dag håndtert av English Heritage og er omgitt av en nasjonalpark. Peveril Castle er beskyttet som et Scheduled Monument, det vil si vernet arkeologisk område, og bygningsvern gradert I.

Historie rediger

 
Peveril Castles borgtårn er datert til en gang på 1100-tallet.

Peveril Castle står markant på en kalksteinsrygg over den vestlige enden av Hopedalen midt i et oldtidslandskap. På nordsiden av dalen er Mam Tor, en bygdeborg fra bronsealderen, og rundt 3 km øst ved sognet Brough and Shatton står den romerske castrum Navio. Dalen danner en naturlig kommunikasjonslinje og dens betydning hadde sin årsak til de verdifulle mineralressursene i området, særskilt bly.[5] Den smale festningen Hope Castle lå halvveis ned i dalen.[6] Festningens grunnlegger, William Peveril, var en av de fransktalende normannere som fulgte Vilhelm Erobreren i erobringen av angelsaksiske England. Han ble belønnet for sin innsats i erobringen. Den første bevarte nedtegnelsen av ham i England er i 1068 da han ble begunstiget med den nye festningen i Nottingham av Vilhelm Erobreren som da var i prosessen med å underlegge seg Midtlands og nordlige England. Det er en fortelling om at Perveril var Vilhelms illegitime sønn, men det er ubekreftet og ikke underbygd.[7] Ved Dommedagsbokens undersøkelser i 1086 hadde Peveril blitt en mektig landeier med forpaktet jord i Nottinghamshire og Derbyshire.[7] Det nøyaktige året han begynte å opprette borgen er usikkert, skjønt det må ha vært påbegynt før 1086 da det er nedtegnet i Dommedagesboken,[7] en av 48 festninger som er nevnt i undersøkelsen og den eneste i Derbyshire.[8] Festningen ble nedtegnet som stående ved Pechesers, noe som har blitt oversatt til «Peak's Tail» eller «Peak's Arse».[7][9] Selv om de første stadiene i byggingen av tidlige normanniske festninger ble bygd i tømmer, synes det som om Peveril Castle har vært planlagt og utført i stein fra begynnelsen.[7]

William Peveril hadde forvaring på kongelig land som distriktet Hope, og selv om han hadde egne eiendommer, støttet han seg jevnlig på kongelig gunst for å opprettholde makt på denne måten. I 1100 ga den nye kongen, Henrik I av England, William Peveril «hans domene i Peak». Det betydde at Peak ble et uavhengig herresete under William Peverils kontroll, og festningen ble et viktig sentrum for administrasjon av området, som innsamling av skatt. Det nærliggende Castleton trakk fordel av festningens nye status og begynte å vokse som herresetets økonomiske hjerte.[10] William Peveril døde i 1114 og ble etterfulgt av sin sønn, William Peveril den yngre. I borgerkrigen som var kjent som det engelske kaos mellom kong Stefan og keiserinne Matilda, støttet Peveril den tapende siden, og hans lykke fikk en nedtur da han ble tatt til fange under slaget ved Lincoln i 1141. I 1153 ble han mistenkt for å ha forsøkt å forgifte Ranulf de Gernon, 4. jarl av Chester. Det samme året anklaget den framtidige kong Henrik II ham for «plyndring og forræderi» og truet med å konfiskere hans eiendommer og gi dem til jarlen av Chester.[11] To år senere gjennomførte Henrik, nå konge, denne trusselen. Jarlen av Chester var på denne tiden død og kongen beholdt derfor eiendommen for seg selv.[11] Atter under kongelig kontroll, ble Peveril Castle det administrative sentrum for Forest of High Peak.[12]

William Peveril den yngre døde i 1155 og da hans eneste mannlige etterkommer hadde dødd før ham, var det opp til hans datters ektemann, Robert de Ferrers, 2. jarl av Derby, å opprettholde familiens krav på de konfiskerte eiendommene.[11] Kong Henrik II besøkte Peveril Castle ved tre anledninger under sitt styre; under det første besøket i 1157 var han vert for kong Malcolm IV av Skottland [13] som ga Henrik sin hyllest etter å ha avgitt Cumberland og Westmorland til den engelske kongen.[14] Henrik besøkte stedet igjen i 1158 og 1164. Da en gruppe baroner ledet av Henriks sønner – Henrik den unge konge, Geoffrey II, hertug av Bretagne, og prins Rikard, den senere Rikard Løvehjerte – gjorde opprør mot kongens styre, brukte Henrik 116 pund på byggingen av festningene Peveril og Bolsover i Derbyshire. Garnisonen ble også forsterket; tidligere hadde Peveril ble voktet av to vaktmenn og en portvakt, men dette ble utvidet til en styrke på 20 riddere som ble delt mellom festningene i Bolsover og Nottingham i tiden under kongssønnenes opprør. Etter at opprøret ble avsluttet i 1174 ble det tatt ytterligere skritt for å forbedre Peveril Castle, og «Pipe rolls», en samling finansielle opptegnelser, har nedtegnet de kongelige utgiftene og viser at det mellom 1175 og 1177 ble benyttet 184 pund på byggingen av et borgtårn.[13] Bygging i stein ville ha vært en kostbar foretakende, og selv om Peverils borgtårn var lite, viste moderate steinfestninger som eksempelvis det samtidige Orford Castle, at det kunne koste tusenvis av pund.[15] Henrik IIs gjennomsnittlige inntekter under hans styre er beregnet til rundt 10 000 pund i året.[16] Den svake bevarelsen av dokumentkilder betydde at det er usikkert når deler av festningen ble bygget, og arkeologiske undersøkelse har ikke klart å datere steinverket.[17] Henrik II døde i 1189 og ble etterfulgt av sin sønn Rikard Løvehjerte. Kort tid etter hans kroning ga kongen herresetet Peak, inkludert festningen til sin bror Johan. Mens Rikard var på korstog gjorde Johan opprør; da Rikard kom tilbake til landet, konfiskerte han herresetet.[11]

 
En museumsrekonstruksjon av festningen.

Johan tok den engelske tronen i 1199 etter Rikards død. William de Ferrers opprettholdt kravet til jarlenes av Derby til eiendommene til Peveril. Han betalte kong Johan 2000 mark for herreskapet Peak, men kronen beholdt besittelsen av festningene Peveril og Bolsover. Johan ga til sist Ferrers disse festningene i 1216 for å sikre seg hans støtte i møte med den landsomfattende opprøret mot seg. Imidlertid nektet kastellanen (slottsforvalteren) Brian de Lisle nektet å overgi dem. Selv om både Lisle og Ferrers støttet Johan, ga kongen Ferrers tillatelse til å bruke makt for å overta festningene. Situasjonen var fortsatt kaotisk da Henrik III ble konge etter sin fars død i 1216. Selv om Bolsover falt til Ferrers' styrker i 1217 etter en beleiring, var det ingen indikasjon på at Peveril ble angrepet og det er sannsynlig at Brian de Lisle forhandlet om festningens overgivelse. Ferrers hadde kun besittelse av det ene herskapet da Henrik III ble myndig. Da tiden kom var han motstrebende til å overgi eiendommen, og etter en innledende stillstand overtok kronen kontrollen i 1223. Selv nedtegnelsene over forbruket ved Peveril har blitt bevart fra denne perioden i form av «Pipe Rolls», spesifiserer de ikke hvor mye penger som faktisk ble benyttet. Som et resultat er det uklart hva som utgjorde vedlikehold og hva som var byggearbeid; men Richard Eales som skrev reisehåndboken for English Heritage (2006), antyder at det var to byggeperioder som kostet langt mer enn hva som var vanlig: 1204–1207 og 1210–1212 da 54 og 67 pund ble henholdsvis benyttet.[17] Middelalderhistorikeren Sidney Painter har beregnet at rundt 1200 var det kun syv magnater i England som hadde en årlig inntekt som var mer enn 400 pund og at en ridder lett kunne leve på 10 til 20 pund i året.[18]

 
Deler av borgtårnets interiør.

Resten av 1200-tallet var relativt fredfylt og nedtegnelser viser at Peveril Castle ble vedlikeholdt av kronen. I 1235 besøkte Henrik III stedet og den nordlige muren og brien ble reparert i forberedelse på kongens besøk. Etter betydelig omgang med arbeid i 1250–1252, 1272–1275, og 1288–1290 (da summene på henholdsvis 60, 40, og 151 pund ble benyttet) er det sannsynlig at borgbygningene var fullført og ferdigstilt.[19] Henrik III ga prins Edvard ( den senere kong Edvard I) Peveril Castle sammen med Cheshire og de kongelige besittelsene i Wales og Irland. En del landområder, inkludert Peveril, ble gjort til en del av Eleonore av Castillas medgift, og ville komme i hennes besittelse om hennes ektemann, prins Edvard, skulle dø. På denne tiden var herskapet Peak verd rundt 300 pund i året. Ved utbruddet av den andre av baronenes kriger i 1264, ble Peveril Castle okkupert av Robert de Ferrers, 6, jarl av Derby. Simon de Montfort presset Henrik III til å gi ham Peveril, skjønt det ble tatt tilbake av kronen etter de Montforts død i 1265. Festningen ble gitt tilbake til Eleonores medgift; da hun døde før Edvard I, forble det på kongelige hender.[20] Dets inntekter var benyttet for underhold av medlemmer av den kongelige familie, som kong Edvard IIs dronning, Isabella av Frankrike, og deres barn, og kongelige favoritter som Piers Gaveston. I 1331, Edvard III ga herskapet til sin hustru, Philippa av Hainaut. Det ble gitt til John de Warenne, 7. jarl av Surrey, i 1345. Etter at det ble gitt tilbake til den kongelige familie, ble eiendommen gitt til John av Gaunt, Edvard IIIs tredje overlevende sønn, delvis i bytte for jarldømmet av Richmond.[21]

John av Gaunts eierskap markerte begynnelsen på Peveril Castles nedgang. Han var den rikeste adelsmannen i England med en rekke festninger som sto til hans disposisjon. Da Peveril Castle var relativt uviktig, besluttet John på ikke å bruke penger på det og i 1374 ga han ordre om fjernet blyet fra dets bygninger slik at det kunne gjenbrukes på Pontefract Castle. Det ble arvet av hans sønn Henrik Bolingbroke, senere kronet som Henrik IV, og det forble under kongelige kontroll, administrert av hertugdømmet Lancaster.[22] Ved begynnelsen av 1400-tallet mistet Peveril mer av sin betydning da de administrative pliktene ble flyttet til et annet sted. Selv om andre festninger som ble styrt av hertugdømmet Lancaster ble utbedret i 1480, er det ingen indikasjon på det samme skjedde ved Peveril.[4] En undersøkelse i 1561 utført av hertugdømmet avslørte at Peveril var i falleferdig tilstand, og som et resultat ble det sammen med Donnington det ene av to festninger som ble forlatt.[23] Festningen var vert for en rekke lokale hoff fram til 1600. En undersøkelse i 1609 fant ut at Peveril var «meget i ruiner og tjente til ingen nytte».[4] Ved et tidspunkt ble festningen benyttet for å huse tamdyr. Med ankomsten av jernbane på 1800-tallet, ble området en turistattraksjon. Hertugdømmet Lancaster gjorde en del reparasjoner på 1800-tallet for å sikre seg at festningens tilstand ikke forverret seg ytterligere, hovedsakelig fjernet bruddstein og la på mørtel. Walter Scotts roman fra 1823, Peveril of the Peak, forfatterens lengste, hadde sin handling på midten av 1600-tallet og som beskrev festningruinene.[24][25]

I 1932 ga hertugdømmet varetekten av festningen til kontoret Office of Works, men behold eierskapet. Stedet er i dag bevart av English Heritage, etterfølger av Office of Works. Det omliggende landskapet har blitt beskyttet som en nasjonalpark siden 1951.[26] Peveril Castle er i dag beskyttet som et Scheduled Monument, det vil si vernet arkeologisk område av historisk betydning og beskyttet mot uautorisert endringer, og er gitt bygningsvern av grad I (først listet i 1985) [24] og anerkjent som et internasjonalt betydningsfullt struktur.[27] Det har blitt beskrevet som «kanskje det beste landmerke fra middelalderen i distriktet Peak»,[28] og arkitekturhistorikeren Nikolaus Pevsner bemerket at det er «Uten tvil [blant] de viktigste festninger i fylket – faktisk det eneste av betydning».[29]

 
 
Peveril Castle over landsbyen Castleton.

Utforming rediger

 
Plantegning av Peveril Castle.

Peveril Castle er hovedsakelig i en triangulær form, otnrent 90 ganger 65 meter,[30] liggende på toppen av en ås med utsikt over Hopedalen. Åsen går bratt ned fra festningens omkrets, danner bortimot et stup mot sørøst, og den buktende vegen fra nord markerer den eneste praktiske ankomsten til festningen. Ikke bare ga stedet et naturlig forsvar, men dets prominens ville også ha gjort festningen til meget visuelt symbol på byggherrens makt. Festningen kan ha benyttet den nærliggende landsbyen Castleton for tilgang på proviant.[31] Den hadde oversikt over Hopedalen nedenfor og Treak Cliff, Mam Tor, Black Tor, og Lose Hill.[32] Ankomsten til festningen gikk gjennom porten i et vakthus i øst. Det var enkelt formet, 7 meter bredt med portpassasje på 2,5 meter tvers over. Lite er blitt bevart, skjønt tidligere tegninger inneholder detaljer av ytterkledning som antyder at strukturen ble bygd på 1100-tallet, kanskje av kong Henrik II eller John av Gaunt.[33]

Kurtinet, eller festningsmuren, som innkapslet festningen vitner om flerfoldige byggefaser, med steinverk fra den normanniske perioden – differensiert ved bruken av murverk av typen opus spicatum, bokstavelig «fastspikret verk», – til moderne reparasjoner.[33] Murkledningen hadde en gangveg på toppen, som ved siden av vakthuset, ville ha stått rundt 5 meter over bakkenivået umiddelbart utenfor festningen. På 1100-tallet ble et tårn på anslagsvis mindre enn 2 meter lagt til nordmuren. I Eales' mening ville den «ha vært av begrenset militær nytte, sammenlignet med det dristige prosjekterte tårnene til senere festninger»,[32] men som gjorde det mulig for forsvarerne å anvende flankerende ild langs murens støttepunkter.[34] Landet innefor festningen skrånet nedover fra vest til øst.[35] Lagring av vann ville ha vært av viktighet for festningens garnison, men hvordan de skaffet seg vann er usikkert.[36]

 
Garderoben på borgtårnets utside i sørøst.

Den sørlige muren er en moderne erstatning som går langs den samme linjen som middelaldermuren. Det er levninger av to runde eller delvis runde tårn som stikker ut av muren. Den ene er bevart i en slik grad at det er mulig å skjelne bruken av romerske fliser i konstruksjonen, antagelig fra festningen Navio som ligger 3.2 km unna. Det er usikkert om når disse tårnene ble bygd, skjønt det er antatt at de er fra 1200-tallet.[36] Fundamentet marker posisjonen til bygningene som var tilstøtende sørmuren, antagelig den gamle hallen og et kapell. Et dokument fra 1246 har nedtegnet et kapell ved festningen; levninger av bygningen som ligger lengst øst mot sørmuren er antatt å markere stedet for kapellet da det orientert i grovt sett øst-vest.[37] Fundamentene i vestenden av nordmuren markerer hvor festningens herre ville ha spist og underholdt fornemme gjester. Det er uklart når den nye hallen ble bygget, antagelig erstattet den gamle hallen i sør av festningen, skjønt en «gammel hall» er nevnt i et dokument fra 1251, noe som antyder at det eksisterte en ny hall på denne tiden. Kjøkkenet og matlagringen ville ha stått i østenden av hallen, men lite gjenstår av disse strukturene.[38] Bygninger ble også bygd mot den vestlige muren, antagelig leiligheter for gjester av høy status. Selv om hovedinngangen til Peveril Castle var fra nord, var det også en port i vest. En bru strakte seg over en kløft og knyttet festningen til en inngjerding på den andre siden. Da den nøyaktige formen på inngjerdningen ikke har blitt gravd fram, er det usikkert hvordan denne så ut. Dens hensikt er også et emne for spekulasjon, om det var en omstendelig ytre borggård for forsvaret, eller benyttet for lagring og stabling.[39]

Borgtårnet eller kjernetårnet utgjør det sørlige hjørnet av Peveril Castle,[40] Byggingen begynte antagelig en gang rundt 1176, tilskyndet av Henrik II.[29] Dets plan er kvadratisk, måler mindre enn 12 ganger 12 meter, og dets brystvern er 15 meter over tårnets fundament. Da bakken var ujevn er den på motsatt side 10,5 meter over bakkenivået. Borgtårnet er liten av størrelse sammenlignet med samtidige kongelige tårn som de ved festningene Dover og Scarborough. I dag er det ytre ru i overflaten, men opprinnelig ville den ha vært glatt. Sørøstsiden, hvor tårnet ble beskyttet fra plyndring av en naturlig kløft, kan man må få en ide om hvordan det en gang så ut. Et framspring i sørøst av tårnet huset en garderobe. Som det var vanlig med normanniske borgtårn, var ankomsten via andre etasje og via en trappeoppgang. Ankomstetasjen ville ha vært et stor offentlig rom og kjelleren benyttet for lager. En smal trapp i østhjørnet tillot tilgang til kjelleren og å kunne gå rundt på toppen av tårnet.[40]

 
 
Peverils borgtårn som strekker seg over festningsmuren.

Referanser rediger

  1. ^ National Heritage List for England, Wikidata Q6973052, https://www.historicengland.org.uk/listing/the-list 
  2. ^ https://vocaleyes.co.uk/research/heritage-access-2022/benchmark/; besøksdato: 9. februar 2023.
  3. ^ Cathcart King (1983), s. 110
  4. ^ a b c Eales (2006), s. 30
  5. ^ Eales (2006), s. 19, 21
  6. ^ Creighton (2002), s. 101
  7. ^ a b c d e Eales (2006), s. 20
  8. ^ Harfield (1991), s. 384
  9. ^ Harfield (1991), s. 376
  10. ^ Eales (2006), s. 20–22
  11. ^ a b c d Eales (2006), s. 22
  12. ^ Creighton (2002), s. 91–92
  13. ^ a b Eales (2006), s. 23
  14. ^ Hull (2008), s. 109
  15. ^ McNeill (1992), s. 41–42
  16. ^ Brown (2004), s. 109
  17. ^ a b Eales (2006), s. 24
  18. ^ Brown (2004), s. 109–110
  19. ^ Eales (2006), s. 26–27
  20. ^ Eales (2006), s. 27–28
  21. ^ Eales (2006), s. 28.
  22. ^ Eales (2006), s. 29
  23. ^ Goodall (2011), s. 450–451
  24. ^ a b «Peveril Castle», Pastscape (English Heritage)
  25. ^ ^ Brown (1979), s. 187
  26. ^ Eales (2006), s. 30–32
  27. ^ «Frequently asked questions» Arkivert 20. februar 2010 hos Wayback Machine., Images of England (English Heritage)
  28. ^ Milward & Robinson (1975), s. 233
  29. ^ a b Pevsner & Williamson (1978), s. 298
  30. ^ Eales (2006), s. 8
  31. ^ Eales (2006), s. 5
  32. ^ a b Eales (2006), s. 9
  33. ^ a b Eales (2006), s. 7
  34. ^ Friar (2003), s. 86
  35. ^ Eales (2006), s. 7–9
  36. ^ a b (2006), s. 16
  37. ^ Eales (2006), s. 16–17
  38. ^ Eales (2006), s. 10
  39. ^ Eales (2006), s. 11–12
  40. ^ a b Eales (2006), s. 12–15

Litteratur rediger

  • Brown, David (1979), Walter Scott and the Historical Imagination, Routledge, ISBN 978-0-7100-0301-0 
  • Brown, Reginald Allen (2004) [1954], Allen Brown's English Castles, Woodbridge: The Boydell Press, ISBN 1-84383-069-8 
  • Cathcart King, D. J. (1983), Castellarium Anglicanum: An Index and Bibliography of the Castles in England, Wales and the Islands. Volume I, New York: Kraus International Publications, ISBN 0-527-50110-7 
  • Creighton, Oliver (2002), Castles and Landscapes, London: Continuum, ISBN 0-8264-5896-3 
  • Eales, Richard (2006), Peveril Castle, London: English Heritage, ISBN 978-1-85074-982-0 
  • Friar, Stephen (2003), The Sutton Companion to Castles, Stroud: Sutton Publishing, ISBN 978-0-7509-3994-2 
  • Goodall, John (2011), The English Castle 1066–1650, London: Yale University Press, ISBN 978-0-300-11058-6 
  • Harfield, C. G. (1991), «A Hand-list of Castles Recorded in the Domesday Book», English Historical Review 106: 371–392, DOI:10.1093/ehr/CVI.CCCCXIX.371, JSTOR 573107 
  • Hull, Lisa (2008), Understanding the Castle Ruins of England and Wales: How to Interpret the History and Meaning of Masonry and Earthworks, McFarland & Co, ISBN 978-0-7864-3457-2 
  • McNeill, Tom (1992), English Heritage Book of Castles, London: English Heritage and B. T. Batsford, ISBN 0-7134-7025-9 
  • Milward, Roy; Robinson, Adrian (1975), The Peak District, Taylor & Francis, ISBN 978-0-413-31550-2 
  • Pevsner, Nikolaus; Williamson, Elizabeth (1978) [1953], Derbyshire: Volume 8 of Buildings of England Pevsner architectural guides (2nd utgave), Penguin Books, ISBN 978-0-14-071008-3 

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Peveril_Castle&oldid=23589322»