Petrus Apianus

tysk astronom og matematiker

Petrus Apianus (født 16. april 1495 i Leisnig i Mittelsachsen i Tyskland, død 21. april 1552 i Ingolstadt) var en tysk astronom, geograf og kartograf. Han drev også et trykkeri.

Petrus Apianus
Født16. apr. 1495[1]Rediger på Wikidata
Leisnig
Død21. apr. 1552[1]Rediger på Wikidata (57 år)
Ingolstadt
BeskjeftigelseMatematiker, astronom, kartograf, universitetslærer, kosmograf, forlegger, geograf, redaktør, trykker Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversitetet i Leipzig
Universitetet i Wien
SøskenGeorg Apian
BarnPhilipp Apian
NasjonalitetKurfyrstedømmet Sachsen
Våpenskjold
Petrus Apianusʼ våpenskjold

Liv og virke rediger

Bakgrunn rediger

Hans opprinnelige navn var Peter Bennewitz eller Bienewitz (Biene-witz i betydningen Bienen-dorf; latinsk apis blir på tysk «Biene», på norsk betyr der «bie»). Hans far var skomaker. Familien var relativt velstående, og var blant middelklasseborgerskapet i Leisnig. Apianus ble utdannet ved latinskolen i Rochlitz.

Studier rediger

 
Del av et kart av Petrus Apianus som viser Den nye verden(1520). Fra Narrative and critical history of America, Volume 2 av Justin Winsor.

Apian studerte først ved Leipzigs universitet (1515-1519 - det va da han latiniserte sitt etternavn) og fortsatte så studiene i Wien (til 1523), for å være disippel undern Georg Tannstetter, som på den tid preget Wiens universitet som humanistisk dannet matematiker, astronom og astrolog.[2] Apian uttryktre sin respekt for ham bed senere å dedisere en av sine bøker til Tannstetter.

Professor, forsker rediger

 
Matematisk hjelpemiddel laget av papir

Apianus ble i 1527 professor i matematikk ved universitetet i Ingolstadt, selv om han bare hadde den akademiske grad baccalaureus. I Ingolstadt bygde han et eget trykkeri (kalt Academia) der han blant annet trykket det viktige Tabula Hungarie (Ungarnkart) i 1528.

Han var en fremstående observatør av himmellegemene og deres bevegelser og gjorde fastslo breddegrader og lengdegrader ved hjelp av måneavstander, dog temmelig usikre på grunn av månetabellenes upålitelighet. Han utvikllet vitenskapelige instrumenter som tjente til å kunne forutsi planetbanene ved hjelp av mekaniske modeller. Til dels var dette papirskiver som ble heftet inn i hans bøker, og som lot seg dreie mot hverandre. Hvordan disse såkalte volvellene skulle betjenes forklarte Apian nøyaktig i sine tekster.[3]

I 1527 offentliggjorde han som første vesterlandske forfatter, og lenge før Blaise Pascal, en variant av Pascals trekant, noe som tidligere var blitt gjort og omtalt i arabiske og kinesiske verker.

Han gjorde også observasjoner av kometer som fortsatt er brukbare, deriblant Halleys komet i 1531. Komethaler forklarte han som kometens skygge, og hadde altså klart for seg at de var rettet bort fra solen. (Uavhengig av Apianus kom også Girolamo Fracastoro frem til det samme.) Apianus utga De cosmographie et geographie pricipiis sen cosmographicus liber i 1524 og Astronomicum Cæsareum i 1540.

Apian stilte seg så til tjeneste for Keiser Karl V som hoffmatematiker. Keiseren utnevnte under Riksdagen i Regensburg den 20. juli 1541, og hans brødre Georg, Gregor og Niclas, til riddere («rittermäßigen Edelleuten»). Kort etter ble han utnevnt til Hofpfalzgraf.

Peter Apian er far til matematikeren og katografen Philipp Apian.

Verker i utvalg rediger

 
Illustrasjon til kometene og deres haler
Egne skrifter
Som utgiver
  • Novae Theoricae planetarum. Ingolstadt 1528
  • Vitellionis Mathematici doctissimi Peri optikēs, id est de natura, ratione & proiectione radiorum visus, luminum, colorum atque formarum, quam vulgo perspectivam vocant. Nürnberg 1535 (hrsg. gemeinsam mit Tannstetter – dieser besorgte die Vorlage, Apian den Druck).

Litteratur rediger

Referanser rediger

  1. ^ a b MacTutor History of Mathematics archive, besøkt 22. august 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Wattenberg: Apianus, s. 7
  3. ^ Ralf Kern: Wissenschaftliche Instrumente in ihrer Zeit. Band 1: Vom Astrolab zum mathematischen Besteck. Köln, 2010. S. 330f.
  4. ^ Im Gemälde "The Ambassadors" (1533) von Hans Holbein d. J. wiedergegeben (National Gallery, London)

Eksterne lenker rediger