Per Bergsland

Norsk flyger
Per Bergsland
Født17. januar 1918Rediger på Wikidata
NorgeRediger på Wikidata
Død9. juni 1992Rediger på Wikidata (74 år)
Beskjeftigelse Flyger, forretningsdrivende, orienteringsløperRediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata
Utmerkelser Military CrossRediger på Wikidata
Hærens flyvåpen kull II, februar-august 1941. Bergsland står som nummer to fra høyre i midterste rekke.

Per Bergsland (født 17. januar 1918[1], død 9. juni 1992) var en norsk flyger under og etter andre verdenskrig. Han var én av tre personer som ikke ble tatt til fange etter å ha rømt fra Stalag Luft III under det som er blitt kalt Den store flukten.

Bergsland hadde deltatt i krigshandlingene i Norge etter 9. april 1940, men kom seg til England i november 1940. Etter flyutdanning ved Flyvåpnenes Treningsleir i Little Norway, ankom han 332 skvadron i mars 1942. Han ble skutt ned i luftkamp i forbindelse med Diepperaidet 19. august 1942, og havnet i tysk fangenskap. For å spare familien i Norge for tyske represalier, oppga han navnet sitt som Peter Rockland.[1] Etter å ha blitt flyttet mellom diverse fangeleire, endte han til slutt i Stalag Luft III.

Natt til 25. mars 1944 gjennomførte fangene ved Stalag Luft III en masseflukt. 82[2][3] fanger klarte å komme seg ut før flukten ble oppdaget, men 79 ble raskt tatt av tyskerne. Bare Bergsland, Jens Müller og nederlenderen Bram van der Stok klarte seg.[4]

Etter flukten kom Bergsland seg til Stettin og videre til Sverige. Han ble instruktør på flyskolen i Canada, før han ble overført til Ferry Command, der han fraktet fly fra fabrikk til stridende enhet.

Etter krigen var Bergsland ansatt som flyger i Fred. Olsens Flyselskap til han ble ansatt i Austrian Airlines. Etter dette var han luftfartsinspektør i Østerrike, før han var tilbake i Norge som direktør i Fred. Olsens. Fra 1970 til han ble pensjonist i 1982 var Bergsland administrerende direktør i Widerøes Flyveselskap.

Av britene ble han hedret med Military Cross for sin krigsinnsats.[5]

KilderRediger

  • Spitfire Saga bind II (Guhnfeldt, 2009)
  • Luftforsvarets historie, bind 2 (Henriksen, 1996)

ReferanserRediger

  1. ^ a b Spitfire Saga bd. II, s. 202
  2. ^ Spitfire Saga bd. II, s. 243
  3. ^ Luftforsvarets historie bd. 2, s. 661
  4. ^ Mehre, Helge (1982). Spitfire: en beretning om den 132. norske jagerwing i den 2. verdenskrig. Oslo: Universitetsforlaget. s. 101. ISBN 8200062848. 
  5. ^ «Ordensutdeling i den britiske ambassade», Aftenposten morgennummeret 16. januar 1948, s. 3.