Peking - Parisløpet 1907

Peking - Parisløpet 1907 (engelsk The Great Expedition) var den første interkontinentale bilkonkurransen i motorsportens barndom. Løpet startet i juli i Peking, (nå Beijing, den gang Qing-dynastiets hovedstad og gikk over to kontinenter med målgang i Paris i august 44 dager senere. Løpet var en stor påkjenning for såvel bilist som bilene. Av de fem lag som startet i denne eventyrlige konkurransen lyktes fire å komme seg i mål. Sluttvinneren ble det italienske Italalaget under ledelse av grev Scipione Borghese

Kort over løpets strekning

Bakgrunn rediger

Det var den den franske avisen Le Matin som arrangerte denne utfordrende og krevende konkurranse. Avisen stilte spørsmålet den 31. januar 1907: «Hva som i dag trenger å bevises er sålenge en mann har en bil kan han gjøre hva som helst og kjøre hvor som helst. Finns det noen som denne sommer vil gjennomføre en reise med bil fra Peiking til Paris?»[1] , , , .[2][3][4]

Konkurransen hadde intet regelverk og første pris var en flaske Mumm champagne. Dog hadde bilistene en «Gentleman's agreement» om Fair play og å hjelpe hverandre ved problemer .[2] Veinettet og standarden var utrolig dårlig på den tiden. Drivstoff ble plassert ut med hjelp av kamelkaravaner og alle reservedeler måtte bringes med på bilene ,[3][5]

Deltakerne rediger

 
Lag Itala
 
Lag Itala på veien
 
Lag Itala underveis
 
Lag Itala i Berlin

40 lag tok utfordringen og meldte seg på til løpet, lagene representerte forskjellige bilprodusenter med den tidens ledende teknologi.

Til starten kom bare fem av de påmeldte lagene, de som hadde lykkes gjennomføre båtturen til Peiking i tide -[1][4][6][7]

Løpet rediger

Den 10. juni 1907 klokken 08:00 gikk startskuddet utenfor den franske ambassaden i Beijing [4][5][6]

Asia rediger

Bilene gikk kjørte gjennom Peikings gater og forlot byen gjennom den nordlige byporten..[4] Ferden gikk så langs den Kinesiske muren mot Kalgan (Zhangjiakou) og videre gjennom Gobiørkenen. Ruten fulgte telegraflinjene, der hvor de eksisterte, så løpet ble godt dekker i aviser. Etter Gobi gikk ferden mot mot Mongolia. Her måtte Lag Mototri Contal med sin tre-hjuling bryte konkurransen.[2][5][7] Deretter fortsatte løpet mot Urga (Ulan Bator) hvor man ankom den 21. juni og den 23. juni videre mot Ulan-Ude, Kiakhta, Bajkalsjøen og Irkutsk.[4][6] Den 3 juli forlot deltakerne Irkutsk for å fortsette mot Omsk.[4] På denne strekningen kjørte man delvis på Den transsibirske jernbanens spor da veiene var uframkommelig på grunn av sommerens nedbør, .[5][6] Den 12. juli fortsatte løpet mot Kazan som man nådde den 23. juli og gjennom Uralfjellene videre mot Nizjnij Novgorod og Moskva.[4]

Europa rediger

Bilene nådde Moskva den 20 juli. Herfra kjørte man den 27. juli gjennom Baltikum videre mot Berlin hvor man ankom den 5. august .[6]

Deretter fortsatte man gjennom Tyskland til Liège i Belgia, og videre mot Paris. Etter 44 dager og en strekning på om lag 16 000 kilometer var denne mektige konkurransen over, en konkurranse som verden ikke tidligere hadde sett maken til.

Den 10. august ankom Lag Italia som første lag til Paris, 20 dager senere, den 30 august Lag Spyker som andre bil og til slutt Lag De Dion-Bouton 1 og Lag De Dion-Bouton 2 på tredje- og fjerdeplass.[5][6][7]

Ettermæle rediger

Konkurransen inspirerte siden til den første Jorden rundt konkurransen New York - Parisløpet 1908 utlyst av avisene Le Matin og The New York Times.

Såvel Charles Godard som Auguste Pons deltok også i denne konkurranse.

Noen deltakere skrev senere bøker om løpet, deriblant Luigi Barzini med ”Beijing - Paris in 60 days” og Georges Cormier med ”The Race Pekin to Paris” og gjennom årene har ytterligere bøker blitt skrevet om dette billøp.

1997 ble løpet gjennomført på nytt med over 100 deltakere fra 22 nasjoner og i 2005 ble løpet gjentatt på initiativ av det australske TV-selskapet ABC med veteranbiler langs den opprinnelige veien.[1][2]

Litteratur rediger

  • (en) Peking to Paris - The Ultimate Driving Adventure, éd. Veloce Publishing;
  • (en) The Great Peking to Paris Expedition, éd. Harper Collins, 2005.

Referanser rediger

  1. ^ a b c «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 30. desember 2013. Besøkt 28. oktober 2016. 
  2. ^ a b c d [1][død lenke]
  3. ^ a b «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 15. september 2010. Besøkt 23. oktober 2009. 
  4. ^ a b c d e f g «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 1. oktober 2009. Besøkt 23. oktober 2009. 
  5. ^ a b c d e «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 17. oktober 2009. Besøkt 23. oktober 2009. 
  6. ^ a b c d e f «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 5. juli 2008. Besøkt 23. oktober 2009. 
  7. ^ a b c «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 18. april 2010. Besøkt 23. oktober 2009.