Peder Farup (født 27. september 1875 i Larvik, død 8. februar 1934 i Aker) var en norsk kjemiker, farmasøyt og industrimann.[2][3]

Peder Farup
Født27. sep. 1875[1]Rediger på Wikidata
Død8. feb. 1934[1]Rediger på Wikidata (58 år)
BeskjeftigelseKjemiker, farmasøyt Rediger på Wikidata
NasjonalitetNorge
GravlagtVestre gravlund
ArbeidsstedUniversitetet i Oslo

Familie

rediger

Han var sønn av kjøpmann Fritz Nicolai Huitfeldt Farup (1838–90) og Karen Elise Eriksen (1848–1922).

Utdanning og virke

rediger

Han tok middelskoleeksamen i hjembyen og var apotekerlærling, før han flyttet til Kristiania, først for å bli cand.pharm. i 1897, dernest for å jobbe som farmasøyt.

Så studerte han i Tyskland ved Georg-August-Universität Göttingen, fysikalsk kjemi under den senere nobelprisvinnende professor Walther Nernst. Han ble tilkjent en doktorgrad i 1902 og jobbet så et par år som privatassistent for professor Heinrich Jacob Goldschmidt ved Universitetet i Kristiania, inntil han i 1904 ervervet et examen artium som gav ham rett til fast ansettelse, først som amanuensis ved metallurgisk laboratorium fra 1905.

Han ble i 1909 tilsatt som den første professor i uorganisk kjemi ved det nyopprettede NTH. Sykdom gjorde at han måtte si opp i 1918 for å returnere til hovedstaden, der han fikk i gang sitt eget private lille laboratorium og 1923–25 ha oppgaver for det lokale apoteket Bjørnen.

I 1925 ble han kåret til professor i farmasøytisk kjemi ved Universitetet i Oslo. Frem til han ga seg i 1932 fikk han på plass en ny utdanning i farmasøyteri.

Fra 1931 til sin død i 1934 drev han St. Hanshaugen apotek.

På oppdrag fra Elkem startet han i 1908 forsøk sammen med en Gustav Adolf Jebsen. Deres mange forsøk handlet om å lage jern og stål med elektriske strømmer, samt det å lage titanhvitt, som ble første steg i det som ble den tekniske titanfargeindustrien i Norge, for eksempel med etableringen av Titan A/S i Fredrikstad i året 1916.

Han var innvalgt i Det Norske Videnskaps-Akademi i 1908, satt som leder for Norsk Kjemisk Selskap 1924–26.

Referanser

rediger