Åpne hovedmenyen
Paul Greengard
Paul Greengard.jpg
Født11. desember 1925
New York
Død13. april 2019 (93 år)
Manhattan
Ektefelle Ursula von Rydingsvard
Mor Pearl Meister Greengard
Søsken Chris Chase
Utdannet ved Johns Hopkins University, Hamilton College
Beskjeftigelse Biokjemiker, hjerneforsker, farmakolog, universitetslærer
Nasjonalitet USA
Medlem av Kungliga Vetenskapsakademien, Det Norske Videnskaps-Akademi, National Academy of Sciences (1978–), Serbias vitenskaps- og kunstakademi, American Academy of Arts and Sciences
Utmerkelse
8 oppføringer
Nobelprisen i fysiologi eller medisin (2000), Dickson-prisen i medisin (1978), NAS Award in the Neurosciences (1991), Karl Spencer Lashley Award (1993), Bristol-Myers Squibb Award for Distinguished Achievement in Neuroscience Research (1989), National Medal of Science, Ralph W. Gerard Prize (1994), Bengt Winblad Lifetime Achievement Award in Alzheimer’s Disease Research (1990)
InstitusjonerRockefeller University
University of Cambridge
Yeshiva University
Fagfeltneurobiology, molekylærbiologi

Nobel prize medal.svg
Nobelprisen i fysiologi eller medisin
2000

Paul Greengard (født 11. desember 1925 i New York City, død 13. april 2019 samme sted[1]) var en amerikansk biolog og nobelprisvinner. Han ble tildelt Nobelprisen i fysiologi eller medisin i 2000 sammen med landsmannen Eric Kandel og svensken Arvid Carlsson. De fikk prisen for funn om signalsubstanser i nervesystemet.

Innhold

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Paul Greengard var sønn av Pearl (født Meister) og Benjamin Greengard, som var en vaudevillekomiker.[trenger referanse] Hans eldre søster var skuespilleren Irene Kane, som senere ble forfatter og skrev under navnet Chris Chase. Deres mor døde i barsel og faren giftet seg igjen i 1927.[2] Greengard-søsknenes foreldre var jødiske, men stemoren tilhørte den episkopale kirke. Han og hans søster ble oppdratt i «kristen tradisjon».[3]

Under andre verdenskrig tjenestegjorde han i United States Navy som elektrotekniker ved Massachusetts Institute of Technology og var med på å utvikle et varselsystem mot japanske kamikazefly. Etter krigen gikk han på Hamilton College der han tok bachelorgrad i 1948 i matematikk og fysikk. Han bestemte seg for ikke å ta høyere grad i fysikk ettersom fysikkforskningen på denne tid fokuserte på atomenergi og gikk derfor videre med studier i nevrovitenskap.[1]

KarriereRediger

Han arbeidet så i England (London og Cambridge) innen biokjemi[4] og kom i 1959 i arbeid ved Geigy-forskningslaboratoriene i Greenburgh (Ardsley/New York). I 1968 ble han professor ved Yale University, School of Medicine i New Haven, innen feltene farmakologi og psykiatri. I 1983 fikk han et professorat ved Rockefeller University i New York, der han overtok laboratorieledelsen for molekylærbiologi og cellulær nevrovitenskap. I løpet av sin vitenskapelige karriere forsket og underviste Greengard dessuten ved Albert Einstein College of Medicine og ved Vanderbilt University.

ForskningRediger

Signalene fra en nervecelle til en annen overføres ved hjelp av ulike signalsubstanser. Signaloverføringer skjer i spesielle kontaktpunkter, synapser. En enkelt nervecelle kan ha tusenvis av kontaktpunkter med andre nerveceller. Arvid Carlsson oppdaget at dopamin er en slik signalsubstans i hjernen, og at dopamin har stor betydning for kontrollen av våre bevegelser. Hans forskning ledet i sin tur til innsikten i at Parkinsons sykdom forårsakes av dopaminbrist i visse deler av hjernen, og at man kunne få frem et effektivt legemiddel (L-dopa) mot denne sykdommen.

Greengard oppdaget hvordan dopamin og en rekke andre signalsubstanser utøver sine effekter i nervesystemet. Signalsubstansene påvirker først en reseptor på cellens overflate. Dette utløser en rekke reaksjoner som påvirker visse «nøkkelproteiner», som igjen regulerer ulik cellulære funksjoner. Proteinenes form og funksjon forandres ved at fosfatgrupper tilføres (fosforylering) eller tas bort (defosforylering). Gjennom denne mekanismen kan signalsubstansene overføre sine budskap mellom nerveceller.

Eric Kandel oppdaget siden hvordan synapsenes effektivitet kan forandres og med hvilke molekylære mekanismer dette skjer. Han viste at synapsenes funksjon er sentrale for læring og hukommelse. For funnet av en form for korttidsminne spiller proteinfosforyleringen i synapsen en viktig rolle. For at et langtidsminne skal oppstå, kreves dessuten nydanning av proteiner som blant annet fører til at synapsens for og funksjon forandres.

Greengard ble i 1987 utenlandsk medlem av Kungliga Vetenskapsakademien.[5]

ReferanserRediger

  1. ^ a b Ferry, Georgina (13. mai 2019). «Paul Greengard (1925–2019)». Nature (engelsk). 569: 488. doi:10.1038/d41586-019-01532-9. Besøkt 13. juli 2019. 
  2. ^ Dreifus, Claudia (26. september 2006). «He Turned His Nobel Into a Prize for Women». The New York Times. 
  3. ^ Profile of Paul Greengard, nobelprize.org; lest 23. desember 2013.
  4. ^ Gisela Baumgart: Greengard, Paul. In: Werner E. Gerabek, Bernhard D. Haage, Gundolf Keil, Wolfgang Wegner (Hrsg.): Enzyklopädie Medizingeschichte. De Gruyter, Berlin/New York 2005, ISBN 3-11-015714-4, S. 509.
  5. ^ «Paul Greengard». Kungliga Vetenskapsakademien. Besøkt 3. november 2010. 

Eksterne lenkerRediger