Pasquale Amato
Pasquale Amato (født 21. mars 1878 i Napoli, død 12. august 1942 i New York) var en italiensk operasanger, baryton. Amato kunne vise til internasjonal anerkjennelse, men tilbragte høyden på sin berømmelse i New York, hvor han sang ved Metropolitan Opera fra 1908 til 1921.
| Pasquale Amato | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 21. mars 1878[1][2][3][4] Napoli[2][3] | ||
| Død | 12. aug. 1942[1][3][4] (64 år) Jackson Heights[3] New York[2] | ||
| Beskjeftigelse | Operasanger | ||
| Nasjonalitet | Kongedømmet Italia | ||
Tidlig karriere rediger
Amato ble født i Napoli og studerte lokalt ved Conservatory of San Pietro a Majella under Beniamino Carelli og Vincenzo Lombardo (som også ga sangtimer til den store napolitanske tenor Enrico Caruso). I 1900 hadde han sin debut ved Teatro Bellini i Napoli som Germont père i La traviata. Engasjementer fulgte i Genova og Roma. I løpet av de neste årene sang han i Monte Carlo, Tyskland, deler av Øst-Europa og Argentina. I 1904 opptrådte han i Londons Royal Opera House med Teatro di San Carlo Company; selv om opptredenen hans ble godt mottatt, ble han ikke invitert tilbake.
Han var engasjert ved La Scala i Milano og sang der i 1907 under taktstokken til Arturo Toscanini. Stemmen hans hadde nå vokst til et førsteklasses instrument, og han ble lovprist for sin allsidighet og kunstneriske integritet. I 1913 fikk han æren av å delta i en konsert til Verdis hundreårsjubileum ved Busseto Theatre. Han opptrådte i jubileumskonserten La traviata og Falstaff med Arturo Toscanini som dirigent. Andre viktige operaroller som Amato sang i Italia før første verdenskrig, var Amonasro i Aida, Marcello i La bohème, tittelrollen i Rigoletto, så vel som Golaud i Pelléas et Mélisande, Kurwenal i Tristan og Isolde, Tosca i Tosca og Barnaba i La Gioconda.
New York rediger
Amato gjentok noen av disse rollene ved Metropolitan Opera hvor Toscanini var kommet for å dirigere, og Amato hadde sin debut i 1908. Han opprettholdt et tett program ved "Met" frem til han forlot selskapet i 1921 opptrådte i en rekke nye operaroller som Glucks Armide, sammen med Olive Fremstad, Enrico Caruso, Louise Homer og Alma Gluck. I desember samme år opptrådte han som Jack Rance i Puccinis La fanciulla del West, hvor han sang mot Caruso, Emmy Destinn, Dinh Gilly og Antonio Pini-Corsi.
Amato var nå blitt berømt, og han kom til USA med båt i oktober 1912 sammen med barytonsangerne Titta Ruffo, Antonio Scotti og William Hinshaw og sopranen Lucrezia Bori. De fikk omfattende pressedekning.[5]
I 1913 skapte Amato tittelrollen Cyrano av Walter Damrosch, dessuten var Frances Alda og Riccardo Martin med i oppsetningen. Han sang også årets produksjon Un ballo in maschera med Caruso, Destinn, Margarete Matzenauer og Frieda Hempel, og igjen med dem i Arrigo Boitos Mefistofele. I La Gioconda, sang Destinn igjen med Margarethe Arndt-Ober. Amato ble spesielt beundret som Escamillo i Bizets Carmen, og støttet Geraldine Farrar, Caruso og Alda, da operaen ble gjenopplivet i 1914.
Han opptrådte også i 1914 som Manfredo (mot Adamo Didur og Lucrezia Bori) i Montemezzis L'amore dei tre re, da den kom opp på nytt i New York, og i 1915 spilte han Napoléon i Umberto Giordanos Madame Sans-Gêne med Farrar som Catherine. I 1916 hadde han rollen som Giovanni i Riccardo Zandonais Francesca da Rimini (hvor han spilte mot Alda og Giovanni Martinelli), og igjen i 1918 som Gianetto (med Farrar, Caruso, og Didur) i Mascagnis Lodoletta.[6]
Siste gang, 25 år senere rediger
Amatos høye arbeidstempo ved "Met" hadde sin pris, og han trakk seg tilbake på 1920-tallet på grunn av helsen. Men i 1933, 25 år etter hans amerikanske debut, opptådte han igjen i New York, nå i "New York Hippodrome", hvor han sang rollen som Germont père. Amato hadde en sterk følelse for Amerika, og i 1935 underviste han i stemme og opera ved Louisiana State University, hvor han i 1939 ble æresmedlem i studentklubben "Beta Omega".
Han døde 64 år gammel i Jackson Heights, Queens.
Referanser rediger
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 87, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d The Grove Book of Opera Singers, side(r) 11[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Internet Movie Database, IMDb-ID nm0024178, besøkt 15. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ «$2,000 Baritone Says the Art of Song Is Declining in Italy – Likes Shakespearean Roles.». The New York Times. 29. oktober 1912. Besøkt 21. desember 2009. «Damperen «George Washington» bragte flere viktige personer til Amerika i tillegg til operastjernene. På passasjerlisten var barytonsangeren Titta Ruffo, samt den spanske sopranen Lucrezia Bori. Ved siden av Ruffo var det tre andre barytonsangere ombord – Antonio Scotti, Pasquale Amato og William Hinshaw»
- ^ These details drawn from Gustav Kobbé's Complete Opera Book, passim.
Kilder rediger
- A. Eaglefield-Hull, A Dictionary of Modern Music and Musicians (Dent, London 1924).
- G. Kobbé, The Complete Opera Book (Putnam, London 1935 printing).
- H. Rosenthal and J. Warrack, The Concise Oxford Dictionary of Opera (OUP, London 1974 printing).
- M. Scott, The Record of Singing Volume I (Duckworth, London 1977).
- J.B. Steane, The Grand Tradition (Duckworth, London, 1974).
Eksterne lenker rediger
- (en) Pasquale Amato – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Pasquale Amato på Internet Movie Database
- (en) Pasquale Amato hos The Movie Database
- Biographical notes
- 1911 recording of "Largo al factotum" from The Barber of Seville
- "Modern Vocal Methods in Italy", in Great singers on the art of Singing, Harriette Brower, James Francis Cooke (eds.), 1996, Courier Dover Publications, Mineola, New York, ISBN 978-0-486-29190-1
- Bio
- 1911"Largo al factotum"
- "Modern Vocal Methods in Italy",