Parlamentsvalget i Estland 1999
Parlamentsvalget i Estland 1999 ble avholdt over hele Estland den 7. mars 1999. Det ble valgt 101 medlemmer av Riigikogu for en periode på fire år.[1][2][3]
| 7. mars 1999 | |||
|---|---|---|---|
| 101 mandater på valg, 51 trengs for flertall | |||
| Valgdeltakelse | 57,43 % av 857 270 stemmeberettigede | ||
_(cropped).jpg) |
.jpg) |
 |
|
| Kandidat | Edgar Savisaar | Mart Laar | Siim Kallas |
| Parti | Senterpartiet | Fedrelandsunionen | Reformpartiet |
| Stemmer | 23,4 %
|
16,1 %
|
15,9 %
|
| Mandater | 28
 12 |
18
10 |
18
 1 |
_(cropped).jpg) |
|||
| Kandidat | Andres Tarand | ||
| Parti | Sosialdemokratene | ||
| Stemmer | 15,2 %
|
||
| Mandater | 17
11 |
||
| Sittende regjering | Mart Siimanns regjering | ||
| Ny regjering | Mart Laars andre regjering | ||
 Mandatfordeling etter valgkrets og parti. | |||
Valgkampen handlet mest om økonomi og fordelingspolitikk. Svake regjeringer under Det estiske samlingspartiet hadde stått for en mer moderat reformpolitikk, men den sosial ulikheten hadde vokst. Det estiske senterpartiet, ledet av Edgar Savisaar, lovet flere velferdsgoder og ble største parti. Høyreopposisjonen mente at Estlands problemer skyldtes en svekket vekstevne. Fedrelandsunionen, Det estiske reformpartiet og De moderate, anført av Mart Laar, Siim Kallas og «høyresosialdemokraten» Toomas Hendrik Ilves, fikk flertall og dannet regjering.[3][4][5][6][7][8]
Medlemmene av Riigikogu ble valgt ved forholdstallsvalg i 11 valgkretser. Partiene måtte over en nasjonal sperregrense på 5 % av stemmene for å bli representert. Siden forrige valg hadde Riigikogu vedtatt flere endringer i valgloven og partiloven, så partisystemet skulle bli mer stabilt og oversiktlig for velgerne. Fra og med 1996 behøvde nye partier minst 1 000 medlemmer for å kunne stille til valg, og eldre partier som ikke oppfylte medlemskravet, ville bli bragt til opphør. I 1998 ble det ikke lenger mulig for flere partier å inngå valgallianser.[1][3][9][10]
Valgloven var ikke til hinder for at småpartier kunne avtale å stille på større partiers lister. De moderate tok med kandidater fra Folkepartiet, som de slo seg sammen med etter valget, på sine lister, mens Det estiske samlingspartiet ivaretok to små partier som senere slo seg sammen med Det estiske landsbygdfolkets parti.[3][9]
Ettersom de russiske minoritetspartiene ikke kunne inngå valgallianse, falt det mest høyrenasjonale av dem for sperregrensen. De mer moderate elementene samlet seg om Det estiske forente folkepartiets lister.[3][9]
Valgresultat rediger
Estlands valgkommisjon talte følgende resultat for hele landet:[1][2]
| Valgliste | Stemmer | Mandater | |
|---|---|---|---|
| # | % | ||
| Det estiske senterpartiet (K) | 113 378 | 23,4 | 28 |
| Fedrelandsunionen (I) | 77 917 | 16,1 | 18 |
| Det estiske reformpartiet (RE) | 77 088 | 15,9 | 18 |
| De moderate (M) | 73 630 | 15,2 | 17 |
| Det estiske samlingspartiet (KE) | 36 692 | 7,6 | 7 |
| Det estiske landsbygdfolkets parti (EME) | 35 204 | 7,3 | 7 |
| Det estiske forente folkepartiet (EÜRP) | 29 682 | 6,1 | 6 |
| Det estiske kristelige folkepartiet (EKRP) | 11 745 | 2,4 | 0 |
| Det russiske partiet i Estland (VEE) | 9 825 | 2,0 | 0 |
| Det estiske blå partiet (ESE) | 7 745 | 1,6 | 0 |
| Bondeforbundet (PK) | 2 421 | 0,5 | 0 |
| Fremskrittspartiet (AP) | 1 854 | 0,4 | 0 |
| Uavhengige kandidater | 7 058 | 1,5 | 0 |
| Ugyldige/blanke stemmer | 8 117 | – | – |
| Totalt (valgdeltagelse 57,4 %) | 492 356 | 100 | 101 |
Referanser rediger
- ^ a b c Heinsalu, Alo m.fl. (red.) (2016). Elections in Estonia 1992–2015 (PDF). Tallinn: Estlands nasjonale valgkommisjon. s. 29–30 og 48–53. ISSN 2504-5555.
- ^ a b Nohlen, Dieter og Stöver, Philip (2010). Elections in Europe: A Data Handbook. Nomos Publishers. s. 574. ISBN 978-3-8329-5609-7.
- ^ a b c d e Fitzmaurice, John (2001). «The Parliamentary election in Estonia, March 1999». Electoral Studies (engelsk). 20 (1): 141–146. doi:10.1016/S0261-3794(00)00022-6.
- ^ «Estonia: Parliamentary Chamber: Riigikogu: Elections held in 1999» (engelsk). Den interparlamentariske union. Besøkt 29. januar 2023.
- ^ Farbregd, Turid (3. mars 1999). «Politisk ryddesjau i Estland». Stavanger Aftenblad: 13.
- ^ Nordrum, Per (4. mars 1999). «Økonomi preger estisk valgkamp». Aftenposten (morgen utg.): 8.
- ^ Nordrum, Per (7. mars 1999). «Gufs fra fortiden i estisk valgkamp». Aftenposten: 7.
- ^ Nordrum, Per (9. mars 1999). «Estland valgte fortsatt stø kurs». Aftenposten: 7.
- ^ a b c Grofman, Bernard, Mikkel, Evald og Taagepera, Rein (2000). «Fission and fusion of parties in Estonia, 1987–1999». Journal of Baltic Studies (engelsk). 31 (4): 329–357. doi:10.1080/01629770000000141.
- ^ Sikk, Allan (2006). «From Private Organizations to Democratic Infrastructure: Political Parties and the State in Estonia». Journal of Communist Studies and Transition Politics (engelsk). 22 (3): 341–361. doi:10.1080/13523270600855720.