Parisavtalen (1898)
Paris-avtalen ble inngått mellom USA og Spania etter at den spansk-amerikanske krigen hadde pågått fra 15. februar 1898 til Spanias kapitulasjon og inngåelse av våpenhvile 11. august 1898. På denne tiden var William McKinley president i USA.
Forhandlingene rediger
Avtaleforhandlingene ble innledet 1. oktober 1898 uten deltakelse fra cubanske representanter. USAs strategi om å holde de cubanske uavhengighetsforkjemperne (Los Mambies) utenfor fredsforhandlingene, kom allerede til syne ved den spanske kapitulasjonen i Santiago de Cuba 11. august 1898. Her nektet den amerikanske generalen William R. Shafter den cubanske generalen Calixto Garcia og hans styrker å delta i kapitulasjonsforhandlingene. Dette til tross for at Garcia og hans tropper hadde kjempet mot spanjolene siden februar 1895, og stort sett kontrollerte Cuba med unntak av de største byene.
Den amerikanske delegasjonen i Paris ble ledet av utenriksminister William Day og bestod ellers av senator Cushman K. Davis, senator William P. Frye, senator George Gray og ambassadør Whitelow Reid. Den spanske delegasjonen ble ledet av senatspresident Don Eugenio Montero Rios og delegasjonen ble bistått av en fransk diplomat, Jules-Martin Cambon.[1]
Politisk kontroversiell rediger
Forhandlingene pågikk i en ganske opphetet atmosfære ettersom Storbritannia var det eneste land i Europa som støttet USAs krav ved forhandlingene. Også i enkelte politiske kretser i USA, vekket de amerikanske kravene harme. At USA som selv en gang hadde måttet kjempe seg fri fra imperialismen og sin kolonistatus (se den amerikanske uavhengighetskrigen), nå selv skulle bli en imperialistisk stat, var en hån mot så vel USAs uavhengighetserklæring som grunnlov, ble det hevdet. Senator George Frisbie Hoar formulerte det på følgende måte:
- «This treaty will make us a vulgar, commonplace empire, controlling subject races and vassal states, in which one class must forever rule and other classes must forever obey.»[2]
Avtaleinngåelsen rediger
Kravene var at Spania måtte avstå Cuba, Puerto Rico, Filippinene og Guam til USA. Spania argumenterte for at Filippinene ikke kunne inngå som USAs krigsbytte, ettersom det spanske hovedsetet for Filippinene, Manila, hadde lagt ned våpnene etter at våpenhvilen var inntrådt 11. august 1898. USAs nektet imidlertid å bøye seg for denne internasjonale praksisen, men strakk seg til slutt så langt at de lovde å betale Spania $20 millioner for Filippinene. Stilt overfor en militær overmakt, kunne ikke Spania gjøre annet enn å etterkomme USAs krav, og avtalen ble undertegnet 10. desember 1898. Avtalen gjorde slutt på Spania som kolonimakt i Latin-Amerika og markerte begynnelsen på epoken der USA vokser fram som en overlegen økonomisk og militær kolonimakt, i første rekke i Latin-Amerika, men også i økende grad i Stillehavet.
Øya Isla de la Juventud på Cuba ble ikke nevnt i Paris-avtalen. Dette innebar at USA okkuperte øya fram til 1925 da øya ble akseptert som cubansk territorium i en avtale mellom USA og cubanske myndigheter under president Alfredo Zayas. Se også avgjørelsen til USAs høyesterett av 1907.[3]
Teller-tillegget rediger
Forut for Paris-avtalen og i april 1898 forslo senator Henry M. Teller et tillegg til USAs krigserklæring overfor Spania. Tillegget ble vedtatt og gikk ut på at USA ikke ville etablere permanent kontroll over Cuba, men overlevere landet til dets folk straks det var opprettet fred på Cuba og at denne freden var blitt sikret.[4] I ettertid er det mulig å si at USA fulgte opp Teller-tillegget ved å overlate makten til cubanske myndigheter i 1902.
En konkurrerende fortolkning er at freden var oppnådd og ivaretatt lenge før 1902, og at USA benyttet okkupasjonstiden fram til 1902 til å sikre at Cubas første grunnlov (av 1901) skulle være maksimalt USA-vennlig samt for å åpne landet for amerikanske investeringer og eierskap. Dette hadde allerede stått høyt på agendaen i visse politiske kretser i USA før den spansk-amerikanske krigen brøt ut, og ikke minst mediekongene William Randolph Hearst og Joseph Pulitzer var tilhengere av en slik strategi. Avisen New York World skriver 20. juli 1898:
- «Whatever may be decided as to the political future of Cuba, it’s industrial and commercial future will be directed by American enterprise with American capital.»[5]
I tillegg ble Teller-tillegget erstattet av Platt-tillegget som USA i neste omgang la inn i utarbeidelsen av Cubas første konstitusjon/grunnlov av 1901. Grunnloven ble for øvrig utarbeidet av USAs guvernør på Cuba, general Leonard Wood.
Platt-tillegget rediger
Platt-tillegget ble foreslått av senator Orville Platt i februar 1901 og undertegnet av president William McKinley samme år. Platt var av den oppfatning at «cubanerne er som barn, og er derfor ikke selv i stand til å skape en stabil regjering på Cuba» [4].
Platt-tillegget satte vilkårene for at USAs okkupasjonstropper skulle trekke seg ut av Cuba. Blant disse vilkårene var at USA skulle ha rett til å intervenere, eventuelt også okkupere Cuba, dersom utviklingen i landet gikk imot USAs økonomiske eller politiske interesser. Denne retten skulle USA ha fram til 1933. I tillegg skulle Cuba blant annet leie ut Guantánamo til amerikansk marinebase, ikke oppta utenlandslån uten å kunne garantere tilbakebetaling på ordinær måte og ikke inngå avtaler med andre land enn USA.
Like etter at forslaget til Orville Platt var blitt kjent på Cuba, dro cubanske representanter til Washington for å protestere mot det de oppfattet som en regulær uthuling av Teller-tillegget. Da de fikk audiens hos president William McKinley i Det hvite hus viste det seg at McKinley allerede hadde signert tillegget. Cubanerne måtte derfor gjøre vendereis med uforrettet sak.
Etter at president Theodore Roosevelt i 1902 trakk tilbake USAs okkupasjonstropper, underskrev Cuba i 1903 den cubansk-amerikanske avtalen og Tomás Estrada Palma, som for øvrig var sterk tilhenger av at USA burde annektere Cuba, ble innsatt som president 20. mai 1902.
Platt-tillegget ble erstattet i 1934 av en ny avtale som en del av president Franklin D. Roosevelts «god nabo-politikk» overfor Latin-Amerika. Leien av Guantánamo-basen fortsetter i dag i henhold til denne avtalen, og vil fortsette til evig tid så lenge som ikke begge parter blir enig om noe annet. President Fidel Castro og dagens cubanske regjering har forkastet avtalen på bakgrunn av artikkel 52 i Wien-konvensjonen om traktatretten av 1969. Den går blant annet ut på at avtaler mellom stater ikke kan inngås under tvang eller trusler om tvang. Dagens cubanske myndigheter mener at USA brukte trusler i 1903 mens USAs myndigheter hevder det motsatte.
Referanser rediger
- ^ [1]
- ^ [2]
- ^ [3]
- ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 3. juni 2023. Besøkt 18. juli 2006.
- ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 14. juli 2006. Besøkt 18. juli 2006.
Litteratur rediger
- Foner, Philip Sheldon (1972) The Spanish-Cuban-American war and the birth of American imperialism, 1895-1902, Monthly Review Press, ISBN 0-85345-266-0
Eksterne lenker rediger
|
(en) Treaty of Paris (1898) – originaltekster fra den engelskspråklige Wikikilden |