Sjøbod

lagerbygning ved sjøen
(Omdirigert fra «Pakkhus»)

Sjøboder er en type sjøhus, store eller små lagerbygninger ved sjøen. Sjøbodene var viktige driftsbygninger, både for næringsliv og husholdninger, i den tiden da all transport av betydning gikk sjøveien om dette var mulig. Sjøboder fantes i alle byer og bygder ved kysten og ved større innsjøer. Sjøbodene varierte mye i størrelse, og de var oppført i ulike konstruksjoner. I Norge er sjøbodene oftest bygd av trematerialer, de eldste er laftet, de nyere er av bindingsverk eller reisverk. Sjøboder ligger vanligvis i direkte kontakt med sjøen for å lette inn- og utlasting fra båt. I dag er bevarte sjøboder viktige kulturminner.[1]

Sandviksboder 78B (også kjent som Holmefjordboden) i Sandviken i Bergen.
Sandvigsboder i Bergen med jekter fortøyd.
Sjøboder i Tromsø havn.
Sjøboder og seilskuter i Ytre havn i Trondheim fotografert i 1890-åra.
Sjøboder i Indre havn ved Nidelva i Trondheim, 1890-åra.
Sjøbod på Storlauøya ved Atlanterhavsveien. Sjøboden har gavl med vindehus mot sjøen og inneholder ellers en landhandel. Alle varer kom sjøveien.

Karakteristiske trekk rediger

Det mest karakteristiske trekk ved en sjøbod er plasseringen i landskapet; sjøboder er vanligvis trukket helt fram mot sjøen, slik at en båt eller et fartøy kan legge direkte til bygningen. Tilflott kalles dette, at det er mulig å legge til med båt. En sjøbod kan ligge med gavlen eller langsiden mot sjøen; det er terrenget og graden av arealutnyttelse omkring havnen som er avgjørende. Ofte er strandlinje en ressurs det er knapphet på. I et tettbebygd bymiljø med stor maritim virksomhet ligger sjøbodene derfor gavl ved gavl i havnen.

Mangel på strandlinje kunne kompenseres ved å bygge i høyden, og de fleste sjøboder er i flere etasjer. En rasjonell handtering av gods var da ønskelig. Et viktig trekk for en sjøbod er portene i hver etasje og et utkragende vindehus med en enkel manuell heisekran som gjør der mulig å laste og losse fisk og annet gods direkte fra båt til bygning eller omvendt. I vindehuset er plassert en vinde, en enkel manuell heisekran. Vinden kan også plasseres lenger inn i bygningens loft, med en utstikkende kranbjelke i gavlen eller over portene. Denne type vinde er ikke begrenset til sjøboder, men finnes også i pakkboder plassert i gatemiljøer.

For enkelte områder, for eksempel i Trondheim, er det karakteristisk at sjøbodene har åpen svalgang i første etasje.

Sjøboden står som oftest på en steinkai, på steinpillarer, på tømmerstokker pælet i bunnen eller på ett eller flere tømmerkar (en firkantet oppbygning av tømmer med stein inni). Det kan være en eller flere dører mot sjøen, og både sidene og gavlen (eller bare én av dem) kan ligge rett til sjøen.

Sjøbodene kan også ligge med en brygge eller kai mellom bygningene og sjøen, slik som på Bryggen i Bergen.

Kjøpmannens pakkhus rediger

Sjøboder i byene tilhørte byens kjøpmenn og gikk ofte under navnet pakkhus eller pakkbod. Deres viktigste funksjon var varelager. Pakkhus er større bygninger, med to eller flere etasjer.

Særlig karakteristiske havnemiljøer dannet de store sjøbodene i Skuteviken og Sandviken i Bergen, rundt Vågen i Stavanger og omkring indre elvehavn i Trondheim.

Tilreisende arbeidskraft ble ofte innlosjert i sjøbodene i sesongen. Det kunne gjelde fiskere, men også fiskearbeidere til klippfiskproduksjon.

Ved siden av å tjene til lagerformål kan sjøboder også romme håndverk eller industri (særlig fiskeindustri). De første hermetikkfabrikkene i Stavanger hadde tilhold i sjøboder.[2]

Sjøboder i Stavanger rediger

I Stavanger ble sjøbodene gjerne kalt sjøhus og rekken av sjøhusgavler i havneområdet i lang tid et dominerende trekk ved byen. Den tiden da mesteparten av ferdselen til og fra byen gikk med båt var rekken av sjøboder også byens fasade, og her foregikk en stor del av byens økonomiske aktivitet. Bak sjøbodene lå bolighus og ovenfor der igjen terrassehager på rekke opp fra sjøen. Tidlig på 1800-tallet var det omkring 120 store sjøboder i Stavanger, halvparten av dem var oppført etter 1750. De fleste hadde to etasjer og noen hadde tre. En tredjedel hadde bolig integrert i bakre del mot gaten eller i sjøhusets overetasje.

Etter hvert ble bindingsverk den vanligste konstruksjonen i Stavanger og ble helt dominerende på 1800-tallet. Bindingsverk var en relativt ny byggemåte i Norge sammenlignet med grindverk og lafting. Trolig ble byggemetoden innført fra Tyskland, Danmark og kanskje England på slutten av middelalderen og fikk betydning i Stavanger ut på 1700-tallet. Trolig ble de store sjøhusene før den tid laftet, mens naust og små, enkle sjøhus trolig var i grindverk. Skagen 16 (Sjøhuset Skagen) er et få bygg med rester av lafteverk, det har en kjerne av laft i to etasjer og er utvidet med bindingsverk. Oppføring av sjøhus i Stavanger svinget i takt med omfanget av sildefisket.[2]

På strandsiden i Stavanger lå det flere sjøboder med langsiden mot sjøen og disse hadde vindehus på taket. Ved det store sildefisket på 1800-tallet var det behov for lokaler til salting og det ble reist mange sjøboder blant annet i Stavanger. Slike sjøboder ble ofte kalt saltbuer etter bruken. Sjøboder kunne som naustene være lagerplass for fiskeutstyr, tauverk, seil og annen utrustning til båter. En del håndverkere med tilknytning til sjøfart og fiskeri, for eksempel seilmakere og bøkkere, hadde gjerne sin virksomhet i sjøboder. De første hermetikkfabrikkene i Stavanger hadde også tilhold i sjøboder.[2]

Bryggene i Trondheim rediger

 
Sjøhusmiljø i Trondheim. Store sjøboder, opprinnelige til lagerformål, ved Elvehavna i Trondheim, mellom Kjøpmannsgata og Nidelva. I dag er disse bygningene blitt kulturminner.

Trondheim er den byen i Norge som har størst antall bevarte sjøboder i sammenhengende miljø. Byens Indre havn ved Nidelva sør for Bakke bru har sammenhengende rekke av sjøboder. På motsatt side av elva er det også en sammmenhengende husrekke, noen eldre sjøboder, andre nye leilighets- eller kontorbygg. Også i Fjorgata er en rekke sjøboder, men de har ikke samme alder, og er i større grad ombygd.

De fleste sjøbodene i Trondheim er laftet.

Sjøbodene i Trondheim omtales som brygger.

Betegnelser rediger

Sjøboder er hus ved sjøen med plass og rom til oppbevaring av varer eller redskap. Hvordan en slik bod (eller bu) betegnes varierer noe etter geografi og etter bodens funksjon eller bruk. Noen sjøboder hadde navn etter eieren eller noe annet. Kjøpmennenes sjøboder kalles ofte pakkboder, eller de kunne ha navn etter bruken klippfiskbrygge, saltbrygge, tørrfiskbod, sildebu eller bøkkerbu eller materialbu. I Stavanger omtales sjøbodene som sjøhus. I Bergen er sjøbodene mange, men gruppert slik med navn og nummer, f.eks. Skuteviksboder Nr.....

Fra Nordmøre og nordover betegnes en sjøbod som brygge og språket har da lagt vekt på at sjøboden har tilflott, en båt eller fartøy kan legge til. Sjøboden er i mange tilfelle fundamentert som en brygge, med pæler ned i sjøbunnen, og med et hus på toppen. Ordet brygge er da overført fra fundamentet til hele bygningen.

Fiskerens sjøbod rediger

De minste sjøbodene var på bare en etasje og med et areal på noen få kvadratmeter. Slik er den enkleste type av fiskerens sjøbod eller sjøbu, eller skibbu som den kalles i Vest-Agder. I mange tradisjonelle fiskerimiljøer kunne hver fisker ha både sjøbod og naust. Sjøboden hadde plankegulv (i motsetning til naustet). Som oftest har sjøbua bare én dør, helst i en av gavlene, og ofte ikke vinduer.

Sjøbuer ble brukt til å oppbevare forskjellige slags redskap, av og til en liten arbeidsbenk, og i noen tilfelle, til enkel overnatting. De er uhensiktsmessige til oppbevaring av båter. I noen tilfelle kunne den ene enden av naustet fungere som sjøbod. På kystgården fungerte ofte sjøboden som stabbur. Her sto tønnene med fisk og sild, som enten var til eget bruk eller til salg i byen eller i fjordbygdene.

Da fiskerne fra slutten av 1800-tallet fikk større mengder redskap som skulle fra båt til bod og vice versa fikk de behov for større sjøboder, og disse ble ofte bygd i flere etasjer og de ble utstyrt med vindehus i gavlen med kjøpmennenes pakkboder som forbilde.

En spesiell form for sjøbu, var små egnebuer, der man satte agn på fiskelinene. Slike egnebuer hadde ofte en åpen svalgang; gavlen mot sjøen gikk lengre ut enn til veggen, og ga plass for benker å sitte å egne på.

Nothuset var gjerne en kombinasjonsbygning som hadde naust for notbåtene i underetasjen og sjøbod for lagring av nøter i etasjen over. Men notbua kunne også være en liten sjøbu og innholdet var bare ei not.

Viktige kulturminner rediger

 
Foynegårdens sjøbod i Tønsbergs sjøbodkvartal.

Sjøbodmiljøer i by og bygd har ofte vært truet av rivning og fornyelser. Bryggen i Bergen var foreslått revet så sent som på 1950- tallet. Sjøboder er også svært brannfarlige, og mange sjøboder er ødelagt av branner, f.eks. Lehmkuhlboden og Skuteviksboder i Bergen.

Utfyllinger av grunnen mot sjøen har betydd at mange sjøbodsmiljøer har havnet langt inn på land. I Lærdalsøyri ligger sjøhusmiljøet flere hundre meter inne på nyvunnet land etter kraftige utfyllinger med steinmasse fra tunneler i nærheten.

Sjøboder er viktige autentiske arenaer for bevaring og formidling av kystkultur.

Galleri rediger

Se også rediger

Referanser rediger

  1. ^ Karl Ragnar Gjertsen: Byggeskikk i Kyst-Norge.
  2. ^ a b c Kystsamfunnets materielle kultur. Oslo: Norges forskningsråd, Kultur og samfunn. 1995. ISBN 8212004465. 

Litteratur rediger

  • Karl Ragnar Gjertsen: Byggeskikk i Kyst-Norge. Artikkel Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring - årbok 1996.
  • Jon Bojer Godal: Stø, vorr, naust og bryggje. Årbok for Nordmøre museum 2010. Kristiansund 2010.