Operation Ivy var den åttende serien med amerikanske prøvesprengninger av atomvåpen, og var etterfølgeren til Operation Tumbler-Snapper og forgjengeren til Operation Upshot-Knothole. Formålet med testene var å hjelpe til med oppgraderingen av USAs arsenal av atomvåpen, som svar på Sovjetunionens atomvåpenprogram. De to eksplosjonene ble utført mot slutten av 1952, ved Pacific Proving GroundsMarshalløyene.

Soppskyen fra detonasjonen av Mike.

Enheten med kodenavn Mike ble kjent for å være den første vellykkede testen av en multi-megatonn bombe med termonukleær teknologi (Teller-Ulam-teknologi), og blir vanligvis regnet for å være den første testen av en hydrogenbombe. Den brukte flytende deuterium som fusjonsdrivstoff, holdt kaldt med et dyrt og tungvint kryogent system. Den ble detonert på Elugelab på Enewetakatollen, Marshalløyene. Sprengkraften til Mike var på 10,4 megatonn, og var nesten 500 ganger kraftigere enn bomben som ble sluppet over Nagasaki. Åtte megatonn av kraften kom fra rask fisjon av uranretardatoren. Detonasjonen utslettet Elugelab, og etterlot seg et undervannskrater som var 1,9 km bredt, og 50 m dypt der øya en gang var. Etter denne vellykkede testen ble det utviklet en bombe, kjent som enten EC-16 eller TX-16, for som kunne utplasseres i tilfelle en nasjonal krisesituasjon.

Den andre testen, King, var en test av det største atomvåpenet, som noensinne var bygget på den tiden, som kun brukte fisjon som sin energikilde (den fikk ikke noe energi fra fusjon eller fusjonsøkning). Den ble kalt Super Oralloy Bomb, og var ment som en backup dersom fusjonsvåpenet ble en fiasko. Den hadde en sprengkraft på 500 kilotonn, 20–40 ganger kraftigere enn bombene som ble sluppet under andre verdenskrig.

Testnavn Dato Sted Sprengkraft Kommentar
Mike 1. november 1952 Elugelab Island, Eniwetok 10.4 - 12 mt Den første hydrogenbomben
King 16. november 1952 Airburst 2,000 feet North of Runit Island, Eniwetok 500 kt Den største rene fisjonsbomben

Se også

rediger

Eksterne lenker

rediger