Invasjonen av Island i 1940

(Omdirigert fra «Operasjon Fork»)

Operasjon Fork var kodenavnet på den britiske invasjonen av Island, utført av Royal Navy og Royal Marines under andre verdenskrig.

Operasjon Fork

Den opprinnelige britiske planen var å ødelegge alle landgangssteder (blå) og sikre alle viktige havner (rød). På grunn av transportproblemer tok det over én uke før troppene nådde de nordlige målene på Island.
Dato10. mai 1940
StedIsland
ResultatBritisk okkupasjon forhindret tysk invasjon. Ingen kamp mellom Island eller Storbritannia.
Stridende parter
Islands flagg Kongeriket IslandStorbritannias flagg Storbritannia

Canadas flagg Canada

USAs flagg USA

Invasjonen begynte tidlig om morgenen 10. mai 1940 med at britiske tropper ble landsatt i Reykjavík, hovedstaden på Island. Uten å møte motstand, gikk troppene i gang med å rive ned kommunikasjonsnettverk, sikre strategiske steder og arrestere tyske borgere. Etter å ha rekvirert lokale transportmidler rykket troppene ut mot Hvalfjörður, Kaldaðarnes, Sandskeiði og Akranes, for å sikre landgangsområder mot muligheten for tyske motangrep. I de følgende dagene ble luftvernutstyr lagret i Reykjavík og en enhet ble sendt til Akureyri.

Kvelden 10. mai utstedte regjeringen på Island en protest som sa at Islands nøytralitet hadde blitt krenket på det groveste, og krevde at de skulle kompenseres for all skade gjort. Britene lovet kompensasjon, gode forretningsavtaler, ikke-innblanding i islandske affærer og tilbaketrekning av alle styrker ved krigens avslutning. De islandske myndighetene resignerte i henhold til den pågående situasjonen og samarbeidet med invasjonsstyrken, selv om de formelt fulgte en konsekvent nøytralitetspolitikk.

Invasjonsstyrken besto av 746 dårlig utrustede og hovedsakelig utrente marinesoldater. Selv om de lyktes i sin oppgave, var ikke styrken nok til å forsvare en øy på 103 000 km². Den 17. mai ble styrken avløst av 4 000 soldater fra British Army, og sommeren 1941 overtok amerikanske styrker, som okkuperte Island resten av krigen.

Bakgrunn rediger

 
Kong Christian X (på Island kjent som Kristján X) var ifølge Time «mindre upopulær på Island enn noen annen dansk monark noen gang hadde vært». Men flertallet av islendingene var ivrige etter å etablere en republikk.

Den 9. april 1940 ble både Danmark og Norge invadert av Tyskland, da Wehrmacht igangsatte Operasjon Weserübung. Danmark ble i løpet av fire timer overrent av tyske tropper. På Island merket man ikke så mye til krigen, bortsett fra at telegrafforbindelsen med Danmark ble avbrutt. Den 10. april erklærte det islandske parlamentet, Alltinget, Kong Christian X som uegnet til å utføre sine konstitusjonelle plikter, og tilordnet dem til regjeringen på Island, sammen med alle de andre pliktene som tidligere hadde blitt utført av Danmark på vegne av Island. Island var nå helt på egen hånd.

Den 12. april utførte Storbritannia Operasjon Valentine, hvor to britiske destroyere anløp Tórshavn og krevde at færøyingene omgående forberedte seg på å ta imot britiske soldater. Dette var begynnelsen på britenes okkupasjon av Færøyene, som først skulle ende ved krigens avslutning.

Siden 1918, etter en lang periode med dansk styre, hadde Island vært en selvstendig stat i en personlig union med Danmark og med felles håndtering av utenrikspolitikken. Det nylig opprettede kongeriket Island hadde erklært seg som en nøytral stat uten eget forsvar. Unionsloven tillot en revisjon som skulle påbegynnes i 1941 og for en ensidig oppsigelse tre år etter at hvis ikke avtalen ble nådd. I 1928 var alle de politiske partiene på Island enige om at unionsloven skulle avvikles så snart som mulig.

Etter den tyske invasjonen av Danmark og Norge ble den britiske regjeringen stadig mer bekymret for at Tyskland snart ville prøve å etablere et militært nærvær på Island. For britene utgjorde dette en utålelig trussel mot britisk kontroll av Nord-Atlanten. Britene var også ivrige etter å få opprettet baser på Island, for selv å kunne dekke GIUK-gapet.

Den 9. april sendte den britiske regjeringen en melding til den islandske regjeringen, om at Storbritannia var villig til å hjelpe Island med å opprettholde sin uavhengighet, men krevde til gjengjeld å få opprette anlegg på Island for å gjøre det. Island ble invitert til å delta i en krig «som krigførende og som alliert» på Storbritannias side. Den islandske regjeringen avviste tilbudet.

Kilder rediger

  • Þór Whitehead 1995

Eksterne lenker rediger