Ole Witloch
Ole Knudsen Witloch (født januar 1731 på Drolsum, død mars 1788) var mannen bak koboltfunnet i Skuterudåsen, som i sin tur førte til opprettelsen av Blaafarveværket og Koboltgruvene.
| Ole Witloch | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | januar 1731[1] Drolsum[1] | ||
| Død | mars 1788[1] | ||
| Gravlagt | Snarum kirke[1] | ||
Witloch var født på en tidligere husmannsplass under gården Drolsum (3047-100/1 i dag) i Modum, og han ble døpt i Heggen kirke den 28. januar 1731. Foreldrene var Knud Knudsen og Kari Juelsdatter Drolsumeie. Plassen Drolsumeie eksisterer ikke i dag, så det er usikkert akkurat hvor den lå. Da han ble konfirmert i 1750 hadde han gårdsarbeid på gården Haraldsrud (3047-86/1 i dag). Palmesøndag 16. mars 1788 var det begravelse etter Ole i Snarum kirke, som presten skrev inn som «Ungkarl Ole Knudsen Hvidtlok, gammel 57 Aar, Skjerper ved Blaafarve Verk og den første Opfinder deraf ungefære 1772 i November Maaned».[2] To år etter sin død, i 1790, omtales Ole Witloch som «kongelig bergmester» av den danske historieprofessoren Frederik Sneedorff (1760–1792).[3]
I kirkebøkene for Modum for 1775 ble det imidlertid døpt et guttebarn i Snarum kirke som får navnet Knud og er født 8. april det året. Foreldrene er Maren Torgersdatter Dagsrudmoen og Ole Knudsen Widthlock, uten at det i dag har latt seg bekrefte at dette er samme Ole Witloch.[2] Etternavnet hans blir imidlertid skrevet på flere ulike måter, herunder trolig også som Widthlock. Noen hevder også at han ble kalt Vitlokken, og at det var et tilnavn han først fikk mens han jobbet i sølvgruvene, fordi håret hans hadde hvite lokker.[2]
Ole Witloch ble skjerper ved Sølvverket på Kongsberg og var der til våren 1772, da han ble avskjediget for en forseelse. Avskjedigelsen hadde trolig sammenheng med arbeidskonflikten der i 1771/1772. Witloch skal etter avskjedigelsen ha gått til fots til Modum. Der kom han litt senere over noen malmklumper som han trodde kunne inneholde sølv av god verdi, mens ha gikk rundt i Skuterudåsen og lette etter bergarter som kunne være verdifulle. Det første funnet ble gjort på senhøsten i nærheten av det som siden fikk navnet Nordgruvene. Bruket Skuterud (3047-68/1) lå på den tiden innenfor Snarum anneks i Modum sogn, som videre inngikk i Buskerud amt i Akershus stiftamt.
Witloch dror til Sølvverket i oktober samme året for å få prøvene analysert. Her fikk han komme inn til bergmester Jørgen Hiort, og det ble etter hvert påvist kobolt. Han fikk tilbake stilling sin, og ble sendt til Modum som leder for innsamlingen av flere steinprøver. Litt senere ble det startet prøvedrift på Sølvverkets regning.
Witloch fikk «en anseelig Præmie» av Det danske Landhusholdnings Selskab, og 15. mai 1777 fikk han en premie på 25 riksdaler. Den 5. februar 1781 fikk han også et tillegg i lønna med 2 riksdaler om måneden om vinteren «paa Grund af hans Fliid og nye Opdagelser». Den 15. november 1783 ble han innvilget 8 riksdaler i måneden i pensjon.
Som følge av funnet og den senere prøvedriften ble Det Kongelige Modumske Blaafarveværk opprettet ved kgl.res. av 1. april 1776. Året før ble Den Danske Porcelainsfabrik grunnlagt i København, etter at koden for å lage ekte porselen ble knekt året før. Fabrikken ville få et behov for kobolt til sin blådekor. Også den hadde kongelige interessenter, men kongelig ble den først i 1779. Blaafarveværket ble anlagt i regi av kong Christian VII og fikk derfor den kongelige benevnelsen i navnet sitt. Kongen var imidlertid sterkt sinnslidende og kunne ikke regjere selv, så den virkelige kongemakten lå hos enkedronning Juliane Marie og litt senere hos kronprins Frederik.
Litteratur rediger
- Steinsvik, Tone Sinding: Koboltgruvene og Blaafarveværket – en del av den store verden (Modum 2000)
- Christensen, Dan Ch. (1996) Det moderne projekt: teknik & kultur i Danmark-Norge 1750-(1814)-1850 – Gyldendal, København. ISBN 87-00-28644-3
Referanser rediger
- ^ a b c d ISBN-10 87-00-28644-3[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c Hunstadbråten, Kai (1997). Blaafarveværket. Brakar. ISBN 82-91-26305-1.
- ^ Frederik Sneedorff: Dagbok over en reise i Norge. 1790. Universitetsbiblioteket i Oslo, Hånskriftsamlingen