Drolsum (grend)
Drolsum er både ei bygd og en tidligere storgård i Modum kommune i Buskerud. Bygda omhandler landområdene vest for Tyrifjorden, fra elva Henåa, som dannes inne på Holleia og tømmer til Tyrifjorden ved Henovika og delvis utgjør kommunegrense mot nabokommunen Ringerike, og sør-sørvestover mot Vikersund, som er det administrative senteret i kommunen, samt vestover mot Snarum og inn i de sørvestre delene av Holleia.
| Drolsum | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Land |  Norge | ||
| Fylke | Buskerud | ||
| Kommune | Modum | ||
 Drolsum 60°01′02″N 10°00′47″Ø | |||
Drolsum og Snarum delområde rediger
Drolsum og Snarum danner et delområde i Modum kommune, med grunnkretsene Flattum, Øderud, Flannum, Sysle, Bøen, Vestre Snarum, Østre Snarum, og Kløftefoss.[1]
Bygda rediger
Bygdesamfunnet preges av landbrukseiendommer og spredt bolighusbebyggelse. Bygda er ikke lenger stor nok til å ha verken kolonialbutikk eller skole lenger, men det hadde den før i tiden. I dag må imidlertid folk til Vikersund for å handle og for å gå på skole.
I bygda finnes imidlertid både en idrettsplass og et grendehus, som ligger like i nærheten av hverandre. Begge i Tonsveien, like nordvest for krysset mellom Drolsumveien og riksveien. Det var ved dette krysset at også den siste kolonialbutikken i bygda også lå, men bygningen er revet og plassen omgjort til pendlerparkering.
Riksvei 350 krysser sørover gjennom Drolsum, fra den går i ei lita bro over Henåa og via Drolsummyra og Rud kirke, som ligger sentralt i bygda, til Hatlekrysset. Like ved den vesle kirka krysser Drolsumveien riksveien i nordvestlig–sørøstlig retning. Den fører ned til Drolsum holdeplass på Randsfjordbanen. Stoppestedet ble anlagt der i 1903 og var betjent fram til 1970, men det ble nedlagt noen år etter.
Kirken rediger
I riktig gamledager måtte folk i bygda til Heggen kirke, siden det de ikke hadde noen selv. Rud kirke ble oppført som langkirke i bindingsverk og innviet 27. september 1917. Den fikk sentral beliggenhet og plass til 160 besøkende, men interiøret ble praktisk talt totalskadet i brann i 1969. I forbindelse med restaureringen etter brannen ble også kirken såvidt utvidet noe, men to små påbygg på hver siden av koret. Rundt kirkebygget er det også kirkegård med egen leggplass. Grunnen ble avstått fra gården Bjørkerud. Kirken hadde opprinnelig status som kapell og dekket de tidligere skolekretsene Øderud og Flattum, samt gårdene Torsby, Finsrud og Åsengen.
Drolsumgårdene rediger
Navnetradisjonen i bygda tyder på at den opprinnelige gården var en storgård. Det ser man av navn som Drolsumtangen, Drolsumenga, Drolsummyra, Drolsumhaugen, Drolsum holdeplass og Drolsumveien. Flere mindre bruk er skilt ut fra den opprinnelige gården, som dagens Drolsumgårder, Bjørkerud, Myra, Myrvang, og Erlandstua. Disse navnene omfattes et større landområde som brer seg på begge sider av dagens riksvei, mellom Holleia og Tyrifjorden. Det var kanskje derfor ikke noen tilfeldig at det opprinnelige hovedbølet fikk gårdsnummer 100 i Modum. I 1723 hadde imidlertid gården matrikkelnummer 36.[2]
Det første dokumenterte beviset man har for gården Drolsum er fra et middelalderdiplom utsted 26. februar 1456.[3] Der kunngjør de to lagrettemennene Torlef Aubersson og Annulf Giurdsson fra Ringerike at «Arnstein Haakonssön solgte til Kanniken i Marie kirkio i Oslo Gudbrand Rolfssön 1/2 Markebol i söndre Drolshamar paa Modheim». Bakpå diplomet er det påført at det gjelder «sydre Drolshamar».[4] På den tiden var gården en fullgård.[3]
Gårdsnavnet har blitt skrevet på mange måter opp gjennom årene. I Norske Regnskaber og Jordebøger fra det 16de Aarhundrede, bind IV side 88 punkt 45, blir gården i 1528 omtalt som Trolshamer, mens den i 1593 kalles Drollsum, i 1604 Drolssom, i 1661 Drolsum med Neckerud (trolig Nikkerud), og i 1668 Drolsum med Øde Nicherud (trolig samme bruk). I 1723 nevnes Drolsum med to oppsittere på hver sitt bruk, men eier var en Anders Larsen Smith. Han fikk gården overdratt i 1719.[3] Benevnelsen Søndre Drolsum fra 1456 antyder imidlertid at gården kan ha blitt delt lenge før den tid. Enken etter Smith satt fortsatt på gården i 1747, men en sønn solgte den trolig til selveie rundt årsskiftet 1755/1756. Kjøpere var Henrik Harladssøn og Christen Jødesøn, som delte den. Og fra denne delingen utgår de senere brukene, slik at det var fem skyldsatte gårder og fem uskyldsatte mindre plasser eller bruk i 1805.[3]
- Opprinnelig matrikkelskyld for gnr. 100.
- bnr. 1, 5,53 skyldmark, Drolsum (opprinnelig halvpart)
- bnr. 3, 4,35 skyldmark, Drolsum
- bnr. 6, 1,87 skyldmark, Bjørkerud
- bnr. 7, 1,64 skyldmark, Drolsum (opphørt)
- bnr. 8, 0,83 skyldmark, Bjørkerud–Drolsummyren
- bnr. 10, 2,79 skyldmark, Drolsum og Ruud skog (samlet skyld)
- bnr. 11, 2,37 skyldmark, Drolsum, fraskilt bnr. 7 i 1872
- bnr. 13, 6,00 skyldmark, Drolsum (opprinnelig halvpart)
- bnr. 16 og 19, opprinnelig uskyldsatt, Lerberg
- bnr. 26, 1,05 skyldmark, Drolsumenga, fraskilt bnr. 1 i 1898
Like i nærheten av veikrysset nede ved jernbanestoppestedet ligger Drolsumgårdene. Det opprinnelige bruket er nok delt flere ganger, så i dag er det flere gårder som bærer navnet, men hovedbølet har gnr. 100/1 i Modum[5] og er opprinnelsen til såvel bygdenavnet som navnet på stoppestedet og flere andre plasser rundt om i bygda. Ved det gamle hovedbølet er det overnattingsmuligheter, med to mindre ferieleiligheter og et lite selskapslokale som kan leies. De eldste delene av våningshuset på gården er fra 1789 og stabburet fra 1790.
«Vitlokken» og Blaafarveværket rediger
Drolsum fosteret skjerperen Ole Witloch, som ble født her i 1731. Han het egentlig Ole Knudsen og var sønn av Knud Knudsen og Kari Juelsdatter på plassen Drolsumeie, men hvor denne plassen lå vites ikke nå. Plassen nevnes imidlertid under Drolsum 100/1 i 1723, men uten at navn på brukeren blir oppgitt.[3] Det var imidlertid opprinnelig en husmannsplass under gården Drolsum, men på et eller annet tidspunkt må den har blitt selveiende. Ole fikk seg jobb som skjerper ved Sølvverket på Kongsberg, og det var der han fikk han tilnavnet «Vitlokken», som man tror hadde sammenheng med de hvite hårlokkene hans å gjøre. Han vær svært lyshåret og åpenbart også en «bråkmaker», for i 1772 fikk han sparken fra Sølvverket, trolig etter noe arbeiderbråk (antagelig misnøye med arbeidsforholdene) som fant sted der i åra 1771–1772.[6]
Ole Witloch er imidlertid synonym med den personen som oppdaget koboltressursene i Skuterudåsen, og han er derfor indirekte ansvarlig for at danskekongen Christian VII i kgl. res. av 1. april 1776 grunnla Det Kongelige Modumske Blaafarveværk.[6] Ole hadde ervervet seg kunnskap om bergarter ved gruvene i Kongsberg og drev med selvskjerping innpå Skuterudåsen etter at han fikk sparken, da han kom over malm han trodde inneholdt sølv. Dette tok han med til Sølvverket og fikk analysert. Det viste seg å være koboltmalm, som på den tiden var mer verd enn sølv. Han fikk tilbake jobben ved Sølvverket og ble til og med belønnet ved flere anledninger og satt til å lede letingen etter koboltmalmen. To år etter sin død i 1788, altså i 1790, tituleres Ole Witloch som «kongelig bergmester» i et skriv av den danske historieprofessoren Frederik Sneedorff (1760–1792), som da var på reise i Norge.[7] Blaafarveværket ble en suksess og var i en periode på 1800-tallet Norges største arbeidsplass, men det var først etter at danskekongen måtte avstå Norge til svenskekongen som følge av sitt forhold til franskmennene under Napoleonskrigene.[7]
Se også rediger
Referanser rediger
- ^ Thorsnæs, Geir; Lauritzen, Per Roger: Modum i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 25. september 2022 fra https://snl.no/Modum
- ^ Rentekammeret inntil 1814, Realistisk ordnet avdeling, RA/EA-4070/N/Nb/Nbf/L0111: Buskerud eksaminasjonsprotokoll, 1723, s. 28b-29a. DOI: https://urn.digitalarkivet.no/URN:NBN:no-a1450-ma20090817640345.jpg
- ^ a b c d e Ruud, Arnt (1969). Modums historie: Gårdshistorien (gnr. 57–113). Modum Sparebank. s. 291–303.
- ^ Oluf Rygh (1909) DN. V 578, 1456. Norske Gaardnavne V.
- ^ Drolsum gård (gnr. 100/1) i Modum. Kartverket.
- ^ a b Hunstadbråten, Kai (1997). Blaafarveværket. Brakar. ISBN 82-91-26305-1.
- ^ a b Frederik Sneedorff: Dagbok over en reise i Norge. 1790. Universitetsbiblioteket i Oslo, Hånskriftsamlingen
