Olaf Kullmann
Olaf Bryn Kullmann (1892–1942) var en norsk offiser og pasifist. Han ble fradømt sin stilling i Forsvaret i 1933 etter det som ble kjent som Kullmann-saken, og startet senere Folkereisning mot krig i 1937.
| Olaf Kullmann | |||
|---|---|---|---|
 Olaf Kullmann, trolig sist på 1920-tallet. | |||
| Født | 2. juli 1892[1] Stord | ||
| Død | 9. juli 1942[1] (50 år) Sachsenhausen | ||
| Beskjeftigelse | Marineoffiser og sakfører | ||
| Utdannet ved | Sjøkrigsskolen | ||
| Utdannelse | Offiser fra Sjøkrigsskolen (1916), cand.jur. (1923) | ||
| Parti | Arbeiderpartiet Fredspartiet | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Medlem av | Folkereisning mot krig | ||
Bakgrunn
redigerUnder første verdenskrig utdannet Kullmann seg til marineoffiser, og han ble løytnant i 1916. Kullmann var så stasjonert på torpedobåt som fartøyssjef. Etter freden kom begynte han å studere juss, og i 1923 ble han cand.jur. Han arbeidet deretter som sakfører forskjellig steder i landet, før han i 1930 gikk inn i aktiv tjeneste i Forsvaret igjen.[2]
«Kullmann-saken» i 1932
redigerUtdypende artikkel: Kullmann-saken
Kullmann var nær å skape regjeringskrise høsten 1932 etter å ha holdt et innlegg på en antikrigskonkress i Amsterdam, i det som ble kjent som «Kullmann-saken». Mens han var ansatt i Forsvaret med kapteins grad uttalte han at Sovjetunionen var «verdens fredsgarantist», og oppfordret norske offiserer til streik i tilfelle krig. Tilbake i Norge ble han straks avsatt av marinens overkommando, men fikk samtidig støtte fra Martin Tranmæl og Arbeiderpartiet.[3]
Forsvarsminister Vidkun Quisling valgte å bruke saken til å angripe Arbeiderpartiet, men fikk liten støtte for sin harde linje innad i regjeringen Hundseid. Quisling bad justisminister Asbjørn Lindboe stille Kullmann for retten for «organisert landsforræderi og forberedelse til krigsforræderi»,[3] men til slutt endte det med at det ble opprettet sivilsak mot Kullmann der han ble fradømt sin stilling.
Politisk karriere
redigerEtter «Kullmann-saken» ble han fredsaktivist på heltid. Han var medlem av Arbeiderpartiet, men da partiet gikk bort fra sin prinsipielle antimilitarisme i 1936, meldte han seg ut og stiftet Fredspartiet.[4] I 1937 dannet han Folkereisning mot krig. Han dro til Italia for å demonstrere mot invasjonen av Etiopia, men endte opp med å bli arrestert og utvist.[2]
Under andre verdenskrig fortsatte Kullmann fredsarbeidet, noe som førte til at han ble arrestert av den tyske okkupasjonsmakten i 1941. Etter at han nektet å oppgi arbeidet ble han sendt til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen i Tyskland, der han døde etter tre måneders fangenskap.[2]
Arnulf Øverland har skrevet leilighetsdiktet Olav Kullmann om Kullmann i diktsamlingen Sverdet bak døren.[5]
Referanser
rediger- ^ a b Norsk biografisk leksikon, oppført som Olaf Bryn Kullmann, Norsk biografisk leksikon ID Olaf_Kullmann, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c Ørnhøi, Stein. «Olaf Kullmann». Norsk biografisk leksikon. snl.no. Besøkt 4. mai 2014.
- ^ a b Høidal, Oddvar (1988). Quisling : en studie i landssvik. Universitetsforlaget. s. 81-82. ISBN 8200184013.
- ^ Omtale av Kullmann og Fredspartiet i Inntrøndelagen 2. oktober 1936.
- ^ Øverland, Arnulf (1956). Sverdet bak døren. Oslo: Aschehoug. s. 11.