Åpne hovedmenyen
Statsminister Jens Hundseid (til venstre) hadde et dårlig forhold til forsvarsminister Vidkun Quisling, og i Kullmann-saken ønsket ikke Hundseid å følge Quislings aggressive linje mot Arbeiderpartiet. Dette førte til en regjeringskrise der statsministeren og forsvarsministeren gjentatte ganger oppfordret hverandre til å gå av. Statsminister Jens Hundseid (til venstre) hadde et dårlig forhold til forsvarsminister Vidkun Quisling, og i Kullmann-saken ønsket ikke Hundseid å følge Quislings aggressive linje mot Arbeiderpartiet. Dette førte til en regjeringskrise der statsministeren og forsvarsministeren gjentatte ganger oppfordret hverandre til å gå av.
Statsminister Jens Hundseid (til venstre) hadde et dårlig forhold til forsvarsminister Vidkun Quisling, og i Kullmann-saken ønsket ikke Hundseid å følge Quislings aggressive linje mot Arbeiderpartiet. Dette førte til en regjeringskrise der statsministeren og forsvarsministeren gjentatte ganger oppfordret hverandre til å gå av.

«Kullmann-saken» var den politiske striden som fulgte i kjølvannet av kaptein Olaf Kullmanns pasifistiske uttalelser i 1932-33. Saken ble brukt av forsvarsminister Vidkun Quisling til å angripe den politiske ledelsen i Arbeiderpartiet, og uenigheter mellom Quisling og statsminister Jens Hundseid rundt hvordan saken skulle håndteres førte til krise innad i Bondeparti-regjeringen der statsministeren og forsvarsministeren oppfordret hverandre til å gå av.

BakgrunnRediger

Pasifismen var på fremmarsj i mange miljøer i mellomkrigstiden etter blodbadene under første verdenskrig, og i det polariserte partisystemet i Norge på denne tiden var de fleste på venstresiden for nedrustning, mens høyresiden i større grad ønsket høyere bevilgninger til Forsvaret.

I 1932 hadde den norske marineoffiseren Olaf Kullmann vært på en antikrigskonkress i Amsterdam der han holdt et innlegg for fredssaken. Kullmann mente Sovjetunionen søkte nedrustning, og advarte mot at dersom «imperialistene våget å avvise Sovjet tilbud om å starte internasjonal nedrustning», så «må offiserene streike». Kullmann kritiserte også forsvarsminister Quislings uforsonlige holdning til sovjeterne.[1]

Tilbake i Norge ble han straks avsatt av marinens overkommando etter å ha gjentatt synspunktene sine i avhør. Den politiske venstresiden kom da til Kullmanns forsvar, og Martin Tranmæl og Arbeiderpartiet oppfordret til miltærstreik om det skulle bli nødvendig.[2]

Quislings notatRediger

Forsvarsminister Quisling hadde gått hardt ut mot Arbeiderpartiet tidligere på året, og Kullmann-saken gav ham muligheten til å sette i gang nye angrep. Uten å ta opp saken med regjeringen forøvrig fikk han forfattet et notat på vegne av Forsvarsdepartementet der han gikk inn for å stille Kullmann for retten for «organisert landsforræderi og forberedelse til krigsforræderi». Quisling bad også om at det ble tatt ut tiltale mot Tranmæl og andre i arbeiderpartiledelsen.[3]

Notatet kom som et sjokk på justisminister Asbjørn Lindboe, som ikke ønsket å handle før saken var diskutert innad i regjeringen. Quisling svarte da med å offentliggjøre notatet via NTB, og det havnet raskt på forsiden av Tidens Tegn. Offentliggjøringen skjedde i samråd med statsminister Hundseid, men da pressen spurte statsministeren om en kommentar hevdet han at han ikke hadde lest notatet og derfor ikke kunne kommentere det.[3][4]

Offentliggjøringen hadde skapt stor debatt i pressen, men på tross av at de borgerlige avisene støttet tiltale mot Kullmann mente mange også at Quisling gikk for langt da han krevde å stille Ap-ledelsen for retten på samme vis. Dette fikk Quisling til å reagere såpass sterkt at han skrev et åpent brev til Aftenposten der han beskyldte arbeiderbevegelsen for å «forberede gjennemførelsen av den kommunistiske omveltning» og i å «undergrave vår nuværende samfunnsordning».[5]

RegjeringskrisenRediger

Quisling var fast bestemt på å følge Kullmann-saken til ende, og var også villig til å kaste statsministeren dersom han ikke støttet Quislings syn.[6] Da Hundseid tok offentlig avstand fra notatet oppfattet Quisling det som svik og illojalitet, og i løpet av oktober ble maktkampen innad i regjeringen sterkere og sterkere. Etter at riksadvokaten støttet Hundseids mildere linje gikk Quisling til det skritt å under en regjeringskonferanse be Hundseid gå av. Statsministerens svakhet gjorde at regjeringen var «i opløsningstilstand», mente Quisling. Utspillet skapte naturlig nok sjokkbølger i regjeringen, Bondepartiledelsen og i stortingsgruppen.[7]

Senere samme uke under en budsjettkonferanse spurte Hundseid Quisling om forsvarsministeren ikke burde gå av. To dager senere svarte Quisling med å legge frem et nytt notat for regjeringsmedlemmene, nå med enda hardere kritikk av statsministeren. Notatet ble avsluttet med en henstilling om at Hundseid måtte trekke seg. Hundseid skal ha revet notatet i stykker i raseri. Quisling ønsket nå at regjeringen skulle bli sittende men med en ny statsminister, men noe slikt ville ha vært brudd på all sedvane rundt regjeringsutnevnelser. Resten av statsrådene valgte derfor å se på notatet som en meningsytring fra Quislings side, og det var aldri aktuelt med noen votering over Quislings forslag.[8]

Striden mellom Hundseid og Quisling fortsatte, blant annet ved at Hundseid tok skriftlig dissens mot forsvarsministerens fremgangsmåte i Kullmann-saken. Quisling svarte da med en ny skriftlig anmodning om at statsministeren skulle trekke seg slik at «Regjeringen kan fortsette sit arbeide for å gjennemføre den nasjonale linje». Da ingen av de to ville gå av fortsatte krisen, og regjeringen hadde store problemer med å finne et kompromiss rundt hva man skulle gjøre med Kullmann. Saken endte med at regjeringen bestemte at de skulle anlegge et sivilt søksmål der de skulle be om at Kullmann ble fradømt graden og stillingen, mens en eventuell straffesak mot Kullmann og Ap-lederne skulle «undergis fortsatt etterforskning».[9]

Avgjørelsen til regjeringen ble tolket som en seier for Quisling i den konservative pressen, mens de radikale avisene oppfattet det som at Quisling hadde tapt. Hundseid kommenterte saken offentlig på en måte som støttet fremstillingen til de radikale avisene, noe som gjorde at den konservative Tidens Tegn krevde statsministerens avgang. Hundseid uttalte at «hvis altså kaptein Kullmann ved det sivile søksmål blir fradømt sitt embede, er dermed saken avgjort», men uttalelsen skapte ytterlige bråk innad i regjeringen, som oppfattet utsagnet som en brudd på avtalen man hadde inngått. Hundseid hadde nå liten støtte internt, og rundt juletider fortalte han statsrådene at han ville gå av og ikke søke gjenvalg i løpet av 1933.[10]

Hundseid-regjeringen ble møtt med mistillitsforslag i Stortinget på nyåret, og med Venstre og Arbeiderpartiets stemmer var stortingsflertallet mot regjeringen. Hundseids regjering gikk av i slutten av februar, og ble erstattet med Johan Ludwig Mowinckels tredje regjering den tredje mars.

ReferanserRediger

  1. ^ Høidal (1988), side 79-80
  2. ^ Høidal (1988), side 80
  3. ^ a b Høidal (1988), side 81
  4. ^ Dahl (1991), side 233
  5. ^ Høidal (1988), side 82
  6. ^ Dahl (1991), side 234
  7. ^ Dahl (1991), side 237-238
  8. ^ Dahl (1991), side 238-240
  9. ^ Dahl (1991), side 241-242
  10. ^ Dahl (1991), side 242-243

LitteraturRediger