Nysvensk (svensk: nysvenska) er det språkvitenskapelige begrepet som brukes om svensks historiske utvikling fra bibeloversettelsen fra 1526 fram til utviklinga av et felles nasjonalspråk rundt 1880. Perioden kan videre deles inn i eldre nysvensk (15261750) og yngre nysvensk (17501880).

Eldre nysvensk rediger

 
Gustav Vasas bibel i 1541 var den første fullstendige oversettelsen av Bibelen til svensk.

Eldre nysvensk ble etablert i 1526 med den første fullstendige oversettelsen av Bibelen til svensk, Gustav Vasas bibel. Oversettelsen la seg på en talespråknær linje, i motsetning til den latininspirerte stilen som var vanlig i middelalderen.

Vasabibelen anses som et anstendig kompromiss mellom gammelt og nytt; den fulgte ikke det samtidige talespråket fullstendig, men var heller ikke for konservativt. Selv om oversettelsen ikke alltid var ensarta i stavemåten (spesielt når det gjelder vokaler), var det et stort skritt mot en mer ensarta svensk rettskriving. Den etablerte bruken av bokstavene «ä» og «ö» i stedet for de eldre «æ» og «ø», og innførte en helt ny bokstav, «å», i stedet for «o» i mange ord. Den innførte også konvensjoner som bruk av ck i stedet for kk i ord som tacka «takke». Den pågående rivaliseringen mellom Danmark og Sverige kan ha hatt innflytelse på den nye oversettelsen, da infinitivsendelser som -a ble foretrukket foran det mer danskklingende -e.

Innflytelsen av de enkelte oversetterne skal ikke overdrives, men det faktum at alle kom fra provinser sentralt i Sverige (Andreæ var fra Västmanland, og Petri-brødrene fra Närke) anses å ha gitt oversettelsen et sentralsvensk preg. Selv om det kan virke som om bibeloversettelsen satte sterke føringer for rettskrivingsstandarden, ble rettskrivinga faktisk mer uensarta i det følgende århundret. Det var ikke før i slutten av det syttende århundret at saken begynte å bli omdiskutert, rundt samme tid som de første grammatikkene over svensk ble skrevet. Noen viktige lydendringer i den nysvenske perioden var den gradvise assimilasjonen av flere forskjellige konsonantgrupper til /ɧ/, og oppmykinga av /g/ og /k/ til /j/ og /ɕ/ foran frontalvokaler.

Det syttende århundre rediger

I det syttende århundret var det forsøk på å etablere svensk som et genuit språk. En tidlig språkforsker og forfatter var Georg Stiernhelm, som i dag anses som «den svenske poesiens far». Han var den første til å innføre heksameter i svensk med sitt episke dikt Hercules i 1658. Heksameter brukes i latin, og anses av og til som upassende for germanske språk på grunn av ulikhetene i ordmelodi. Det hadde imidlertid blitt tilpassa engelsk og tysk mer enn hundre år tidligere, da ved at man erstatta mønsteret med vekselsvise lange og korte stavelser med trykksterke og trykksvake stavelser. Heksameter ble senere brukt av mange andre svenske diktere.

Yngre nysvensk rediger

Man anser perioden yngre nysvensk for å begynne i 1732 da Olof von Dalin utga den ukentlige utgivelsen Then Swänska Argus i Stockholm. Den tok for seg pågående hendelser i Sverige, hovedsakelig Stockholm. Den brukte ofte humor og satire for å framstille kongelige og andre merkverdige personer.

Denne populære stilen karakteriserer hele perioden. Carl Michael Bellman var en stockholmsk dikter fra slutten av det attende århundre som skrev om sin tids drikkevaner.

I 1825 utga Esaias Tegnér, daværende professor ved Lunds universitet og senere biskop av Växjö Fritiof's Saga et episk vikingdikt med folket som målgruppe. Dette diktet ble trykt igjen flere ganger i løpet av 1800-tallet, fram til 1880-årene, da den nyere realistiske diktninga, representert av blant annet August Strindberg, tok over.

Litteratur rediger

  • Lönnroth, L., Delblanc, S. og andre, Den Svenska Litteraturen