Norsk språkhistorie (19. århundre)

Norsk språkhistorie i det 19. århundre

Unionsoppløsningen

Etter oppløsningen av fellesskapet med Danmark i 1814 var skriftspråket dansk, selv om bønder og fiskere utgjorde omtrent 90 % av befolkningen og snakket ulike norske dialekter.^{[trenger referanse]} Striden kom da til å stå mellom dem som fortsatt ville ha dansk, dem som ville fornorske dansken og dem som ville skape et helt nytt skriftspråk.

Nasjonalistisk målsyn

Ivar Aasen

Ivar Aasen og nasjonalromantikerne mente at eget språk var et av de viktigste kjennetegnene på en nasjonalstat.^{[trenger referanse]} Han mente at skriftspråket skulle bygge på de levende dialektene. Aasen hevdet at talemålene hadde en ubrutt tradisjon fra norrøn tid og fram til samtiden. Denne «glemte» forståelsen føyde seg godt inn i nasjonalromantikkens program om å finne tilbake til det ekte norske.^{[trenger referanse]}

Aasens kongstanke var at det nye skriftspråket skulle bygge på det han kalte «Folkemaalet», altså på talemålet til vanlige folk; bønder og fiskere.^{[trenger referanse]} Skriftspråket skulle ikke bygges bare på en én av dialektene (slik enkelte mente), men på en samlende normal av alle dialektene.^{[trenger referanse]} For å kunne kartlegge de dialektene og lage en slik norm, besøkte han til fots eller med hest vestlandet, agderfylkene, telemark og østlandet utenom byene. I 1853 gav han ut Prøver af Landsmaalet. Her hadde han konstruert et skriftspråk bygd på noen av de norske dialektene. Senere gav Ivar Aasen ut en grammatikk og ordbok på det nyskapte skriftspråket.

Skriftspråket til Aasen skulle renses for fremmedord; spesielt for tyske lånord fra hansatiden.^{[trenger referanse]}

Ivar Aasen mente som mange andre på den tiden at Norge ikke kunne kalles for et ordentlig demokrati før bønder og folk flest deltok i det lokale og nasjonale styresettet.^{[trenger referanse]} For å kunne hevde seg, trengte folk ikke bare kunnskap, men eget fullverdig språk.

Fornorskingslinjen eller utviklingslinjen: Knud Knudsen

Læreren Knud Knudsen var fra Sørlandet og regnes som «far til riksmålet og bestefar til bokmålet» (Einar Lundeby).^{[trenger referanse]} Han var den viktigste representanten og utvikleren av den linjen som ville ha gradvis fornorsking bygd på den dannede dagligtale. Dette definerte Knudsen som «den almindeligste Uttale af Ordene i de Dannedes Mund.»^{[trenger referanse]} Dette talemålet i overklassen bygde på dansk skrift, men med norske lyder og en del norske ord.^{[trenger referanse]} Knudsen selv brukte begrepet «den landsgyldige norske uttale». Siden dette var overklassens talemål,^{[trenger referanse]} regnet han med at det hadde nok prestisje til å bli akseptert som grunnlag for fornorskingen. Selv om den dannede dagligtalen var sterkt preget av dansk, hadde det altså klare innslag av norsk. Knud Knudsen regnet med at fornorskingen etter hvert ville føre skriftspråket nærmere folkemålet; altså slik vanlige folk snakket.^{[trenger referanse]}

Knud Knudsen og Ivar Aasen var begge enige om at de ville ha vekk det danske skriftspråket,^{[trenger referanse]} men de var uenige om hvordan. Knudsen hadde liten tro på at Aasens prosjekt ville få gjennomslag. Derfor kalte han Aasens vei for «Bråhastens vei».^{[trenger referanse]} Men han regnet ikke Aasen som en konkurrent, men snarere at de to tilnærmingsmåtene var som to elver som en gang ville flyte sammen til ett norsk språk (framtidsnorsk).^{[trenger referanse]}

For at det nye skriftspråket skulle være lett å forstå og lese, gjorde han seg til talsmann for det ortofone prinsipp i fornorskingen.^{[trenger referanse]} Med det ortofone, eller lydrettem prinsipp, menes at det er overensstemmelse mellom talespråk og skriftspråk; altså at en skriver slik en snakker. Faktum var at den skrevne dansken på denne tiden hadde ganske mange ord med stumme bokstaver.^{[trenger referanse]}

I likhet med Aasen var Knudsen purist, dette både av nasjonale og pedagogiske grunner.^{[trenger referanse]} Han laget derfor en rekke norske avløserord for fremmedord.^{[trenger referanse]}

Dikterne og det norske språket

Knudsen og Aasen var ikke de eneste som var opptatt av språkspørsmål på 1800-tallet. Både Henrik Wergeland og eventyrsamlerne Asbjørnsen og Moe var forløpere for utviklingslinjen til Knudsen.^{[trenger referanse]}

Henrik Wergeland var opptatt av å bedre kårene for de fattige og eiendomsløse. Han mente at dette kunne gjøres gjennom folkeopplysing, og da var det viktig å fornorske dansken slik at folk kunne lese og forstå.^{[trenger referanse]}

I 1840-årene gav Asbjørnsen og Moe ut sine samlinger av norske eventyr og sagn. Det var uaktuelt å publisere eventyrene og sagnene på dialekt, som var utilgjengelig for leserne i byene. Aasen sitt landsmål var ennå ikke klart, og Asbjørnsen og Moe mente heller ikke at et rent dansk var egnet til å uttrykke innholdet.^{[trenger referanse]} Løsningen ble dansk grammatikk og rettskriving, men norsk ordvalg og setningsbygning. Senere brukte de norske diftonger (bein – ben) og harde konsonanter (p, t, k for b, d, g).

Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson var begge opptatt av språkspørsmål. De var begge riksmålsforkjempere som var opptatt av norsk språktone og norske ord og uttrykk i sitt forfatterskap.

Arne Garborg og Aasmund Olavsson Vinje derimot, tok i bruk det nye landsmålet i diktningen sin.

Jamstillingsvedtaket og målparagrafen

I 1885 kom jamstillingsvedtaket som sidestilte riksmål og landsmål (i dag nynorsk), i vedtaket kalt «det norske Folkemaalet». Vedtaket i 1885 er bakgrunnen for at det gis opplæring i begge målformer i grunnskolen.

Målparagrafen fra 1892 bestemte at de enkelte skolestyrer selv kunne avgjøre om de ville bruke landsmål eller riksmål i skolen.

På slutten av 1800-tallet begynte de første skolekretsene å gå over til landsmål, og i 1880 kom den første læreboka på landsmål.^{[trenger referanse]}

Se også

• Norsk språkhistorie (20. århundre)
• Ivar Aasen
• Peter Andreas Munch
• Knud Knudsen

Eksterne lenker

• Arne Torp: – «Knud Knudsen og Ivar Aasen – jamlikar og motpolar»
• Einar Lundeby: Knud Knudsen – «Riksmålets fader, bokmålets bestefar»