Åpne hovedmenyen
Nedmotering av den primitive tyske forsøksreaktor i Haigerloch i april 1945

Nazitysklande kjernekraftprogram hadde sin begynnelse kort tid før utbruddet av annen verdenskrig. Det var fremfor alt et prosjekt for å utvikle kjernekraft og kjernevåpen[trenger referanse], etter at fisjon var blitt oppdaget i 1939. Dette prosjekt ble uoffisielt kalt Uranverein - «Uranforeningen».

Prosjektets hoveddeler var byggingen av en kjernereaktor, produksjon av tungtvann og isotopseparering. Det ga aldri noen kommersielle eller militære resultater.

Innhold

Oppdagelsen av fisjonRediger

I desember 1938 sendte de tyske kjemikere Otto Hahn og Fritz Strassmann inn et manuskript til det vitenskapelige tidsskriftet Naturwissenschaften som rapporterte at de hadde funnet grunnstoffet barium etter å ha bombardert uran med nøytroner. Samtidig delte de resultatene med Lise Meitner som i juli samme år hadde flyktet fra Tyskland til Sverige. Meitner og hennes brorsønn Otto Robert Frisch tolket resultatene som kjernespalting. Frisch kunne senere bekrefte resultatene eksperimentelt den 13. januar 1939.

Den første UranvereinRediger

Ved et møte på Reichserziehungsministerium den 29. april 1939 diskuterte man muligheten av en kontinuerlig nukleær kjernereaksjon. Etter dette møte begynte et uformelt samarbeid ved Universitetet i Göttingen mellom Georg Joos, Wilhelm Hanle og Reinhold Mannkopff. Denne gruppe ble uformelt kalt Uranverein eller mer formelt for Arbeitsgemeinschaft für Kernphysik. Gruppens arbeide opphørte i august 1939 da alle tre ble innkalt til militærtjeneste.

Den andre UranvereinRediger

Den andre Uranverein startet etter at Heereswaffenamt (HWA) hadde utmanøvrert Reichsforschungsrat (RFR) som var en del av Reichserziehungsministerium (REM) og startet det formelle tyske kjernekraftprogrammet under militær kontroll. Programmet startet samme dag som andre verdenskrig brøt ut, den 1. september 1939, og hadde sitt første møte den 16. september. Møtet ble organisert av Kurt Diebner i Berlin som var rådgiver til HWA. Blant de innbudte var Walther Bothe, Siegfried Flügge, Hans Geiger, Otto Hahn, Paul Harteck, Gerhard Hoffmann, Josef Mattauch og Georg Stetter. Et andre møte ble avholdt kort deretter med blant annet Klaus Clusius, Robert Döpel, Werner Heisenberg og Carl Friedrich von Weizsäcker. Samtidig ble Kaiser-Wilhelm Institut für Physik satt under kontroll av HWA.

Da det ble klart at kjernekraftprogrammet ikke kunne bidra til å avslutte krigen i nær fremtid ble kontrollen av KWIP i januar 1942 overført til sin moderorganisasjon Kaiser Wilhelm-selskapet. Kontrollen over hele programmet ble overført fra HWA til RFR i juli 1942. Programmet beholdt imidlertid hele tiden sin status som kriegswichtig og beholdt sin militære finansiering. Imidlertid ble programmet delt mellom flere institutter hvis ledere drev forskningen i forskjellige retninger.

LitteraturRediger

  • Till Bastian: High Tech unterm Hakenkreuz. Von der Atombombe bis zur Weltraumfahrt. Militzke, Leipzig 2005, ISBN 3-86189-740-7.
  • Rainer Karlsch, Zbynek Zemen: Urangeheimnisse, Christoph-Links-Verlag, Berlin 2003, ISBN 3-86153-276-X
  • Rainer Karlsch: Hitlers Bombe. Deutsche Verlags-Anstalt, München 2005, ISBN 3-421-05809-1.
  • Michael Schaaf: Heisenberg, Hitler und die Bombe. Gespräche mit Zeitzeugen. Diepholz, Berlin 2001, ISBN 3-928186-60-4.
  • Mark Walker: Eine Waffenschmiede? Kernwaffen- und Reaktorforschung am Kaiser-Wilhelm-Institut für Physik. Vorabdrucke aus dem Forschungsprogramm „Geschichte der Kaiser-Wilhelm-Gesellschaft im Nationalsozialismus“. Nr. 26. Max-Planck-Institut für Wissenschaftsgeschichte Berlin (2005). (online, PDF, 402 kB)
    • samme: Die Uranmaschine. Mythos und Wirklichkeit der deutschen Atombombe. Siedler, Berlin 1992, ISBN 3-442-12835-8.
  • Karl Wirtz: Im Umkreis der Physik. Kernforschungszentrum Karlsruhe 1987, ISBN 3-923704-02-X.
  • Christian Kleint und Gerald Wiemers (utg.): Werner Heisenberg in Leipzig 1927-1942, Abhandlungen der Sächs. Akad. der Wiss. zu Leipzig, Math.-naturw. Klasse Bd. 58 (1993 H.2), Teil I: Beiträge zur Kernreaktorentwicklung unter W. Heisenberg und R. Döpel im physikalischen Institut der Universität Leipzig (1939-1942) – Zur 50jährigen Wiederkehr des ersten Nachweises der Neutronenvermehrung in einer Uranmaschine. S. 11-84.