Naomi Uemura

Naomi Uemura (植村 直己 Uemura Naomi?, 12. februar 1942 – c. 13. februar 1984) var en japansk eventyrer. Han var spesielt kjent for å gjøre alene det som tidligere alltid hadde vært oppnådd med større eller mindre lag. For eksempel, han var det første mennesket noensinne å nå Nordpolen alene, det første mennesket noensinne å seile på flåte ned Amazonas, og det første mennesket noensinne å bestige Denali alene. Han forsvant mens han forsøkte å bestige Denali om vinteren.

Naomi Uemura
Uemuro Naomi postcard.jpg
Født12. feb. 1941Rediger på Wikidata
HyōgoRediger på Wikidata
Død13. feb. 1984Rediger på Wikidata (43 år)
DenaliRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Oppdagelsesreisende, fjellklatrerRediger på Wikidata
Utdannet ved Meiji-universitetetRediger på Wikidata
Nasjonalitet JapanRediger på Wikidata
Utmerkelser Kikuchi Kan Prize (1978), People's Honour Award (1984)Rediger på Wikidata

Tidlige opplevelserRediger

Uemura ble født i Hidaka, nå en del av Toyooka, Hyogo, Japan. Han var sjenert og begynte å klatre i college i håp om at fjellklatring ville øke  hans selvtillit.

Naomi Uemura hadde lisens som radioamatør (JG1QFW). Han brukte sin amatørradio for kommunikasjon under sine ekspedisjoner.[1][2]

Mens forhan fortsatt var i 20-årene hadde Uemura klatret alene Kilimanjaro, Aconcagua, Mont Blanc og Matterhorn. Han hadde gått Japan på lang

NordpolenRediger

Uemura skrev at han nesten ga opp to ganger i løpet av sin Nordpolen-tur i 1978. På den fjerde dagen avekspedusjonen fikk han besøk av en isbjørn som invaderte hans leir, spiste hans forsyninger, og stakk nesen mot soveposen hvor Uemura lå spent og urørlig. Da bjørnen kom tilbake neste dag var Uemura klar og skjøt isbjørnrn. På den 35. dag av turen måtte Uemura karre seg opp på et isflak med sin alaskahund da han hørte brak og isflaket sprakk i stykker. Han og hans hund var strandet på et lite isflak, det ble en fryktelig natt, Uemura fant et 9 cm langt isflak og hastet i sikkerhet.

Han holdt ut, og ble den første til å nå Nordpolen alene. Han beskrev sitt 57-dagers «push» slik: «Det som drev meg til å fortsette var tanken på de utallige mennesker som hadde hjulpet og støttet meg, og vet at jeg aldri kunne møte dem hvis jeg ga opp»

På denne turen hadde han samarbeidet med Canadas luftforsvar og fikk forsyninger fra deres helikoptre. Etter turen stilte han seg selv spørsmål ved slik omfattende støtte og bestemte seg for å bære alt han trengte på sin egen rygg.

Første oppstigning av DenaliRediger

I august 1970 klatret Uemura Denali (da kjent som Mt McKinley) og ble den første noensinne å nå toppen alene. Han gjorde dette raskt og med en lett opp-pakning. Hans opp-pakning veide 20 kg mot andres sannsynligvis det dobbelte. August måned lå etter utløpet av normal klatringsesong. Men været han møtte var ikke var forferdelig og fjellet var nesten tomt. Han møtte bare fire andre. Selv om mange mennesker har klatret Denali alene siden Uemura, gjorde de fleste andre det i midten av klatresesongen.

Uemura har drømt om å klatre alene i Antarktis og klatre kontinentets høyeste fjell, Vinson Massif. Da han forberedte seg i 1976 foretok han en sledetur alene med hunder fra Grønland til Alaska i to etapper, brukte 363 dager.[3] Han satte en rekord for tur med hundeslede på rundt 1 200 kilometer.[4]

Vinteroppstigning på Denali Rediger

Uemura forberedte seg på å bestige Denali igjen alene, men nå på vinterstid. Vanskeligheten med en vinteroppstigning vil være vanskelig å forstå for folk ukjent med klatring i Alaska, og ingen hadde besteget noen store topper i Alaska om vinteren frem til 1967, da Gregg Blomberg organiserte en ekspedisjon til toppen av Denali (Blomberg selv gikk ikke til toppen). Dette laget mistet et medlem og resten av dem omkom nesten i en storm på veien ned. Et medlem av teamet, Art Davidsons bok om stigningen ble oppkalt etter en storm — Minus 148°.

Det er en veldig stor fare med breturene selv korte turer. På breene er det sprekker, kalt bresprekker som ofte er dekket med snø og ikke synlige. På grunn av dette, en er en oppstigning svært vanskelig å gjennomføre alene Uemura hadde utviklet en «selvredings-innretning», en bambusstang som han bandt over skuldrene og ville rekke over eventuelle bresprekker hvis han falt, og den tillot ham å heise seg opp. Han hadde planlagt en veldig lett oppakning, 18 kg plus sleden. Han planla å sove i snøhuler, så han ville ikke trenge telt. Han unngikk også parafin, primus eller propan og planla å spise kald mat.

Han begynte sin klatreretur i begynnelsen av februar 1984 og nådde toppen 12. februar. Senere fant klatrere det japanske flagget han hadde lagt igjen på toppen.[5]

ForsvinningenRediger

Den 13. februar 1984 snakket Uemura over radio med japanske fotografer som fløy over Denali. Han sa at han hadde nådd toppen og gikk nå tilbake til leiren på 5 500 meter. Han planla å nå basecamp innen to dager, men nådde aldri dit.

Det var kraftig vind nær toppen, og temperaturen var rundt -48 °C. Flyene fløy over fjellet, men kunne ikke oppdage ham. Han ble til slutt oppdaget på rundt 5 500 m neste dag like nær toppen). Imidlertid gjorde værforholdene videre søk vanskelig.

 Det var sannsynlig at Uemura hadde sluppet opp for mat og på grunn av hans ergjærrighet hadde ingen lyst til å sende redningsmannskaper i frykt for at det ville fornærme ham. Doug Geeting, en av bushpilotene som hadde vært  med på «Umeura-leting» sa: «Om det hadde vært noen andre, ville vi allerede ha sendt ut et redningsteam».

Den 20. februar hadde været klarnet, men Uemura var ingensteds å finne. Det var ingen tegn til hans tidligere leir og ingen bevis for at de depoer som var etterlatt av andre klatrere i nærheten var rørt.

To erfarne klatrere ble droppet på 4 300 m for å starte et søk. Den 26. februar fant en hule der Uemura hadde bodd på 4 300 m. på veien opp, men ingen tegn til Uemura. En dagbok ble funnet i hulen. Det var åpenbart at Uemura hadde forlatt noe utstyr der for å lette sin bagasje til toppen. Han hadde også forlatt sin «selv-redningsmann» på 2 900 m da han trolig visste at det på 2 900 ville han være forbi de verste bresprekker. De fleste skjønte at han hadde falt under nedstigningen, blitt såret, døde og ble begravd under snøen. En annen teori var at han kunne ha nådd topoen på 4 300 m og deretter falt i en av de mange sprekker og omkom.

En gruppe Japanske klatrere kom for å se etter hans legeme. De mislyktes, selv om de fant mye av hans utstyr på 5&nbsl;200 m

Hans dagbok ble funnet i en hule på 4 300 m. Den er blitt publisert på japansk og engelsk. Den beskriver de brutale forhold som Uemura opplevde, sprekker, stup, 40 kuldegrader, frosset kjøtt og dårlig og lite mat. Dagboken viste at han var i godt humør og de sangene han sang for å holde fokus på sin oppgave.

«Jeg skulle ønske jeg kunne sove i en varm sovepose. Uansett hva som skjer kommer jeg til å klatre McKinley».

Arv og minnerRediger

Uemura ga ofte offentlige foredrag og skrev om sine reiser. Hans eventyrbøker for barn ble populære i Japan. Det er et museum i Tokyo, dedikert til ham,[6] , og et annet i Toyooka, Hyogo.[7]

En pris oppkalt etter ham ble opprettet i Japan etter hans død.[8][9]

Han er husket ikke bare som en dyktig klatrer som er drevet av eventyrer, men også som en mild, u-egoistisk mann som brydde seg om andre. I ordene til Jonathan Waterman,

«Akkurat så bemerkelsesverdig som hans soloprestasjoner var slik var hans oppriktige beskjedenhet og hans upretensiøse natur. En annen del av hans storhet lå i hans dype interesse for alle han møtte »

The Explorers Club lar fremragende oppdagere bære med seg klubbens flagg, en anerkjennelse for at det er en seriøs ekspedisjon. Uemura hadde med seg er slikt flagg.

Se ogsåRediger

KilderRediger

ReferanserRediger

  1. ^ QST Magazine, Sep., 1978, s.41
  2. ^ QST Magazine, Kan, 1984, s.52
  3. ^ Naomi Uemura går nesten alltid alene—denne gang til Nordpolen 1. mai 1978 People) Besøkt 7. September 2015
  4. ^ Episk reise over isen satt for å bryte verdensrekorden . 12. september 2001 The Japan Times Besøkt 7. September 2015
  5. ^ Februar 10, 1997 The Japan Times
  6. ^ 植村冒険館 Hentet September 7, 2015 (Japansk)
  7. ^ QST Besøkt 7. September 2015
  8. ^ The Japan Times Times Besøkt 7. September 2015
  9. ^ Huge hot-Air ballon debuts for Pacific try januar 15, 2003 The Japan Times* Besøkt 7. September 2015