My Fair Lady (film)

My Fair Lady er en amerikansk filmmusikal fra 1964 regissert og produsert av George Cukor. Hovedrollene spilles av Audrey Hepburn og Rex Harrison, og er basert på musikalen med samme tittel fra 1956, som igjen var basert på George Bernard Shaws skuespill Pygmalion, som hadde urpremiere på tysk i Wien i 1913. Skuespillet ble filmatisert alt i 1935, mens musikalen ble filmatisert i 1964.[1] 

My Fair Lady
Generell informasjon
SjangerRomantisk Musikal
Utgivelsesår1964
Prod.landUSA
Lengde2 t. 50 min.
SpråkEngelsk
Aldersgrense(Norge)
Bak kamera
RegissørGeorge Cukor
ProdusentJack Warner
ManusforfatterAlan Jay Lerner
George Bernard Shaw
MusikkFrederick Loewe
SjeffotografHarry Stradling
KlippWilliam H. Ziegler
Foran kamera
MedvirkendeAudrey Hepburn
Rex Harrison
Annen informasjon
BudsjettUSD 17 millioner
Prod.selskapWarner Bros.
Premiere21. oktober 1964 (New York)
25. desember 1964 (USA)
20. mars 1965 (Norge)
Eksterne lenker

Shaws tittel på stykket var lånt fra Pygmalion i gresk mytologi. Hans skuespill fant veien tilbake til tysk etter at Berlinmuren ble reist i august 1961; 25. oktober 1961 hadde musikalen My Fair Lady premiere på Theater des Westens i Berlin med Karin Hübner som den første tyske Eliza.[2]

Filmversjonen ble belønnet med åtte Oscar-priser, blant annet for beste film, samt tre Golden Globes, en BAFTA og en statuett fra Directors Guild of America.[3] Det amerikanske filminstituttet (AFI) har kåret filmen til tidenes 8. beste filmmusikal fra USA.[4]

HandlingRediger

 
Hovedrolleinnehaver Audrey Hepburns berømte kostyme fra scenen ved Ascot-løpene.
 
Reklame for My Fair Lady i lobbyen i Victoria kino i Oslo i oktober 1965.

Overklassesnobben Higgins er forferdet over at the queen's English raseres i samfunnets lavere klasser. Han sier rett ut at en person som uttaler "I" som "ah" ikke eier livets rett. Etter et veddemål med en venn tar Higgins til seg Eliza Dolittle for å lære henne opp til å bli en dannet frøken med pen uttale. Oppgaven skal vise seg å bli vanskelig, for Eliza er ei bestemt ung dame, og Higgins' metoder fremstår som lingvistisk tortur. Men etterhvert lykkes Eliza og mottas i sosieteten, noe som likevel ikke går helt knirkefritt.

Historien bak skuespilletRediger

Shaws skuespill ble inspirert av historien om Eliza Armstrong fra Charles Street i Lisson Grove i London. Armstrong ble i 1885 «solgt» til redaktør W.T. Stead i Pall Mall Gazette for £ 5. Steads avsløring av denne menneskehandelen vakte enorm oppsikt, og førte til endring i britisk lov slik at den seksuelle lavalderen ble satt opp fra 13 til 16 år.[5] Prestesønnen William Thomas Stead (1849-1912) huskes i dag som en foregangsmann innenfor journalistikk. Det var som redaktør han i juli 1885 avslørte Londons barneprostitusjon, en skandale som kostet ham et kortvarig fengselsopphold. Hans innsats ble likevel regnet som vellykket, ettersom den presset regjeringen til å heve lavalderen.[6]

Om filmenRediger

Anmelderne

Filmen har fått 94% på Rotten Tomatoes.[7] Den amerikanske filmkritikeren Roger Ebert gav den fire av fire stjerner under en vurdering i 1994: «...the best stage musical of all time and one of the most loved romances».[8]

VGs anmelder gav den terningkast seks i 1965 og beskrev den som «henrivende»: «Et eventyr, en dagdrøm, en henrivende flukt fra virkeligheten - en film som oppfyller alle de krav man kan stille til moderne, god underholdning. Her er sang, dans, humør, satire, situasjonskomikk, sentimentalitet og «happy ending». Her er skuespillkunst, fotograferingskunst, regiutfoldelse, praktoppbud av toaletter og en ødsling med farver. Her er livet som det ikke er».[9]

Anmelderen for nettstedet CINERAMA gav den terningkast fire i 1999: «Bortsett fra noen vel høye toner er Audrey Hepburn både god og sjarmerende som Eliza Dolittle. Den morsomme cockney- dialekten viker dessverre for et penere språk utover i filmen, men det er vel litt av poenget. Rex Harrison ser ut til å ha det gøy som Higgins, en rolle han også spilte på teater. Rollen ser ut til å være skapt for ham. De andre rollene i filmen er skuffende og fremstår utelukkende som deler av kulissene».[10]

Publikum

Filmen innbrakte $72 millioner og ble dermed den mest inntektsgivende filmen for Warner Bros til da.[11] Dens produksjonskostnader var på $17 millioner.[12]

DVDRediger

På slutten av 1990-tallet ble en restaurert versjon utgitt på DVD. Originalen var blitt ødelagt, og gamle slitte kopier ble samlet inn. De beste bildene fra disse kopiene ble tatt ut og «renset», deretter ble bitene samlet til en ny utgave av filmen.[10]

MedvirkendeRediger

ReferanserRediger

Eksterne lenkerRediger