Wikipedia

Slobodan Milošević

serbisk advokat
(Omdirigert fra «Milosevic»)

Slobodan Milošević (uttales /milosjevitsj/), på norsk ofte skrevet Milosevic, i kyrillisk skrift Слободан Милошевић) (født 20. august 1941 i Požarevac, Jugoslavia, død 11. mars 2006 i krigsforbryterdomstolen i Haag i Nederland) var en serbisk politiker og statssjef. Mellom 1989 og 1997 var han serbisk president og fra 1997 til 5. oktober 2000 president for Den føderale republikken Jugoslavia. Milošević ledet Serbias sosialistiske parti (Socijalistička partija Srbije) fra stiftelsen i 1990 til 2001. Milošević var anklaget for omfattende krigsforbrytelser under disse krigene. Han døde før rettssaken var fullført.

Slobodan Milošević
Født20. aug. 1941[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Požarevac (Tyskokkuperte Serbia under Annen verdenskrig)
Død11. mars 2006[1][5][2][6]Rediger på Wikidata (64 år)
Scheveningen
BeskjeftigelsePolitiker Rediger på Wikidata
Embete
Utdannet vedDet juridiske fakultet ved Universitetet i Beograd (–1964) (studieretning: lov og rett)
Požarevac Gymnasium
EktefelleMirjana Marković (1965–2006)
FarSvetozar Milošević
SøskenBorislav Milošević
BarnMarko Milošević
PartiJugoslavias kommunistforbund (1959–)
Sosialistpartiet (1990–)
NasjonalitetDen sosialistiske føderale republikken Jugoslavia
Den føderale republikken Jugoslavia
Serbia og Montenegro
GravlagtPožarevac
UtmerkelserОрден рада са црвеном заставом
Орден рада са сребрним венцем
Signatur
Slobodan Miloševićs signatur
Slobodan Milošević på Commons

Ved en senere rettssak mot Ratko Mladić ble Mladic dømt for medvirkning til krigsforbrytelser og folkemord,[7] mens Serbia ble dømt for å ha unnlatt å stanse folkemordet i Srebrenica uten at Serbia ble dømt for direkte ansvar for folkemordet.[8]

Under Kosovokrigen i 1999 ble han tiltalt for forbrytelser mot menneskeheten i Kosovo ved Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia. Halvannet år senere ble han også tiltalt for krigsforbrytelser i Kroatia og Bosnia og folkemord i Bosnia. I 2000 førte massedemonstrasjoner til at han måtte gå av, etter først å ha nektet å akseptere valgnederlaget. Han ble arrestert av jugoslavisk politi etter å ha blitt anklaget for korrupsjon og maktmisbruk den 31. mars 2001. 28. juni samme år ble han utlevert til FN, og satt i varetekt i krigsforbryterdomstolens fengsel i Haag i Nederland mens saken mot ham pågikk.[9][10][11][12]

Det var i alt over 60 tiltalepunkter som inkluderte folkemord, etnisk rensning og massevoldtekter begått under jugoslaviakrigene. Han erklærte seg uskyldig og førte sin egen sak. Som del av sitt forsvar, hevdet han at særlig Tysklands liberale utenriksministre Genscher og Kinkel og Vatikanet stod bak en konspirasjon mot serberne, og påsto at FNs krigsforbryterdomstol var «illegal».

Han var gift med Mirjana Marković og hadde to barn (Marko og Marija).

Karriere og politisk virke rediger

På 1980-tallet ble det spådd at åpen konflikt i Jugoslavia ville bli utløst av Kosovo-spørsmålet. Milošević utnyttet spenningene i Kosovo for å styrke sin stilling og oppildnet den serbiske nasjonalismen med bakgrunn i Kosovo-spørsmål. Et høydepunkt for Milošević var 600-årsjubileet for slaget ved Kosovosletta i juni 1989. Kosovos status var et tilbakevendende tema under Jugoslavias oppløsning på 1990-tallet.[13]

Under Milošević ble pseudemokratiske ordninger opprettholdt eller introdusert. Valg med flere partier ble innført i 1990 noe som ledet til at flere uavhengige politiske organisasjoner ble etablert. Demokratiske institusjoner besto og hadde innflytelse på politikken gjennom Miloševićs regjeringstid. Milošević unngikk å fremstå som despot og praktiserte på 1990-tallet en form for halvautoritært regime som etterhvert fikk preg av dynasti, rundt Milošević og Mirjana Marković med deres familie og venner. Deres involvering i økonomien blir beskrevet som mafiaaktig.[14]

Opposisjonen i Serbia forsøkte flere ganger på 1990-tallet å skifte ut Milošević. I 1991 var det protester med krav om liberalisering av media og i 1992 var det store protester mot Miloševićs styre i forbindelse med at FN-styrker (UNPROFOR) gikk inn på serbisk-okkupert kroatisk territorium. Den viktigste protesten mot regimet var vinteren 1996-1997 etter at Milošević annullerte resultatet fra lokalvalget i november 1996 der opposisjonen vant Beograd og flere viktige byer. Bakgrunnen for protestene i 1996 var delvis Dayton-avtalen fra 1995 og at befolkningen var utslitt etter jugoslaviakrigene. Protestene i 1996-1997 varte i 88 dager og studentenes egne demonstrasjoner varte i 120 dager. Det deltok ofte 100.000 personer i demonstrasjonene og i den serbisk-ortodokse jule- og nyttårshelgen deltok opptil 500.000.[14]

Valg og protester i 2000 rediger

Se også: Opprøret mot Slobodan Milošević
 
Vojislav Koštunica var opposisjonens kandidat ved det avgjørende valget i 2000. Han overtok etter valget og de påfølgende protestene.

Etter tapet av Kosovo etter Kosovokrigen fremsto ikke Milošević lenger som Serbias redningsmann. Svak økonomi i landet bidro til å undergrave Miloševićs oppslutning. Alliansen for forandring (SZP) begynte i september 1999 daglige demonstrasjoner mot regimet, men stadig færre deltok og i desember 1999 gikk tiltaket i oppløsning. Vuk Drašković var involvert i en bilulykke som var antatt drapsforsøk fra regimet. Sinne over det antatte attenatet, press fra vestlige land og inspirasjon fra Kroatia førte til at opposisjonen samlet seg på nytt: I januar 2000 krevde de demokratiske valg og 14. april deltok 100.000 i en nøye planlagt demonstrasjon i sentrum av Beograd.[14]

Milošević tok selv initiativet til å fremskynde valget til 24. september 2000 (presidentperioden hans løp i utgangspunktet ut 1. juli 2001). Opposisjonen samlet seg i den bred alliansen Serbias demokratiske opposisjon (serbisk: Демократска oпозиција Cрбије) av 18 partier fra hele det politiske spekteret. Alliansen valgte nasjonalisten Vojislav Koštunica som sin foretrukne presidentkandidat. På valgdagen ble det raskt klart at Koštunica fikk et flertall av stemmene. Den føderale valgkommisjonen hevdet at Koštunica bare hadde fått 49 % av stemmene mot Miloševićs 38,6 % slik at det var nødvendig med andre valgomgang 8. oktober for å kåre en vinner. Opposisjonen godtok ikke en ny valgomgang fordi de mente at Milošević hadde justert valgresultatet for å sikre en ny valgomgang.[14]

Konstitusjonsdomstolen underkjente 4. oktober valgresultatet og slo fast at Milošević skulle fullføre valgperioden som det gjensto ett år av. [14] Etter omfattende protester 5. oktober 2000 med flere hundre tusen demonstranter i Beograds gater og storming av parlamentsbygget og kringkastingshuset gikk Milošević av.[14][15][16] Vojislav Kostunica overtok som president. Milošević ble værende i landet og arrestert i begynnelsen av april 2001.[17]

Krigen i Bosnia rediger

Utdypende artikkel: Bosnia-krigen

Da han avsatte regjeringen i Kosovo hadde han kontroll over nesten halvparten av Jugoslavia, og med de ekstra stemmene påvirket han lett flere føderale avgjørelser. Dette ble synlig da han brukte sin makt for å forhindre mange endringer i grunnloven som var foreslått av den slovenske regjeringen for å gjenopprette maktbalansen innen føderasjonen. Kongressen sluttet med at de slovenske og kroatiske delegasjonene forlot møtet.[trenger referanse]

Krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia konkluderte med at Milošević ikke kunne betraktes som medskyldig i krigsforbrytelser begått i Bosnia-Hercegovina.[18][19]

Milošević var Jugoslavias forhandlingsleder under Dayton-forhandlingene (1995) der han også representerte Republika Srpska.[20]

Kosovokrigen rediger

Utdypende artikkel: Kosovokrigen

Kosovokrigen startet som borgerkrig og utviklet seg til en internasjonal storkonflikt der NATO i 1999 gikk inn med flyangrep. Konflikten endte med at serbiske styrker ble trukket og Kosovo ble satt under FNs administrasjon. Serbia hadde i 1989 opphevet Kosovos status som autonom provins og serbisk myndigheter tok full kontroll over politi- og justissektoren i provinsen. I 1990 mistet Kosovo vetoretten i Serbias parlament. Etter at Kosovos selstyreforsamling vedtok en erklæring om selvstendig ble direkte styre fra Beograd ble innført på alle områder. Kosovoalbanerne svarte med å ignorere det serbiske styret og opprettet et parallelt styre finansiert av klanledere og kosovoalbanere i utlandet. Ibrahim Rugova ble uoffisielt valgt til president for Kosovo i 1992 og 1998.[13]

Den sivile motstanden mot serbisk styre i Kosovo ble utover 1990-tallet fortrengt av væpnet motstand i regi av UÇK. Første halvår 1998 ble den væpnede konflikten trappet tydelig opp.[13] Jugoslavias hær sammen med innenriksdepartementets sikkerhetsstyrker svarte med en til dels brutal motoffensiv mot UÇK-geriljaen.[21] Utenlandske aktører forsøkte å få til forhandlinger mellom Rugova og Milosevic.[22]

Død rediger

 
Slobodan Milošević (til venstre) i samtale med president Clinton (til høyre), diplomatene Richard Holbrooke og Christopher R. Hill og USAs utenriksminister Warren Christopher (Paris, 1995).

Milošević ble 11. mars 2006 funnet død på cellen i Haag.[23] Han hadde hatt hjerteproblemer og høyt blodtrykk, og obduksjonen viste at han døde av hjerteinfarkt.[24] Han hadde blitt nektet å reise til Moskva for legebehandling fordi krigsforbryterdomstolen anså det som sannsynlig at han ville flykte.[25][26] FNs sjefsanklager Carla del Ponte beklaget Miloševićs død fordi hans ofre dermed ikke fikk se ham dømt.[27]

Begravelse rediger

Slobodan Miloševićs begravelse foregikk i Serbias hovedstad Beograd. Det var stor uenighet om hvor Milošević skulle begraves, og Mirjana Markovic (Miloševićs enke) hadde tidligere sagt at hvis det var opp til henne hvor Slobodan skulle begraves hadde det blitt Požarevac. Miloševićs datter, Marija, ville at faren skulle begraves i Lijeva Reka, familiens slektshjem i Montenegro. Han ble 18. mars 2006 gravlagt i hjembyen Požarevac, i en dobbelgrav hvor enken også skal gravlegges når hun går bort.[28]

Den serbiske presidenten Boris Tadic sa at en statsbegravelse for Milošević ville være «fullstendig upassende» på grunn av hans rolle i landets historie[29][30] og fordi myndighetene fryktet at begravelsen ville sette i gang pinlige støtteerklæringer fra Miloševićs tilhengere.[trenger referanse]

Omkring 50 000 mennesker, de fleste tilhengere av Milošević, møtte opp i Beograd før begravelsen,[28] og omkring 10 000 var til stede i Požarevac. Det var også demonstrasjoner mot den tidligere presidenten i Beograd. Arrestasjonsordren på Mirjana Marković ble midlertidig opphevet slik at hun kunne være til stede under begravelsen. Datteren var ikke til stede.

Se også rediger

Referanser rediger

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Munzinger Personen, oppført som Slobodan Milosevic, Munzinger IBA 00000018639, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Find a Grave, oppført som Slobodan Milosevic, Find a Grave-ID 13586219, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Brockhaus Enzyklopädie, brockhaus.de, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ «Milosevic found dead in his cell», publisert i BBC News Online, utgitt 11. mars 2006[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ «Ratko Mladić convicted of war crimes and genocide at UN tribunal». the Guardian (engelsk). 22. november 2017. Besøkt 25. april 2021. 
  8. ^ «Serbia cleared of genocide». the Guardian (engelsk). 26. februar 2007. Besøkt 25. april 2021. «Serbia was guilty of failing to prevent the genocide of some 8,000 Bosnian Muslims at Srebrenica in 1995, the UN's highest court ruled today. But the international court of justice cleared Serbia of direct responsibility for genocide and complicity in genocide in Bosnia, in the 1992-1995 war.» 
  9. ^ Grosscup, S. (2003). The Trial of Slobodan Milosevic: The Demise of Head of State Immunity and the Specter of Victor's Justice. Denver Journal of International Law & Policy, 32, 355.
  10. ^ NRK (29. juni 2001). «Glede i Balkan over utleveringen». NRK. Besøkt 21. april 2021. «Ledere i det ene landet i det tidligere Jugoslavia etter det andre uttrykte torsdag sin glede over utleveringen av tidligere president Slobodan Milosevic til Haag-domstolen» 
  11. ^ Magliveras, Konstantinos D. (1. april 2002). «The Interplay Between the Transfer of Slobodan Milosevic to the ICTY and Yugoslav Constitutional Law». European Journal of International Law. 3. 13: 661–677. ISSN 0938-5428. doi:10.1093/ejil/13.3.661. Besøkt 21. april 2021. 
  12. ^ «Milosevic's regime crumbles». the Guardian (engelsk). 6. oktober 2000. Besøkt 21. april 2021. 
  13. ^ a b c Eide, Espen Barth (2000). «NATOs kosovokrig - ett år etter». Internasjonal Politikk (vol 58, nr 1): 27–62. 
  14. ^ a b c d e f Thompson, M. R., & Kuntz, P. (2004). Stolen elections: the case of the Serbian October. Journal of Democracy, 15(4), 159-172.
  15. ^ «Serbia as one example of US meddling in foreign elections» (engelsk). 19. februar 2018. Besøkt 22. februar 2019. 
  16. ^ Shane, Scott (17. februar 2018). «Russia Isn't the Only One Meddling in Elections. We Do It, Too.». The New York Times. Besøkt 22. februar 2019. 
  17. ^ NRK (1. april 2001). «Milosevics vekst og fall». NRK. Besøkt 21. april 2021. 
  18. ^ «PROSECUTOR v. RADOVAN KARADŽIĆ» (PDF) (engelsk). ICTY. 24. mars 2016. s. 1303. Besøkt 15. desember 2017. «The Chamber notes that the relationship between Milošević and the Accused had deteriorated beginning in 1992; by 1994, they no longer agreed on a course of action to be taken. Furthermore, beginning as early as March 1992, there was apparent discord between the Accused and Milošević in meetings with international representatives, during which Milošević and other Serbian leaders openly criticised Bosnian Serb leaders of committing “crimes against humanity” and “ethnic cleansing” and the war for their own purposes.» 
  19. ^ «PROSECUTOR v. RATKO MLADIĆ» (PDF) (engelsk). ICTY. 22. november 2017. s. 2090. Besøkt 15. desember 2017. «The evidence received by the trial chamber did not show that Slobodan Milosevic, Jovica Stanisic, Franko Simatovic, Zeljko Raznatovic, or Vojislav Seselj participated in the realization of the common criminal objective” to establish an ethnically-homogenous Bosnian-Serb entity through the commission of crimes alleged in the indictment.» 
  20. ^ Oschlies, Wolf (2004). «Dayton - Wunsch und Wirklichkeit». Die politischen Systeme Osteuropas. Wiesbaden: Wolfgang Ismayr, VS Verlag für Sozialwissenschaften. s. 749. ISBN 3810040533. 
  21. ^ Webber, Mark (2009). «The Kosovo War: A Recapitulation». International Affairs (vol 85 nr 3): 447–459. 
  22. ^ Crawford, Thimothy W. (2002). «Pivotal deterrence and the Kosovo war: Why the Holbrooke agreement failed». Political Science Quarterly (vol 116, no 4), s. 499–523.
  23. ^ «BBC NEWS | Europe | Milosevic found dead in his cell». news.bbc.co.uk. Besøkt 11. mai 2017. 
  24. ^ «Belgrade OKs funeral for Milosevic / Government also will remove arrest warrant on wanted wife». SFGate. 13. mars 2006. Besøkt 11. mai 2017. 
  25. ^ «Vil sende Milosevic til Moskva». VG (norsk). Besøkt 11. mai 2017. 
  26. ^ «Milosevic får ikke reise til Moskva». VG (norsk). 24.02.2006. Besøkt 11. mai 2017. 
  27. ^ «Slobodan Milosevic Found Dead In Cell». CBS news (engelsk). 11. mars 2006. Besøkt 11. mai 2017. 
  28. ^ a b «BBC NEWS | Europe | Milosevic buried in his home town». BBC News. 18. mars 2006. Besøkt 11. mai 2017. 
  29. ^ «Milosevic's Funeral Will Be Held in Serbia». NPR.org (engelsk). 13. mars 2006. Besøkt 9. august 2018. 
  30. ^ «Milosevic 'took the wrong drugs'». BBC News (engelsk). 13. mars 2006. Besøkt 9. august 2018. 

Eksterne lenker rediger

Forgjenger:
 Petar Gračanin  		Serbias president
 Etterfølger:
 Milan Milutinović 
Forgjenger:
 Zoran Lilić  		Jugoslavias president
 Etterfølger:
 Vojislav Koštunica 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Slobodan_Milošević&oldid=23162506»