Militarisme
Militarisme er troen på, eller styresmaktenes/nasjonens ønske om at en stat bør vedlikeholde en sterk militær kapasitet og bruke den aggressivt for å fremme nasjonale interesser og/eller verdier. Det kan også implisere glorifiseringen av forsvaret og idealet om en profesjonell militær klasse og væpnede styrkers forrang i administrasjon eller politikk for staten.
Militarisme har vært en betydelig element i imperialistiske eller ekspansjonistiske ideologier for mange nasjoner gjennom historien. Noen viktige tilfeller er det Assyriske riket, den greske bystaten Sparta, Romerriket, Aztekerne, Mongolriket, Zuluriket, Kongeriket Preussen, Det osmanske rike, Keiserriket Japan, Sovjetunionen, USA, Nazi-Tyskland, Italia under Benito Mussolini, Det tyske keiserrike, Det britiske imperiet og Det første franske keiserdømme under Napoléon Bonaparte.
Definisjon rediger
Militarisme er et begrep som kan ha flere forskjellige betydninger:[1][2][3]
- Det kan være en ideologi som går ut på at kun et sterkt militærvesen kan garantere politisk trygghet og fred. I sin mildeste form gir ideologien legitimitet til våpenrustning og våpenkappløp. I sterkere former betyr det at militære konflikter og krig blir mer sannsynlig.[4]
- En annen betydning er at samfunnet glorifiserer og orienterer seg etter det profesjonelle militæres skikker og verdier. Slike samfunn ønsker å se barn i uniform, med lekevåpen og så videre, uten at man nødvendigvis ønsker seg virkelige militære konflikter.[4]
- Den tyske marxisten Walter Benjamin (1892–1940) definerer ordet som «plikt for generell bruk av makt som virkemiddel i statlig politikk».
Bakgrunn rediger
Den franske revolusjonens innføring av allmenn verneplikt i 1793 var ifølge professor Rolf Hobson et vendepunkt i historien, den viktigste militære revolusjonen før oppfinnelsen av atombomben.[5] I de demokratiserte statene som utviklet seg etter den franske revolusjonen ble statens makt over innbyggerne økt, med graden av militarisering.[4] Mot slutten av 1800-tallet og i begynnelsen av 1900-tallet førte den utstrakt nasjonalisme og den såkalte høyimperialismen til en stadig økende militarisering, i verden generelt, og særlig i Europa. Både de ulike statenes interne kultur, og deres forhold til hverandre, ble preget av den økende militariseringen.[6]
Militariseringen i Europa gjennom 1800-tallet kulminerte i første verdenskrig (1914–1918), som igjen la grunnlag for at totalitære ideologier som kommunismen og nasjonalsosialismen (nazismen) kom til makten i henholdsvis Russland, Italia og Tyskland.[4]
Se også rediger
Referanser rediger
- ^ militarisme i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 3. april 2021 fra https://snl.no/militarisme
- ^ https://naob.no/ordbok/militarisme
- ^ Hobson, Rolf (1961-) (1995). Militærmakt, krig og historie: en innføring i forskningen fra Clausewitz til våre dager. Oslo: Institutt for forsvarsstudier. s. 9.
- ^ a b c d Hobson 2015, s. 27–29
- ^ Hobson 2015, s. 26–27
- ^ Hobson 2015, s. 258–260
Kilder rediger
- Hobson, Rolf, Europeisk politisk historie 1750–1950, Cappelen Damm Akademisk, 2015, ISBN 978-82-02-24316-6