Mikael I Komnenos Dukas
Mikael I Komnenos Dukas (gresk: Μιχαήλ Κομνηνός Δούκας), født ca. 1170, død 1215, også omtalt som Mikael I Angelos[1], var grunnlegger og den første keiser[2] i Despotatet Epirus fra ca. 1205 til han ble drept i 1215. Despotatet Epirus oppsto i kjølvannet av korsfarernes okkupasjon av Konstantinopel under Det fjerde korstog i 1204-1205. Rikets territorium lå vest i dagens fastlands-Hellas og omfattet også deler av dagens Albania.
| Mikael I Komnenos Dukas | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 12. århundre | ||
| Død | 1215 Berat | ||
| Beskjeftigelse | Despot of Epirus | ||
| Far | John Doukas | ||
| Søsken | Manuel Komnenos Doukas Theodoros Komnenos | ||
| Barn | Mikael II Komnenos Dukas Theodora | ||
| Nasjonalitet | Østromerriket | ||
Biografi rediger
Mikael ble født rundt 1170 som uekte sønn av sebastokrator Johannes Dukas[3]. Hans besteforeldre på farssiden var Konstantin Angelos og Teodora, datter til keiser Alexios I Komnenos. Mikaels onkel Andronikos var far til de framtidige keiserne Isak II Angelos og Alexios III Angelos[1]. Det er ikke kjent at Mikael selv brukte familienavnet Angelos. Hans fødselsår er ikke kjent, men historikere plasserer hans fødsel omkring 1170[4]. Han nevnes i kildene første gang da hans familie var vertskap for Fredrik I Barbarossa under Det tredje korstog i 1190. Under keiser Isak II rundt 1194-1195 var han guvernør i Mylasa og Melanoudion i Lilleasia. Av ukjent årsak deltok han i en oppstand mot keiser Alexios III sommeren 1201, og han måtte rømme og søke tilflukt hos seldsjukkenes sultan Suleiman II i Rum-sultanatet[5][6].
Ifølge Geoffrey av Villehardouin som deltok i Det fjerde korstog som inntok Konstantinopel i 1204, var Mikael tilbake i byen på det tidspunktet. Sannsynligvis kom han tilbake fra eksil da Isak II ble gjeninnsatt som keiser i 1203[7]. Mikael gikk i tjeneste hos Bonifatius av Montferrat som var leder for det fjerde korstog og av latinerne utnevnt til konge av Kongeriket Thessaloniki. Han fulgte med Bonifatius til Thessaloniki i september 1204 som en betrodd medarbeider til Bonifatius, men han forlot raskt Thessaloniki og etablerte seg i Epirus som leder for den greske motstanden mot de latinske korsfarerne[6][8].
Mikaels maktovertakelse i Epirus er noe usikker. Ifølge en hagiografi om St. Theodora av Arta som ble skrevet sent i det 13. århundre skal keiser Alexios III ha utpekt Mikael til guvernør i theme Peloponnes og en mann ved navn Senachereim, som var gift med søskenbarn til Mikaels kone, til guvernør i theme Nikopolis i Epirus. Under en lokal oppstand i Epirus ba Senachereim Mikael om hjelp. Mikale kom til unnsetning, men først etter at Senachereim var drept. Mikael, som da var enkemann, giftet seg med Senachereims enke og etterfulgte ham som guvernør i Epirus[7][9]. Hagiografien er ikke ansett som veldig pålitelig kilde, men på noen punkter sammenfaller den med Villehardouins skrifter. Mikaels rolle på Peloponnes er høyst usikker, men det er spekulert på om Mikael kan være den samme Mikael som ledet de peloponnesiske grekerne i kampen mot korsfarerne i 1205[10][11].
Herskeren i Epirus rediger
Fra sitt hovedsete i Árta styrket Mikael sitt herredømme over Epirus og etablerte det som et selvstendig rike mellom det latinske Thessaloniki, Bulgaria, Serbia og de venetianske besittelsene i nordvest[12]. Han er i ettertid gitt tittelen «despot», men moderne historieforskning mener at verken han eller hans halvbror Teodoros Komnenos Dukas benyttet denne tittelen. Despotatet Epirus og despot ble sannsynligvis benyttet fra 1230-årene under etterfølgeren Mikael II Komnenos Dukas, og da først i vesteuropeiske kilder[13][14].
Epirus ble under Mikaels styre et tilflukssted og et motstandssenter mot de latinske korsfarerne. Ifølge noen kilder skal Mikael ha ledet kamper mot korsfarerne på Peloponnes, mens andre kilder hevder at han innledet forhandlinger med pave Innocens III, og fått istand avtaler med Venezia og Det latinske riket i Konstantinopel. Under forhandlingene med pavekirken skal han ha lagt fram forslag om en gjenforening av den ortodokse og den katolske kirke. Kirkesamfunnene hadde vært splittet siden det store skisma i 1054.
Frikjøpet av Alexios III rediger
Mikaels tidligere allierte fra Konstantinopel, den tidligere keiser Alexios III Angelos, var i 1205 tatt til fange av Bonifatius av Montferrat i Thessaloniki[15][16]. Da Mikael ble kjent med dette, betalte han løsepenger til Bonifatius for å få Alexios og hans kone frigitt og sendt til Àrta i Epirus. Alexios ble ikke lenge der, for han ønsket å overta makten i Keiserriket Nikea hvor hans svigersønn Teodoros I Laskaris var keiser. Alexios allierte seg med seldsjukkenes sultan Kaykhusraw I og dro mot Nikea i 1211. Alexios led et totalt nederlag. Kaykhusraw I ble drept og Alexios III ble tatt til fange og satt i kloster hvor han døde senere samme år.
Ekspansjon rediger
.jpg)
I 1210 mente Mikael at han hadde militærstyrke nok til, sammen med Bulgaria, å angripe det lombardiske styret i Thessaloniki. Han benyttet muligheten da Konstantinopels keiser Henrik I av Flandern forberedte et angrep på Nikea. Henrik endret imidlertid sine planer og gikk mot Thessaloniki. Mikael skiftet etter hvert side og allierte seg med Henrik for å unngå at Thessaloniki falt i bulgarernes hender[17][18]. I 1212 overtok han makten i Thessaloniki, og i løpet av 1213-1214 også andre områder som var under venetiansk kontroll, blant annet øya Korfu[19][20].
Mikaels død og ettermæle rediger
Kort tid etter, i 1215, ble han drept av ukjente gjerningsmenn under et attentat, og han ble etterfulgt av sin halvbror Teodoros Komnenos Dukas. Han hadde bare en mindreårig sønn (Mikael II Komnenos Dukas), og hans halvbror Teodoros Komnenos Dukas overtok makten. Han hadde vært i tjeneste hos Teodoros I Laskaris i Keiserriket Nikea, men ble hjemkalt for styrke lederskapet i Epirus. Han sendte imidlertid sin mindreårige nevø og hans mor i eksil til Peloponnes[21]. Teodoros ledet riket med stor styrke, og underla seg Thessaloniki hvor han også ble kronet til keiser i 1224. I 1230 ble Teodoros slått av bulgarerne og tatt til fange. Dette ga Mikaels sønn Mikael II mulighet til å komme tilbake til Epirus og overta sin fars rike[22]. Mikael skapte riket Epirus og grunnla Komnenos-Dukas-dynastiet[1] som hadde makten i riket fram til 1318 da den italienske Orsini-familien overtok. Medlemmer av familiedynastiet innehadde også keisermakten i Thessaloniki fra 1224 til 1246[23].
Mikael I var en populær hersker[24]. Biskop Johannes Apokaukos i Nauoaktos (i Epirus) hyllet Mikael som «en ny Noah som skapte et tilfluktssted for flyktingene fra den latinske katastrofen»[24].
Familie rediger
Identiteten til Mikaels kone eller koner er ikke kjent. Ifølge hagiografien om St. Theodora av Àrta var han gift to ganger. Hans første kone tilhørte den aristokratiske Melissenos-familien. Det er ikke kjent når hun døde. Hennes kusine var gift med guvernøren i Nikopolis, Senachereim. Etter at han var blitt drept overtok Mikael både hans embete og hans enke. Hagiografien er en høyst usikker kilde, men noe av det bekreftes av andre kilder. Etter kirkens syn var ekteskap med den første konens nære slektninger forbudt, og når det derfor henvises til sønnen Mikael II Komnenos Dukas som en «uekte» sønn, kan det likevel være at Mikael II’s mor var Mikael I’s andre kone[25].
Mikael hadde fem barn. Med sin første kone:
- En datter (ukjent navn), som i 1209 giftet seg med Eustace, bror til den latinske keiser Henrik I av Flandern[25][26].
- Teodora Komnene Dukaina, som bare nevnes kort av Demetrios Chomatianos i 1216[25][26].
- Konstantin Komnenos Dukas, som bare nevnes en gang i den latinske teksten til avtalen mellom Mikael og venetianerne i 1210 hvor han er tiltenkt rollen som farens etterfølger. Han har sannsynligvis dødd før sin far[25][26].
Med sin andre kone:
- Maria Komnene Dukaina, gift med Konstantin Maliasenos[25][26].
- Mikael II Komnenos Dukas, en «uekte» sønn som etterfulgte ham som hersker i Epirus i 1230 og fram til sin død i 1268[25][27].
Referanser rediger
- ^ a b c Talbot 1991, s. 1362.
- ^ Herskerne i Despotatet Epirus tok senere tittelen «despot», men verken denne tittelen eller betegnelsen «despotat» om selve riket ble benyttet fra starten.
- ^ Polemis 1968, s. 91.
- ^ Varzos 1984, s. 669.
- ^ Varzos 1984, s. 671.
- ^ a b Loenertz 1973, s. 364.
- ^ a b Varzos 1984, s. 673–674.
- ^ Varzos 1984, s. 673.
- ^ Loenertz 1973, s. 365–366.
- ^ Loenertz 1973, s. 377–381, 388–391.
- ^ Fine 1994, s. 66–67, 69–70.
- ^ Varzos 1984, s. 674, 679.
- ^ Stiernon 1959, s. 122–126.
- ^ Fine 1994, s. 68–69.
- ^ Loenertz 1973, s. 370–374.
- ^ Varzos 1984, s. 674–675.
- ^ Loenertz 1973, s. 392.
- ^ Varzos 1984, s. 683–684.
- ^ Fine 1994, s. 68.
- ^ Varzos 1984, s. 685–686.
- ^ Varzos 1984, s. 552, 553.
- ^ Fine 1994, s. 112–128.
- ^ Talbot & Kazhdan 1991, s. 716–717.
- ^ a b Varzos 1984, s. 688.
- ^ a b c d e f Varzos 1984, s. 689.
- ^ a b c d Polemis 1968, s. 92–93 (note 10).
- ^ Polemis 1968, s. 92, 93–94.
Litteratur rediger
- Fine, John Van Antwerp (1994). The Late Medieval Balkans: A Critical Survey from the Late Twelfth Century to the Ottoman Conquest. Ann Arbor: University of Michigan Press. ISBN 978-0-472-08260-5.
- Lappas, Nikolaos A. (2007). Πολιτική ιστορία του κράτους της Ηπείρου κατά τον 13ο αι. [Political history of the State of Epirus during the 13th century] (PhD thesis) (gresk). Thessaloniki: Aristotle University of Thessaloniki. doi:10.12681/eadd/20550.
- Loenertz, Raymond-Joseph (1973). «Aux origines du despotat d'Épire et de la principauté d'Achaïe» [On the origins of the Despotate of Epirus and the Principality of Achaea]. Byzantion. 43: 360–394.
- Nicol, Donald MacGillivray (2010). The Despotate of Epiros 1267–1479: A Contribution to the History of Greece in the Middle Ages. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-13089-9.
- Polemis, Demetrios I. (1968). The Doukai: A Contribution to Byzantine Prosopography. London: The Athlone Press.
- Stiernon, Lucien (1959). «Les origines du despotat d'Épire. À propos d'un livre récent» [The origins of the Despotate of Epirus. On the occasion of a recent book]. Revue des études byzantines. 17: 90–126. doi:10.3406/rebyz.1959.1200.
- Talbot, Alice-Mary (1991). «Michael I Komnenos Doukas». I Kazhdan, Alexander. The Oxford Dictionary of Byzantium. Oxford and New York: Oxford University Press. s. 1362. ISBN 978-0-19-504652-6.
- Talbot, Alice-Mary; Kazhdan, Alexander (1991). «Epiros, Despotate of». I Kazhdan, Alexander. The Oxford Dictionary of Byzantium. Oxford and New York: Oxford University Press. s. 716–717. ISBN 978-0-19-504652-6.
- Van Tricht, Filip (2011). The Latin Renovatio of Byzantium: The Empire of Constantinople (1204-1228). Leiden: Brill. ISBN 978-90-04-20323-5.
- Varzos, Konstantinos (1984). Arkivert kopi [The Genealogy of the Komnenoi] (PDF) (gresk). B. Thessaloniki: Centre for Byzantine Studies, University of Thessaloniki. Arkivert fra originalen (PDF) . Besøkt 3. juni 2017. Arkivert 3. mars 2016 hos Wayback Machine.
| Forgjenger Første despot |
Despot av Epirus 1205–1215 |
Etterfølger Teodoros Komnenos Dukas |