Michelangelo Antonioni (født 29. september 1912 i Ferrara i Italia, død 30. juli 2007 i Roma) var en italiensk modernistisk filmregissør. Hans filmer har inspirert mange nålevende regissører, og han vant Gulløven i 1983 og ble tildelt en æres-Oscar i 1995. Etter han fikk hjerneslag i 1985 ble han delvis lammet og mistet evnen til å snakke. Han døde samme dag som en annen kjent regissør, Ingmar Bergman. Han har bidratt til modernismen i europeisk film med en rekke filmer der handlingen mindre enn estetikken illustrerer menneskets ensomhet og fremmedgjøring.

Michelangelo Antonioni
Født29. sep. 1912[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Ferrara (Italia)[5][6][7][8]
Død30. juli 2007[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (94 år)
Roma[9][10][11][12]
BeskjeftigelseFilmregissør, skribent, manusforfatter, filmklipper, filmprodusent, kunstmaler, lyriker, regissør Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversitetet i Bologna (ukjent1935) (studieretning: samfunnsøkonomi)
Centro sperimentale di cinematografia (19401942)
EktefelleEnrica Fico (19862007)
Partner(e)Monica Vitti
NasjonalitetItalia (19462007)
Kongedømmet Italia (19121946)
GravlagtCertosa of Ferrara
Utmerkelser
20 oppføringer
Premio Feltrinelli
Gulleoparden (1957) (for verk: Skriket)
Juryens pris ved Filmfestivalen i Cannes (1960) (for verk: Kjærlighetseventyr)
Sutherland Trophy (1960) (for verk: Kjærlighetseventyr)
David di Donatello for beste regi (1961) (for verk: Natten)
Juryens pris ved Filmfestivalen i Cannes (1962) (for verk: Feber)
Gulløven (1964) (for verk: Rød ørken)
National Society of Film Critics Award for beste regissør (1966) (for verk: Blow-Up)
David Luchino Visconti (1976)
Æres-Oscar (1994)
Gullbjørnen
Gullpalmen
Storkors av Republikken Italias fortjenstorden
Den europeiske filmprisen for livslang innsats (1993) (tema for: 6th European Film Awards)[13]
Storkors av Republikken Italias fortjenstorden
Gullmedalje av den italienske fortjenstorden for kultur og kunst
Ridder av Æreslegionen
Ordre des Arts et des Lettres
Sølvløven (1955)
Sølvbåndet (1956)

Liv og virke

rediger

Bakgrunn

rediger

Antonionis foreldre var velbergede borgerlige jordeiere, og han beskriver selv sin barndom som lykkelig.[14]

Karriere

rediger

Etter en universitetsutdannelse i økonomi ble han i 1935 filmskribent for en avis i Ferrara. I 1940 reiste han til Roma og ble medarbeider for det fascistiske regimes filmtidsskrift Cinema og ble utdannet på filmskolen Centro Sperimentale di Cinematografia. Etter samarbeide med blant andre Roberto Rossellini og Marcel Carné laget han et par neorealistiske halvdokumentariske filmer, i 1948 således Gatefeierne i Roma.

Med sin første spillefilm, Annen manns kvinne fra 1950, var Antonioni på vei bort fra neorealismens enkle fortelling om underklassens sosiale situasjon og inn i handlingsløse skildringer av middelklassens opptatthet av følelseslivet og eksistensielle strabaser, tatt opp i for den tid usedvanlig lange kamerasekvenser.[trenger referanse] Kjærlighetseventyr vakte stor oppsikt på Filmfestivalen i Cannes i 1960 og ble verdsatt verden over av et smalt publikum.[trenger referanse] Det samme gjaldt hans første fargefilm, Rød ørken fra 1964, som virkningsfullt utnytter fargene til å understreke personenes følelser.[trenger referanse]

Et gjennombrudd hos et bredere publikum fikk Antonioni med Blow-Up i 1966. Filmen var en komplisert lek med forteller- og billedvinkler, og dens rammehistorie om et mord forble bevisst uforløst, men utvetydige sexscener mellem Vanessa Redgrave og David Hemmings solgte billetter.[trenger referanse]

Zabriskie Point var Antonionis første film innspilt i USA. Pink Floyd, the Grateful Dead og Rolling Stones leverte musikken, men det kunne ikke redde en film som forsøkte å skildre en gruppe unge og vakre mennesker som i et billedskjønt ørken- og klippelandskap ville ta oppgjør med det etablerte samfunnets sosiale og erotiske normer.[trenger referanse]

Etter et slagtilfelle i 1985 mistet Antonioni taleevnen og noe av sin førlighet, men med hjelp av Wim Wenders fikk han i 1995 et comeback med Bortenfor skyene.

I 1996 mottok han en æres-Oscar for sin livslange innsats for filmen. Statuetten ble overrakt av Jack Nicholson, som hadde arbeidet sammen med Antonioni på filmen Yrke: Reporter (1975).

Filmografi

rediger

Spillefilmer

rediger

Episodefilmer og dokumentarer

rediger
  • 1953: L'amore in città, episoden «Tentato suicido»
  • 1965: I Tre volti, episoden «Il provino»
  • 1972: Antonionis Kina (Chung Kuo) - dokumentar
  • 2004: Eros, episoden «Il filo pericoloso delle cose»

Kortfilmer

rediger
  • 1943: Gente del Po
  • 1948: Nettezza urbana
  • 1948: Oltre l'oblio
  • 1948: Roma-Montevideo
  • 1949: L'amorosa menzogna
  • 1949: Sette cani e un vestito
  • 1949: Bomarzo
  • 1949: Ragazze in bianco
  • 1949: Superstizione
  • 1950: La villa dei mostri
  • 1950: La funivia del Faloria
  • 1995: Noto, Mandorli, Vulcano, Stromboli, Carnevale
  • 2004: Lo sguardo di Michelangelo

Referanser

rediger
  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b RKDartists, «Michelangelo Antonioni», RKD kunstner-ID 203158[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000009355, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Антониони Микеланджело, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ www.telegraph.co.uk[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ www.telegraph.co.uk[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ www.salon.com[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ www.salon.com[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ www.astro.com[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ arkiv-URL web.archive.org, www.europeanfilmacademy.org, besøkt 8. desember 2019[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ Tassone, Aldo, Antonioni, Paris: Flammarion (2007), s. 13.

Eksterne lenker

rediger