Åpne hovedmenyen
Rekonstruksjon av det historiske kontoret til Mersey Beat.

Mersey Beat var en engelsk musikkavis som ble framstilt og utgitt i Liverpool tidlig på 1960-tallet. Den ble grunnlagt av Bill Harry, en av John Lennons klassekamerater ved Liverpool College of Art. Musikkavisen hadde nyheter om alle de lokale musikkgruppene i Liverpool, og stjerner som kom til byen for å opptre.[1]

The Beatles hadde en nær tilknytning til Mersey Beat, som publiserte mange eksklusive historier og fotografier av dem. Den publiserte også flere av Lennons tidligste tegninger, inkludert en historie om bandet og tidvis komiske annonsesnutter av som ble trykket for å fylle tomrom.

Innhold

HistorieRediger

BakgrunnRediger

Bill Harry begynte sin egen fanzine kalt Biped («tobeinet») som medlem av en science-fiction-klubb. Senere grunnla han Premier, det første magasinet ved Junior School of Art.[1] En medstudent, John Ashcroft, introduserte Harry til rock and roll-plater, og medlemmene av Rory Storm & The Hurricanes og Cass & The Cassanovas. Harry hadde med seg notisbøker hvor han samlet informasjon om lokale musikkgrupper, og skrev en gang til The Daily Mail: «Liverpool er som New Orleans ved århundreskiftet, men med rock and roll isteden for jazz.»[2] Han skrev også til The Liverpool Echo om den voksende og blomstrende musikkmiljøet i Liverpool, men ingen av avisene var interessert i artikler om musikken som var populært hos tenåringer.[3] Annonsene i The Liverpool Echo for lokale grupper var alltid plassert under overskriften «Jazz»,[4] men avisen nektet å endre denne politikken til tross for press fra promotorer og grupper som faktisk betalte for disse annonsene.[5]

Harry planla å grunnlegge en avis om jazz kalt Storyville/52nd Street og kontaktet Sam Leach, eieren av en klubb som het Storyville. Leach lovte å understøtte avisen, men møtte ikke opp til tre påfølgende møter med Harry, noe som ikke ga ham annet valg enn å finne en annen investor.[6] Harry startet en avis som utkom hver fjortende dag som dekket Liverpool rockemiljø. Den ble ganske vellykket og adskilte seg fra de nasjonale musikkavisene som New Musical Express og The Melody Maker, som kun skrev artikler om dagsaktuelle sanger på hitlistene og deres musikere.[7]

Mersey BeatRediger

 
Rekonstruksjon av det historiske kontoret til Mersey Beat.
 
Det opprinnelige kontoret til Mersey Beat var ved 81a Renshaw Street i Liverpool; i øverste etasje av den grønne butikken til høyre.

Fotografer Dick Matthews, en kompis fra The Jacaranda,[8] hørte om Harrys problemer med Leach og introduserte Harry til en lokal embetsmann, Jim Anderson, som lånte Harry £50. Det gjorde det mulig for ham grunnlegge Mersey Beat i 1961.[5] Harry besluttet å utgi en av avis som utkom hver fjortende dag og som dekket musikkmiljøene i Liverpool, Wirral, Birkenhead, New Brighton, Crosby and Southport, foruten også i Warrington, Widnes og Runcorn. Han kom opp med navnet Mersey Beat, førstnevnte var fra områdene rundt elven Mersey, og andre ord kom fra en politimanns ’beat’, det vil si politimannens tjenesteområde. Det hadde ingenting med musikalsk ’beat’ (taktslag) å gjøre.[8] Kjæresten Virginia sa opp sin jobb i regnskapsavdeling hos Woolworth's[6] og arbeidet fulltid ved avisen for £2.10 i uken. Harry selv levde på sitt stripend fra Senior City Art.[9] Matthews fotograferte gruppene mens Anderson fant et lite loftkontor for £5 i uken over David Lands vinhandel ved 81a Renshaw Street, Liverpool.[8][10] Anderson og Matthews hjalp til med å flytte til det nye kontoret, i tillegg skaffet Anderson en kontorpult, stol og en Olivetti-skrivemaskin.[10]

Harry tastet inn og designet hver eneste side, skrev bort imot alle artiklene, og med Virginia skaffet han fotografier, solgte annonser, og arrangerte trykking og distribusjon. Han arbeidet opp til 100 timer i uken for å fullføre utgavene.[1] Etter å ha tatt med seg Virginia hjem til Bowring Park om kvelden dro han ofte tilbake til kontoret og jobbet gjennom natten, tok en pause kun for å gå til Pier Head for å kjøpe en kopp te og varm pai klokken fire om morgenen.[10]

Den første utgavenRediger

 
Plakett ved døren til Iron Door Club.

Ved å dele utsalgsprisen på avisen (3 pence) med utsalgene,[11] Harry fikk tre større grossister, W.H. Smith, Blackburn's, og Conlan's, til å selge Mersey Beat.[12] Han fraktet personlig ut aviser til mer enn 20 kiosker foruten også til ulike musikkbutikker.[8] Avis kom med sin første utgave den 6. juli 1961 og solgte ut alle 5 000 kopier.[10] Avisens sirkulasjon økte raskt da Harry begynte å ha artikler om tilsvarende musikkgrupper i Manchester, Birmingham, Sheffield og Newcastle, og opplaget økte til 75 000 eksemplarer.[10] Etter at opplaget økte ble den etter hvert kjent som «Tenåringenes Bibel». Lokale grupper ble snart kalt for «beat-grupper», og konsertlokaler begynte å annonsere konserter som «Beat Sessions».[13] Da opplaget økte ble avisens kontorer flyttet nedover i etasjene til et større kontor på to rom. The Cavern Clubs dørvakt, Pat (Paddy) Delaney, ble ansatt for å levere ut aviser, en sekretær, Pat Finn, ble ansatt, da samme ble Raymond Kane som annonseselger.[14]

Harry uttalte senere at «Aviser, fjernsyn, teatre, og radio ble alle drevet av folk fra en helt annen generasjon som ikke hadde en ide om hva ungdommene ønsket. I tiår hadde de manipulert og kontrollert dem. Brått var det en oppmerksomhet om det å være ung, og unge mennesker ønsket deres egen stil og deres egen musikk, akkurat på den tiden da de begynte å tjene egne penger, noe som ga dem forbrukermakt. Mersey Beat var deres stemme, det var en avis for dem, fylt med informasjon om deres egne musikkgrupper, som er hvorfor det også begynte tiltale ungdommer over hele Storbritannia da dets dekning strakte seg til andre områder.»[7] På grunn av arbeidssituasjonen i Liverpool på denne tiden, fordømte kommunistavisen The Daily Worker entusiasmen til unge mennesker i Liverpool ved å uttale at «Mersey Sound er lyden av 30 000 folk på arbeidsløshetstrygd.»[15]

Liverpool-gruppeneRediger

Mellom 1958 og 1964 hadde området Merseyside rundt 500 forskjellige musikkgrupper som jevnlig ble annet og brøt opp, og med et gjennomsnitt av rundt 350 grupper som spilte konserter regelmessig.[16] I 1961 satte Harry og Bob Wooler, DJ ved The Cavern Club, sammen en liste over grupper som de personlig hadde hørt om og kom opp med bort imot 300 navn.[17][18]

Et ikonisk symbol på Mersey Beat-tiden var en poster formet av den lokale kunstneren Tony Booth. Han var en populær figur blant promotorene i området og fikk bestillinger på skape hundrevis av postere som ble benyttet for å annonsere alle konsertene i perioden. Hans posere ble sett på alle veggene over hele Merseyside, inkludert en del av hans mest kjent verk utenfor The Cavern Club.[19]

I 1962 hadde Mersey Beat en avstemning for å finne ut hvilken gruppe som var mest populær blant leserne. Da stemmene ble telt sammen var Rory Storm & The Hurricanes på førsteplass, men da Harry gikk i gjennom stemmene på nytt oppdaget han at femti stemmer var skrevet med grønt blekk og alle kom fra samme område i Liverpool. Tvilsomme stemmer ble erklært ugyldige. Det er mistenkt at Storm selv sto bak de mistenkelige stemmene, men Harry hadde ingen ide om at The Beatles hadde gjort nøyaktig det samme selv.[20]

Resultatene ble annonsert den 4. januar 1962 med The Beatles på førsteplass. Resultatene ble trykket i utgave 13 av Mersey Beat for samme dato. Førstesiden hadde overskriften «Beatles Top Poll!» (Beatles toppet avstemningen).[21]

AvstemningenRediger

De ti øverste plassene i avstemningen var som følgende:

  1. The Beatles
  2. Gerry and the Pacemakers
  3. The Remo Four
  4. Rory Storm and the Hurricanes
  5. Johnny Sandon og The Searchers
  6. Kingsize Taylor and the Dominoes
  7. The Big Three
  8. The Strangers
  9. Faron & The Flamingos[22]
  10. The Four Jay[23]

Avstemningen var så populær at manageren av Rushworths musikkforretning, Bob Hobbs, overrakte John Lennon og George Harrison nye gitarer.[24] Mange av gruppene i Liverpool klagde til Harry at hans avis heller burde hete «Mersey Beatles» da det var så mange artikler om dem i den.[25]

Det tyske magasinet Stern ringte på telefonen til Harry og spurte om han kunne arrangere et fotografi av alle musikkgruppene i Liverpool. Harry foreslo Astrid Kirchherr som fotograf, på den tid kjæresten til Stuart Sutcliffe, tidligere medlem av The Beatles. Hun skulle stå på en kran for å fotografere alle.[6] Virginia ringte til alle gruppene i Liverpool og sørget for at de alle møtte opp på den samme dagen ved St. George's Hall. Kirchherr og Max Scheler lovte at alle musikkgruppene skulle bli betalt £1 per musiker, men da over 200 grupper møtte opp slapp de raskt opp for penger.[26]

RedaksjoneltRediger

En av avisens skribenter var Brian Epstein, den framtidige manager av The Beatles. Han skrev en fast spalte om nye plateutgivelser som var tilgjengelige ved NEMS Enterprises. Frasen «Mersey Beat» var nå benyttet til også å beskrive den lokale musikken i Liverpool på denne tiden, tidvis også omtalt som «Mersey Sound» eller rett og slett beatmusikk.

Harry ba en lokal sanger, Priscilla White, om å bidra med en motespalte etter at han hadde skrevet en artikkel kalt «Swinging Cilla» hvor han blant skrev at «Cilla Black er ei jente fra Liverpool som har startet på veien mot berømmelse.» Feilstavingen av navnet hennes skjedde da han under tidspress ikke kom på navnet hennes, bortsett fra at det var en farge, men White besluttet å beholde Cilla Black som en artistnavn.[12][27] To år senere sørget Harry for at Cilla Black fikk synge for Epstein ved klubben Blue Angel, noe som førte til at hun fikk kontrakt.[28]

I slutten av 1962 skrev Harry en artikkel kalt for «Take a look up North» (Se nordover), og hvor ha ba folk fra plateselskapene i London om å reise til Liverpool for selv å se hva som virkelig skjedde i byens musikkmiljø, men ikke én representant fra noe plateselskap fant det verd å reise.[29] Journalist Nancy Spain skrev en artikkel for avisen News of the World at «Bill og Virginia Harry var Mr. & Mrs. Mersey Beat», og da Bob Dylan besøkte Liverpool for å opptre på Odeon, ba han offisielt om at Harry fungerte som hans guide i byen.[6]

Siste nummer og LondonRediger

Den 13. september 1964 ble Harry kontaktet av Epstein for å opprette en nasjonal musikkavis. Harry aksepterte og ga den nye avisen navnet Music Echo,[10] og gradvis fusjonerte han Mersey Beat inn i den nye avisen.[30] Epstein hadde lovt Harry fullstendig redaksjonell kontroll, men gikk deretter bak hans rygg og ansatte en kvinnelige pressetalsmann i London til å skrive en motespalte og en DJ til å skrive en sladrespalte, uten å informere Harry om sine hensikter.[10] Harry kunne ikke akseptere dette og sa opp.[30]

ReferanserRediger

  1. ^ «Bill Harry | Founder & Editor», The One After 9:09
  2. ^ «The Birth of Mersey Beat (p4)», Bill Harry/Mersey Beat Ltd.
  3. ^ «How did the idea for Mersey Beat first originate?» Arkivert 10. februar 2012 hos Wayback Machine., Beatle Folks.
  4. ^ a b Harry, Bill: «The Founders' Story», Triumphpc.
  5. ^ a b c d «Mr & Mrs Mersey Beat», Mersey Beat Lover 1. Arkivert fra originalen den 8. april 2010.
  6. ^ a b «Bill Harry», Merseybeat Nostalgia.
  7. ^ a b c d «The Birth of Mersey Beat (p5)», Bill Harry/Mersey Beat Ltd.
  8. ^ Spitz, Bob (2005): The Beatles – The Biography. Little, Brown and Company. ISBN 978-0-316-80352-6, s. 264.
  9. ^ a b c d e f g Shennan, Paddy (22. juli 2011): «Bill Harry celebrates the 50th anniversary of Mersey Beat – the newspaper he created and edited», Liverpool Echo.
  10. ^ Astley, John (2006): Why Don't We Do It in the Road?: The 'Beatles' Phenomenon. England: Information Architects. ISBN 978-0-9551834-7-8, s. 141
  11. ^ a b Spitz, Bob (2005): The Beatles – The Biography, s. 265.
  12. ^ «About Mersey Beat», Mersey Beat Nostalgia
  13. ^ Harry, Bill (1984): The Book of Lennon. Australia: John Wiley & Sons Australia Ltd. ISBN 978-0-906053-74-4, s. 207
  14. ^ Harry, Bill: «The 'This Is Mersey Beat' Story», Triumphpc.
  15. ^ Harry, Bill: «Mersey Groups and Artists of The Sixties», Sixties City. Arkivert fra originalen] den 5. mai 2012.
  16. ^ «The Bands and Artists of Merseyside (1958 - 1964)» (PDF), Triumphpc.
  17. ^ «The Birth of Mersey Beat», Bill Harry/Mersey Beat Ltd.
  18. ^ «About Tony Booth | Buy Original Artwork of The Beatles Posters» Arkivert 6. november 2016 hos Wayback Machine., Thebeatlesposters.com.
  19. ^ Spitz, Bob (2005): The Beatles – The Biography, s. 287-288.
  20. ^ «Groups with guitars are on their way out», Rare Beatles.
  21. ^ McCormack, Peter R.: «Now That I Can Dance», Rick resource.
  22. ^ «The Birth of a Nation 4: 1941», Skidmore.
  23. ^ «Liverpool City Centre (Rushworths, Whitechapel St.)», Beatles Liverpool.
  24. ^ Hester, John: «Bill Harry (part 2)» Arkivert 17. februar 2012 hos Wayback Machine., Beatlefolks.
  25. ^ Kirchherr, Astrid; Scheler, Max : Liverpool Days; The photographs of Max Scheler and Astrid Kirchherr, Genesis Publications, ISBN: 0904351440
  26. ^ «Bill Harry Q and A». Arkivert fra originalen den 15. juni 2009.
  27. ^ Coleman, Ray (1989): Brian Epstein: The Man Who Made The Beatles. Mcgraw-Hill. ISBN 978-0-07-011789-1, s. 158.
  28. ^ Spitz, Bob (2005): The Beatles – The Biography, s. 363.
  29. ^ a b «In the Beginning The Beatles and Me by Bill Harry», Record Collector.

Eksterne lenkerRediger

(en) Kategori:Mersey Beat – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons