Max Klinger (født 18. februar 1857 i Leipzig i Sachsen i Tyskland, død 5. juli 1920 i Großjena) var en tysk symbolistmaler, -skulptør og -grafiker.

Max Klinger
Født18. feb. 1857[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Leipzig[5][6]
Død5. juli 1920[7][8][3][6]Rediger på Wikidata (63 år)
Großjena[9]
Naumburg[6]
BeskjeftigelseBilledhugger, kunstmaler, universitetslærer, skribent, grafiker, volunteer serving one year, exlibrisist Rediger på Wikidata
Akademisk gradProfessor (1897–)
Utdannet vedPetrischule Leipzig
Staatliche Akademie der Bildenden Künste Karlsruhe (18741875)
Preußische Akademie der Künste (18751876)
Partner(e)Elsa Asenijeff
NasjonalitetTyskland[10][11]
GravlagtGroßjena
Medlem avBerlin-secesjonen[12]
Akademie der Bildenden Künste München (1891–)
Akademie der Künste Berlin (1894–)
Wiener Sezession (1897–)
UtmerkelserPour le Mérite for vitenskap og kunst
Bayerischer Maximiliansorden für Wissenschaft und Kunst (1910)

«Max Klinger arbeider»
Max Klinger med marmorrelieffet «Sovende», 1902

Liv og virke rediger

Bakgrunn rediger

Max Klinger var annen sønn av såpekokeren Heinrich Louis Klinger og hans hustru Auguste Friederike Eleonore Klinger født Richter. Han gikk årene 1863–1867 på borgerskolen i Leipzig og på søndagene på tegneskolen Brauer. Deretter var han på realskolen Petrischule årene (1867 til 1873.

Han fikk sin kunstneriske utdannelse i Karlsruhe.

Karriere rediger

Som beundrer av de grafiske arbeidene til Adolph von Menzel og Francisco Goya, ble han snart en dyktig grafiker med sin egen stil.

Hans mest kjente arbeider er en serie på ti Parafraser over funnet av en hanske fra 1881. Bildene bygger på de forestillinger han gjorde seg ved å finne en damehanske ved en skøytebane. Ledemotivet gir hint om en kvinne vi aldri får se, noe som sies å foregripe både Sigmund Freuds og Kraft-Ebbings forskning om temaet seksuell fetisjisme og fetisj- objekter.

I dette tilfellet blir hansken et symbol for kunstnerens romantiske lengsler, med hansken i forskjellige tildels dramatiske situasjoner som substitutt for eieren. Semiotikere har også sett hansken som et illustrerende eksempel på en glidende signifikator hvor den signifiserte (kvinnen) ikke er tilstede eller holdes skjult. Kunstneren har også lagt inn en mannsperson som uttrykker forskjellige psykiske tilstander eller eksistensielle kriser (- og har en betydelig likhet med den unge herrn Klinger).

Klinger reiste mye rundt i Europa og besøkte de fleste kunstsentra av betydning før han slo seg ned i Leipzig fra 1893. Fra 1897 var det mest marmorstatuer han arbeidet med. Hans statue av Ludwig van Beethoven ble en integrert del av den store Wiener utstillingen i 1902.

Det var flere enn Giorgio de Chirico som hevdet at Klinger var bindeleddet fra symbolismen fra 1800-tallet og metafysisk kunst og surrealisme i det tyvende århundre.

Referanser rediger

  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Max-Klinger, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 59156, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b c Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 2199, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Benezit Dictionary of Artists, «Max Klinger», Benezit-ID B00099402[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ RKDartists, «Max Klinger», RKD kunstner-ID 44827[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118563335, besøkt 13. august 2015[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ Museum of Modern Arts online samling, MoMA kunstner-ID 3149, besøkt 4. desember 2019[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ det svenske Nasjonalmuséets kunstnerliste, kulturnav.org, utgitt 12. februar 2016, besøkt 27. februar 2016[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ sammlung.staedelmuseum.de, besøkt 26. juli 2019[Hentet fra Wikidata]

Litteratur rediger

Eksterne lenker rediger