Åpne hovedmenyen

Lysthuset (etablert 1965 i Oslo) var et revyteater og et underholdningsbyrå, startet av komponistene Sigurd Jansen og Alfred Janson, samt maleren Willi Nordrå, finansiert i større grad av Olav Thon som også var gårdeier i revylokalene, Restaurant Cecils gamle kjellerlokaler på hjørnet av Stortingsgata 8 og Rosenkrantz gate (Oslo). Dette var også kalt «Cecilhjørnet» og ble totalskadet i brann 1986. Gårdeier Olav Thon lot det gjenoppstå i 1990 som Cecil Hotel.

Den første forestillingen var «Jeg Elsker Deg, Jeg Elsker Deg, Jeg Elsker Deg», et stykke som tidligere i 1965 ikke blitt antatt av Leif Juster ved Edderkoppen. Det var forfattet av Rolv Wesenlund, Harald Heide-Steen, Harald Tusberg og Bengt Calmeyer. Med i revyen var også Karin Krog, Elsa Lystad og Svein Byhring, samt Lystad's ektemann Arpad Szemes som var inspisient. Mottakelsen dagen efter var blandet, men stykkets improviserende grunnform har i ettertid blitt karakterisert som nydannende.[1]

Etter revyen var det dans, men det ble forbudt etter premieren den 26.10.1965, grunnet at Arbeidsdirektoratet avkrevde førti prosent av inntektene.

Sitat...Jeg synes absolutt vi bør kunne hjelpe dem som har lansert denne nye teaterformenSitat
Rolf Stranger, 30.10.1965.[2]

Dette ble Lystads gjennombrudd, og hun gikk så til Chat Noir, mens Heide-Steen jr. og Wesenlund i 1968 besøkte Göteborg, der de viste forestillingen for produsenten Bo Hermansson.

Heide Steen jr., Wesenlund og Hermansson etablerte så A/S Lysthuset, som blant annet hadde enerettighetene til Marve Fleksnes, som egentlig var Wesenlund.[3]

Etter at Lysthuset stod på konkursens rand etter oppsetningene på Cecil i Stortingsgata, tilbød Einar Schanke ensemblet å sette opp en ny revy på Chat Noir.[4] Det samme ensemblet gikk videre til Chat Noir, bortsett fra at Haralds søster Trulte Heide Steen overtok etter Karin Krog, som gikk tilbake til å bli jazz-sanger på heltid.[5]

ReferanserRediger

  1. ^ Leif Borthen (27.10.1965). «Ikke bare lyst for Lysthuset». VG. 
  2. ^ «Staten forlanger 40 % av lysthuset. Danseforbud i Restaurant Cecil. Det skal ikke være altfor moro å bo i Norge». VG. 30.10.1965. 
  3. ^ Tore Johannessen (6.1.1973). «NRK har kjøpt manuskriptene, men Wesenlund & Co eier Marve». VG. 
  4. ^ Calmeyer, Bengt (24. august 2013). «Fra Rolv Wesenlunds vidunderlige reise». Dagsavisen (norsk). Besøkt 13. april 2017. «stedet tok vi kontakt med den da kommende eiendomskonge Olav Thon, som hadde den gamle, sterkt forfalne danserestauranten Cecil i Stortingsgata ledig. Han skulle bare ha 25 prosent av brutto billettsalg, og det syntes vi var rimelig. For Rolv kunne ikke noe om bedriftsøkonomi, og jeg kunne ikke noe om bedriftsøkonomi, men det kunne Thon. Så etter fantastiske avisanmeldelser og noen uker med så godt som fulle hus (billettpris kr 13,-), stirret vi inn i en konkurs for Lysthuset. For spilte vi inn 1.000 kroner en kveld, så gikk 250 til Thon, mens vi av de resterende 750 betalte annonser, billettdamer, dørvakter, brannmann, vaskedamer. Det var kanskje en hundrings igjen til fordeling mellom de fem på scenen (i tillegg til Rolv og Harald H-S, Svein Byhring, Elsa Lystad, Karin Krog og de to alternerende pianistene Sigurd Jansen og Alfred Janson). Forfatterne fikk ikke et rødt øre. Verst var det for Rolv som i pur optimisme hadde sagt opp jobben for å ofre seg for scenekunsten. Ikke rart at han måtte slå til da vår gode venn Einar Schanke ville ha neste Lysthusrevy på Chat Noir - ikke mer brutto, ikke mer Thon og Cecil.» 
  5. ^ Calmeyer, Bengt (24. august 2013). «Fra Rolv Wesenlunds vidunderlige reise». Dagsavisen (norsk). Besøkt 13. april 2017. «Chat Noir-scenen satte andre krav. Men samme ensemble i «Ja, lystelig det er i nord» flyttet over i Klingenberggata 5, bortsett fra Karin Krog som gikk tilbake til jazzen, og inn kom Trulte Heide-Steen.»