Luigi Pirandello

italiensk dramatiker (1867-1936)

Luigi Pirandello (født 28. juni 1867 i AgrigentoSicilia, død 10. desember 1936 i Roma) var en italiensk forfatter som fikk Nobelprisen i litteratur i 1934. Pirandello skrev poesi, noveller, romaner og teaterstykker.

Luigi Pirandello
Født28. juni 1867[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Agrigento (Sicilia)[5][6]
Død10. des. 1936[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (69 år)
Roma[7][6][8]
BeskjeftigelseDramatiker,[9][10] skribent,[11][9][10] lyriker,[11][9][10] romanforfatter, manusforfatter,[9] regissør[10]
Utdannet vedRheinische Friedrich-Wilhelms-Universität
EktefelleMaria Antonietta Portulano
BarnFausto Pirandello
Stefano Pirandello
NasjonalitetKongedømmet Italia
SpråkTysk, italiensk[12][13]
Medlem avCompagnia del teatro d'arte di Roma (direktør)[14]
UtmerkelserNobelprisen i litteratur (1934)[15][16]
Debuterte1893
Aktive år18931936
Notable verkL'Esclusa, The Turn, Ma non è una cosa seria, One, No one and One Hundred Thousand, Seks personer søker en forfatter, Novels for a year, Il fu Mattia Pascal, Clothing The Naked, Henry IV
Nettstedhttp://www.pirandelloweb.com/
IMDbIMDb
Signatur
Luigi Pirandellos signatur

Nobelprisen i litteratur
1934
Luigi Pirandello

Barndom og ungdom rediger

Luigi Pirandello var sønn av Stefano Pirandello og Caterina Ricci Grammito. Familien var velstående, med eierinteresser i svovelgruver og svovelindustrien. Hans far var også involvert i risorgimento-bevegelsen og Garibaldis korstog i Italia.

Pirandellos skolegang bestod av privatundervisning i hjemmet før hans far sendte ham på teknisk skole, istituto tecnico. Etter hvert fikk han lov til å begynne på gymnaset i stedet, og lese humanistiske fag i tråd med sine egne interesser.

I 1880 flyttet famiien til Palermo. I 1886 arbeidet han også i sin fars bedrift og fikk slik direkte kontakt med arbeidere i gruvene.

I 1886 påbegynte han sine universitetsstudier i Palermo, hvoretter han flyttet til Roma, hvor han studerte filologi, som han fortsatte i Bonn.

Han skrev sitt første verk, Barbaro, da han var 11 år gammel.

Ekteskap rediger

I 1892 flyttet Pirandello tilbake til Roma, hvor han kunne oppholde seg takket være økonomisk støtte fra sin far. I Roma ble han kjent med Luigi Capuana som hjalp ham inn i den litterære verden. Han kom i kontakt med journalister, forfattere, kunstnere og kritikere.

I 1894 giftet Pirandello seg med Maria Antoinetta Portulano. Hun var datter av en rik bekjent av hans far. Dette gavnet også farens økonomiske interesser. Takket være hennes medgift hadde paret en svært god økonomi.

De fikk tre barn, Stefano (1895-1972), Rosalia ( 1897-1971) og Fausto (1899-1975).

Familiekrise rediger

I 1903 førte en oversvømmelse til at farens svovelgruve i Aragona raste sammen. Ikke bare farens egne midler, men også deler av Maria Antoinettas medgift hadde blitt investert i gruven, og hadde gitt en betydelig avkastning. Hendelsen ga ikke bare familiens økonomi en alvorlig knekk, den forverret også Maria Antoinettas allerede store psykiske problemer. Hun var sykelig sjalu og hallusinerte. Hennes psykiske problemer medførte at Pirandello nærmet seg Sigmund Freuds teorier og tenkning.

På grunn av vanskelige økonomiske forhold og begrenset litterær suksess begynte Pirandello å gi privatundervisning i italiensk og tysk, samtidig som han hadde en undervisningsstilling på en skole. Fra 1909 skrev han for avisen Corriere della Sera samtidig som han skrev egne litterære verk.

Il fu Mattia Pascal rediger

Hans første store suksess var romanen Il fu Mattia Pascal, som han skrev om nettene mens han våket ved sin kones sykeleie. Boken ble publisert i 1904 og straks oversatt til flere språk. Den ble en større suksess hos publikum enn hos kritikerne.

Først i 1922 slo han gjennom. Han viet seg da helt og holdent til teateret. Hans første teateroppsetning var Lumie di Sicilia i 1910 og L'epilogo, begge med begrenset suksess.

Tilknytning til fascismen rediger

17. september 1924 sendte Pirandello et telegram til Mussolini hvor han meldte seg inn i partiet. Han ble hardt kritisert av en del intellektuelle og politikere for denne handlingen. Til tross for meningsforskjeller med Mussolini forble Pirandello tilhenger av fascismen, blant annet motivert av en dyp mistro til sosialdemokratiske regimer.

Det var imidlertid grunnleggende filosofiske forskjeller mellom fascistene og Pirandello. Fra og med 1927 tok han avstand fra partiet.

Første verdenskrig, Nobelprisen og død rediger

Under første verdenskrig satt Pirandellos sønn Stefano i krigsfangenskap i Østerrike, og da han returnerte til Italia var han alvorlig syk og hadde varige krigsskader. I 1919 måtte Pirandello få sin mentalt syke kone innlagt på et psykiatrisk sykehus, der hun skulle forbli livet ut.

Etter krigen arbeidet Pirandello mye, spesielt innen teater. Han grunnla «Compagnia del Teatro d'Arte di Roma» sammen med Marta Abba og Ruggero Ruggeri. Han mottok Nobelprisen i litteratur i 1934.

Pirandello døde i desember 1936 av en lungebetennelse som han hadde pådratt seg i Cinecittà mens han var tilstede under innspillingen av en film basert på romanen Il fu Mattia Pascal. Han hadde tidligere hatt to hjerteinfarkt.

Fascistregimet ønsket å begrave ham på statens regning, men respekterte hans ønske om en enkel bisettelse. I testamentet hadde han bestemt at han skulle legges i en kiste av samme type som de fattigste ble tildelt, det skulle ikke være noen seremoni, og hverken familie eller venner skulle være tilstede. Han ble kremert og urnen – en gresk vase – ble fraktet til huset i Agrigento der han ble født. I strid med forfatterens egne ønsker ble det i 1947 holdt en religiøs seremoni der urnen hans ble plassert i et nybygd monument. I 1962 ble Pirandellos aske igjen omplassert. Den italienske forfatteren Roberto Alajmo utga i 2008 verket «Le ceneri di Pirandello» («Pirandellos aske») med illustrasjoner av kunstneren Domenico (Mimmo) Paladino.

Verker rediger

Skuespill rediger

  • Pensaci Giacomino! 1918. Norsk oversettelse 1963: Tenk deg om, Giacomino
  • Così è (se vi pare), 1918. Norsk oversettelse 1967: Som du vil ha meg
  • Tutto per bene, 1920
  • Come prima meglio di prima, 1921
  • Sei personaggi in cerca d'autore, 1921. Norsk oversettelse 1966: Seks personer søker en forfatter
  • L'uomo, la bestia e la virtù, 1922
  • La signora Morli una e due, 1922
  • Enrico IV, 1922. Norsk oversettelse 1957: Henrik IV
  • La vita che ti diedi, 1924
  • L'innesto
  • Il giuoco delle parti
  • Il berretto a sonagli
  • Sagra del signore della nave
  • L'altro figlio
  • La giara
  • Il piacere dell'onestà
  • La ragione degli altri
  • Ma non è una cosa seria
  • Vestire gli ignudi. Oversatt og instruert for Fjernsynsteatret av Knut M. Hansson i 1964: For å skjule sin nakenhet.[17]
  • L'imbecille
  • L'uomo dal fiore in bocca. Norsk oversettelse 1993: Mannen med blomsten i munnen
  • All'uscita
  • Lumie di Sicilia
  • Cece
  • La patente
  • Diana e la Tuda
  • Il dovere del medico
  • La morsa
  • L'amica delle mogli
  • La nuova colonia
  • Liolà
  • O di uno o di nessuno
  • Lazzaro
  • Questa sera si recita a soggetto
  • Come tu mi vuoi
  • Trovarsi, 1932. Norsk oversettelse 1963: Å finne seg selv
  • Quando si è qualcuno
  • Non si sa come
  • I giganti della montagna, 1937
  • Samleutgave: Maschere nude, 31 bind, 1920-1935

Flere av hans skuespill er oppført på Nationaltheatret:

Romaner rediger

  • L'esclusa, 1893
  • Il turno, 1902
  • Erba del nostro orto, 1915
  • Il fu Mattia Pascal, 1904. Norsk oversettelse 1935: Avdøde Mattias Pascal
  • Uno, nessuno e centomila, 1926

Noveller rediger

  • Novelle per un anno, 15 bind, 1922-1937
  • Sol og skygge er et utvalg noveller utkommet på norsk i 1995. ISBN 82-05-22798-5

Dikt rediger

  • Mal giocondo
  • Pasqua di Gea
  • Elegie renane
  • La zampogna
  • Fuori di chiave

Sakprosa rediger

I andre media rediger

Brødrene Tavianis film Kaos fra 1984 bygger på Pirandellos noveller om den fattige landarbeiderklassen på Sicilia.

Referanser rediger

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 18994, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b BeWeb, BeWeB person-ID 727, besøkt 13. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 10786, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Пиранделло Луиджи, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ a b c d BeWeb, BeWeB person-ID 727, Wikidata Q77541206, https://beweb.chiesacattolica.it 
  10. ^ a b c d https://cs.isabart.org/person/18994; Archive of Fine Arts; besøksdato: 1. april 2021; abART person-ID: 18994.
  11. ^ a b Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 10786, Wikidata Q3621644, http://www.archivioricordi.com 
  12. ^ http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb11919909t; Autorités BnF; besøksdato: 10. oktober 2015; BNF-ID: 11919909t.
  13. ^ CONOR.SI, CONOR.SI-ID 8252515, Wikidata Q16744133 
  14. ^ Teatro di Torino, besøkt 17. september 2018[Hentet fra Wikidata]
  15. ^ www.nobelprize.org[Hentet fra Wikidata]
  16. ^ www.nobelprize.org[Hentet fra Wikidata]
  17. ^ «"For å skjule sin nakenhet." Fjernsynsteatret (1964). Tilgjengelig på www.nrk.no (1 time 42 minutter).». NRK. Besøkt 18.06.2016. 

Eksterne lenker rediger

Forrige mottaker:
Ivan Aleksejevitsj Bunin
Nobelprisvinner i litteratur
Neste mottaker:
Eugene O'Neill
(1936)