Wikipedia

Lowell George

amerikansk sanger og musiker

Lowell George (født 13. april 1945, død 29. juni 1979) var en amerikansk musiker og sanger i rockebandet Little Feat. Han var også flerinstrumentalist, produsent og framfører i tradisjonen sanger-låtskriver.

Lowell George
FødtLowell Thomas George
13. apr. 1945[1][2]Rediger på Wikidata
Hollywood
Død29. juni 1979[1][2]Rediger på Wikidata (34 år)
Arlington County
BeskjeftigelseMusiker, sanger, komponist, gitarist, låtskriver, plateprodusent, sanger og låtskriver Rediger på Wikidata
Utdannet vedHollywood High School
BarnInara George
NasjonalitetUSA
Medlem avLittle Feat (1969–1979)[3]
UtmerkelserAmericana Music Association President's Award (2009)[4]
Musikalsk karriere
SjangerRock
InstrumentGitar, saksofon, munnspill, fløyte, vokal
Aktive år1965–
PlateselskapWarner Bros. Records
IMDbIMDb
Lowell George på Commons

Tidlig år rediger

Lowell George var født i Hollywood, California som sønn av Willard H. George, en pelsbereder som avlet chinchillaer (haremus) og leverte pels til filmstudioer.

Georges første instrument var munnspill. I en alder av seks år opptrådte han på Ted Mack's Original Amateur Hour hvor han framførte en duett med sin eldre bror Hampton. På Hollywood High School begynte han spille fløyte i skolens orkester, og da han var elleve år gammel begynte han å lære seg gitar samtidig som han fortsatte å spille munnspill. Senere lærte han seg saksofon og det den gang sjeldne instrumentet sitar. Han spilte gitar sammen med en skolekamerat og framtidige bandmedlem, Paul Barrere.

Musikkarriere rediger

Tidlige år rediger

Georges første band, The Factory, ble etablert i 1965. Blant medlemmene var framtidige trommeslager i Little Feat, Richie Hayward, (som erstattet Dallas Taylor i september 1966), og Martin Kibbee (også kjent som Fred Martin) som senere skrev flere av Little Feats sanger med George, blant annet «Dixie Chicken» og «Rock & Roll Doctor». Frank Zappa produserte to sanger for gruppa. The Factory hadde en opptreden på situasjonskomedien F Troop på 1960-tallet som «The Bed Bugs».

Etter at gruppa ble oppløst ble George for en kort periode medlem av gruppa The Standells. Deretter fulgte noen få måneder i slutten av 1968 og begynnelsen av 1969 hvor George var medlem av Zappas band, The Mothers of Invention, og kan bli hørt på albumet Weasels Ripped My Flesh, og han spilte gitar og sang på flere spor av den første plata av Zappas You Can't Do That on Stage Anymore, Volume 5, inkludert en versjon av «Here Lies Love», med George Lowell som førstesanger. George ble også med Peter Tork i hans første gruppe etter The Monkees, Release.

Little Feat rediger

 
Paul Barrere og Lowell George under en konsert med Little Feat.

Etter å ha forlatt Mothers of Invention inviterte George sine gamle musikere til å opprette en nytt band som de ga navnet Little Feat (= Små prestasjoner)

George spilte vanligvis, skjønt ikke alltid, førstegitar sammen med Barrere og fokuserte som en slidegitarist. Ry Cooder spilte slide på den opprinnelige innspillingen, skjønt George innspilte på nytt deler av dette materialet. Mark Brend har skrevet at det var Georges «bruk av kompresjon som definerte hans lyd og ga ham midlene til å spille sine vidstrakte melodiske linjer».[5]

Utenfor gruppa spilte George gitar på John Cales album Paris 1919 (1973), Harry Nilssons album Son of Schmilsson (Take 54) og på The Meters' «Just Kissed My Baby» i 1974. Sistnevnte er han ikke kreditert, men er blitt verifisert av Leo Nocentelli.

På 1970-tallet utga Little Feat en rekke studioalbum: Little Feat, Sailin' Shoes, Dixie Chicken, Feats Don't Fail Me Now, The Last Record Album, og Time Loves A Hero. Gruppas konsertalbum fra 1978, Waiting for Columbus, ble deres mestselgende album.

Payne og Barrere forlot gruppa i 1979.

Lowell George var musikkprodusent for andre, og produserte Grateful Deads album Shakedown Street (1978), foruten også Little Feats egne album, Valerie Carters album fra 1977, Just A Stone's Throw Away, og sitt eget soloalbum fra 1979, Thanks, I'll Eat it Here.

Død rediger

Den 15. juni 1979 begynte George å turnere for å støtte utgivelsen av sitt soloalbum. Han ble syk i sitt hotellrom i Arlington County og døde den 29. juni 1979. En obduksjon viste at han døde av hjertesvikt].[6] Han ble kremert i Washington, DC den 2. august. Hans aske ble fløytet tilbake til Los Angeles hvor den ble spredt utover Stillehavet fra hans fiskebåt. Han etterlot seg datteren Inara George som også er musiker, og en sønn.

Hyllester posthumt rediger

En veldedighetskonsert for Lowell Georges familie ble holdt kort tid etter hans død i The Forum i Los Angeles den 4. august 1979 hvor Little Feat, Jackson Browne, Linda Ronstadt, Bonnie Raitt, Nicolette Larson, og andre musiker opptrådte.

Sangen «Ride Like The Wind» på den selvtitulerte albumet fra 1979 av Christopher Cross var dedikert til Lowell George.

Jackson Browne minnes George i sin sang fra 1980, «Of Missing Persons»,[7] skrevet om George og adressert til hans datter Inara George.

Referanser rediger

  1. ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 139601010[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Find a Grave, Find a Grave-ID 7154891, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Allmusic, AllMusic artist-ID mn0000313284, besøkt 26. oktober 2023[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ americanamusic.org, besøkt 23. juni 2020[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Brend, Mark (2002): Rock and Roll Doctor – Lowell George: Guitarist, Songwriter and Founder of Little Feat, Backbeat Books, s. 75.
  6. ^ Loder, Kurt: Lowe-Carter rock wedding[død lenke]. Anchorage Daily News – 14. september 1979.
  7. ^ «Of Missing Persons» Arkivert 3. mars 2014 hos Wayback Machine.; albumet Hold Out ble utgitt i juni 1980 og gikk rett opp på førsteplass. Den ble sertifisert som platina innen 3 måneder etter utgivelsen og ble på listene i 38 uker. Sangen «Of Missing Persons» var skrevet av Browne om Lowell George, en venn som var dypt savnet, og sangen var dedikert til Lowells datter.

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Lowell_George&oldid=22879910»