Louis Jean Baptiste d’Aurelle de Paladines

Louis Jean-Baptiste d'Aurelle de Paladines (født 9. januar 1804 i Le Malzieu-Ville, Lozère, død 17. desember 1877 i Versailles) var en fransk general som gjorde seg særlig kjent under Krimkrigen.

Louis Jean Baptiste d’Aurelle de Paladines
Født		9. jan. 1804 Le Malzieu-Ville
Død		16. des. 1877 (73 år) Versailles
Beskjeftigelse		Politiker, militært personell
Embete		Livslang senator parlamentsmedlem i Frankrike senator i Frankrikes fjerde republikk
Utdannet ved		Prytanée national militaire École spéciale militaire de Saint-Cyr
Nasjonalitet		Frankrike
Gravlagt		Saint-Loup
Utmerkelser		Storkors av Æreslegionen Médaille militaire
Våpenart		Den franske hær
Militær grad		Divisjonsgeneral, general
Kommandoer		4e régiment de zouaves
Deltok i		Den fransk-tyske krig
Louis Jean Baptiste d’Aurelle de Paladines på Commons

General d'Aurelle de Paladines

Liv og virke

Han ble utdannet ved militærakademiet St. Cyr, og gikk inn i den franske hæren som sekondløytnant i 1824.

Innsats under Krimkrigen og andre kriger

Han utmerket seg under tjeneste i Algerie i årene mellom 1841 og 1848, og ble til slutt utnevnt til oberstløytnant og offiser av Æreslegionen. Han deltok også i felttoget i Italia i 1848 og 1849, og ble utnevnt til oberst.

Han tjenstgjorde som brigadegeneral under Krimkrigen i årene 1854-56. Han utmerket seg da under slaget ved Alma (20. september 1854) og slaget ved Inkerman (5. november 1854) og førte en brigade i kamp under beleiringen av Sevastopol i 1855. Han ble utnevnt til divisjonsgeneral, tilsvarende generalmajor, og tildelt ordenen Kommandør av Æreslegionen.

Under felttoget i Lombardia under Den andre italienske frigjøringskrig i 1859, hadde han kommandoen i Marseille, og sørget for utplasseringen av soldater og utstyr under krigen, og ble for sin innsats tildelt ordenen Storoffiser av Æreslegionen.

Den fransk-prøyssiske krig

Franskmennene feirer seieren ved Coulmiers

I 1869 ble han plassert i reserven, men ble igjen utkalt til tjeneste av den republikanske regjering allerede året etter, den 11. oktober 1870, under Den fransk-prøyssiske krig.

Etter at de tyske styrkene hadde inntatt Orléans, ble han av Den nasjonale forsvarsregjeringen i november 1870 utnevnt til å lede den nydannede Loire-hæren. Han ledet den systematisk og med energi. Han hadde innledningsvis framgang, og vant slaget om Coulmiers som tvang tyskerne under den beyriske general von der Tann til å evakuere Orléans. Han anså seg imidlertid ikke ferdig med utdannelsen av den nye hær, og vegret seg mot å rykke frem mot Paris før han var fornøyd med sine styrker.

Han ble imidlertid utsatt for så sterkt politisk trykk at han så seg nødt til å gå på offensiven igjen mot slutten av november. Men stter den franske kapitulasjonen med Metz, kunne tyskerne sende nye styrker mot ham under storhertugen av Mecklenburg. Etter nederlaget ved Beaune la Rolande og følgende store nederlag i Det andre slaget om Orléans 3.-4. desember som medførte tysk gjenerobring av byen, medførte at d'Aurelle trakk seg tilbake til Sologne og ble avsatt. Etter at den franske kapitulasjonen i januar 1870, ble d'Aurelle utnevnt til sjef for den franske nasjonalgarden, noe som var lite populært blant dens medlemmer.

Etter våpenhvileavtalen ble han valgt til den franske nasjonalforsamlingen og han ble utnevnt til å være en av de femten offiserene som skulle bistå under fredsforhandlingene.

Han ble tildelt Storkorset av Æreslegionen, og tildelt en kommando i Bordeaux, men trakk seg tilbake i 1872.

Han ble i 1875 utnevnt til senator på livstid, men døde to år senere.

Han ga ut boken La Première Armée de la Loire i 1872.

Verker

Til sin rettferdiggjørelse skrev han:

• Campagne de 1870–71;
• La premiére armée de la Loire (Brussel 1872, 2 bind)

Kilder

• Denne artikkelen inneholder materiale fra Encyclopædia Britannica Eleventh Edition, en publikasjon som nå er offentlig eiendom.