Liburnia
Liburnia var i oldtiden landet til liburnere, en antatt illyrisk folkegruppe, et område som strakte seg langs den østlige delen av Adriaterhavet, fra elvene Raša (Arsia) til Krka (Titius), i hva som i dag er hovedsakelig Kroatia. Grensene til området endret seg i henhold liburnernes dominans i tiden mellom 1000- og 100-tallet f.Kr. Tilstedeværelsen av Liburnia og deres talassokrati (havsherredømme) er bekreftet av flere skribenter i antikken,[1][2] men arkeologene har definert et område for deres materielle kultur mer nøyaktig til nordlige Dalmatia, Kvarnerbukta og østlige Istria.
Historisk bakgrunn rediger
Den liburnske kulturgruppe utviklet seg mot slutten av bronsealderen og i løpet av jernalderen etablert seg i regionen som i hovedsak utgjør dagens Kroatia, særlig kysten og øyene. I innlandet ble området avgrenset av fjell og elver. I nordvest var nabofolket i Istria, i nord folket japodere og i sørøst dalmatiske kulturgrupper.[3]
Liburnsk kultur hadde særtrekk som skilte seg betydelig fra deres naboer. Deres isolasjon fra innlandet og levevis knyttet til havet, formet deres etniske utvikling som egen folkegruppe, men de hadde også forbindelser og likheter med de større illysike og adriatiske områdene.[4] De utviklet dyktig sjømannskap og på 700-tallet f.Kr. navigerte ruter langs den østlige delen av Adriaterhavet med strategiske punkter som øyene Hvar og Lastovo, og opprettet egne kolonier langs den vestlige delen av Adriaterhavskysten, særlige i italienske regionen Picenum. Fra 800- til 500-tallet f.Kr. var de bestemt en kulturell enhet i Adriaterhavet og hvor liburneres overlegenhet til havs ga dem både politisk og økonomisk autoritet som varte i flere århundrer.[5]
I henhold til historikeren Strabon [6] var liburnerne herrer over øya Korkyra (Korfu) fram til 735 f.Kr. da de forlot den under press fra den greske herskeren Hersikrates fra Korint i den tiden da denne greske bystaten ekspanderte til sørlige Italia, Sicilia og Det joniske hav. Imidlertid var liburnernes posisjon i Adriaterhavet fortsatt sterk i de neste århundrene. Først på 500-tallet f.Kr. begynte deres herredømme i Adriaterhavet å minske. De mistet deres handelskolonier i Italia grunnet invasjonen fra umbrere og gallere, framprovosert av ekspansjonen av det etruskiske forbundet på Posletten. På 400-tallet f.Kr. begynte gresk kolonisering av det sørlige Adriaterhavet, og til sist trakk liburnerne seg tilbake til sitt kjerneområde grunnet de militære og politiske aktivitetene til greske Dionysios I av Syrakus på Sicilia på 300-tallet f.Kr. Liburnia var godt befestet, men gresk kolonisering nådde fram til deres strategiske besittelser samtidig galliske invasjoner fra vest passerte Liburnia på 300-tallet f.Kr., men deres nordlige naboer i Istria var under betydelig mer press. Liburnerne grep anledningen til å utvide sitt område inn Kvarnerbukta og østkysten av Istria fram til elven Raša.
Det er ikke sikkert hvor lenge de hadde herredømme over disse kyststrøkene. Grensene til Liburnia endret seg ikke før det kom til konflikt med Dalmatia i år 51 f.Kr. og de tapte sin by Promona (Drniš) i sør og antagelig landområder rundt elven Krka. På denne tiden var allerede romerne, den nye stormakten i Middelhavet, begynt krigføring mot nabofolkene til Liburnia: Istria, Dalmatia og Illyria
Romerriket underla seg Liburnia ved å beseire deres flåte i 33 f.Kr. og landet ble en del av den romerske provinsen Dalmatia. Som en del av Romerriket ble befolkningen assimilert i den større romerske kultur, og deler av deres opprinnelige kultur, blant annet liburnisk språk, gikk tapt eller ble oppgitt. Ved oppløsningen av Romerriket og antagelig fra 490 e.Kr. ble Liburnia innenfor Dalmatia underlagt dominansen til østgotere. Den bysantinske keiseren Justinian I den store erobret det meste av Dalmatia og en del av Liburnia i sørøst rundt Skradin i 536 i hans bestrebelser på å gjenerobre det tidligere Romerriket. På midten av 500-tallet begynte slavere å strømme inn i Illyria og Dalmatia. Mot slutten av 700-tallet erobret den frankiske kongen Karl den store Liburnia og Dalmatia, men de viktigste byene langs kysten forble under bysantinsk kontroll.
Mellom 500-tallet og til 800-tallet var de geografiske navnene Liburnia og Dalmatia fortsatt i bruk, men uten nødvendig å betegne at Liburnia var en selvstendig politisk enhet. Det meste av Liburnia var under direkte frankisk styre og adskilt fra det kroatiske fyrstedømmet Dalmatia fram til 820. Etter at Dalmatia ble organisert som en vasallstat med kroatiske fyrster, fikk Borna av Krotia på 800-tallet tittelen dux Dalmatiae atque Liburniae,[7] men etter Borna erstattet de kroatiske fyrstene «Liburnia» med «Kroatia» i sine titler.[8] Således gikk det geografiske navnet Liburnia ut av bruk og har siden kun vært en betegnelse på et historisk land.
Referanser rediger
- ^ Fluss, M.: Liburni, PWRE, Suppl. Bd. V, 582
- ^ Suić, M. (1955): Granice Liburnije kroz stoljeća, Radovi inst. JAZU, 2, Zadar, s. 273
- ^ Batović, Š.: Liburnska grupa, Praistorija jugoslavenskih zemalja V, s. 386
- ^ Batović, Š. (2005): Liburnska kultura, Matica Hrvatska i Arheološki muzej Zadar, Zadar, ISBN 953-6419-50-5, ss. 5, 6, 95
- ^ Zaninović, M. (1988): Liburnia Militaris, Opusc. Archeol. 13, s. 43-67, UDK 904.930.2(497.13). s. 47
- ^ Strabon: VI, 269
- ^ Mužić, I. (2007): Hrvatska povijest IX stoljeća, Naklada Bošković, Split, ss. 82, 83
- ^ Guberina, I.: Državna politika, I., s. 158
Litteratur rediger
- Batovic, Šime (1965): «Die Eisenzeit aus dem Gebiet des illyrischen Stammes der Liburnen» i: Archaeologia Jugoslavica 6, s. 55.
- Sciavo, F. Lo. (1970): «Il gruppo liburnico-japodico» i: Atti della Accademia nazionale dei Lincei, Classe di Scienze morali, storiche e filologiche, 14, s. 363.
- Yoshamya, Mitjel & Yoshamya, Zyelimer (2005): Gan-Veyan: Neo-Liburnic glossary, grammar, culture, genom. Old-Croatian Archidioms, Monograph I, ss. 1-1224, Scientific society for Ethnogenesis studies, Zagreb.