Wikipedia

Liberace

amerikansk pianist, musiker og sanger

Wladziu Valentino Liberace (født 16. mai 1919, død 4. februar 1987), bedre kjent bare som Liberace, var en berømt amerikansk entertainer og pianist[7]. Han hadde røtter i Polen og Italia.

Liberace
FødtWładziu Valentino Liberace
16. mai 1919[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
West Allis
Død4. feb. 1987[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (67 år)
Palm Springs
BeskjeftigelsePianist, musiker, sanger, skribent, selvbiograf, filmskuespiller, skuespiller, fjernsynsskuespiller Rediger på Wikidata
Utdannet vedWisconsin Conservatory of Music
Partner(e)Scott Thorson[5][6]
NasjonalitetUSA
GravlagtForest Lawn Memorial Park
UtmerkelserStjerne på Hollywood Walk of Fame
Musikalsk karriere
SjangerKlassisk musikk
InstrumentPiano, vokal
Aktive år1936–1986
PlateselskapColumbia Records, Dot Records
Nettstedhttp://liberace.org/
IMDbIMDb
Liberace på Commons

Tidlig liv rediger

Liberace, også kjent som «Lee» blant venner og «Wally» blant familiemedlemmer, ble født i West Allis i Wisconsin, en forstad til Milwaukee. Foreldrene var Frances Zuchowska (polsk-amerikaner) og Salvatore («Sam») Liberace (innvandrer fra Formia i Italia).[8] Han hadde en tvilling som døde ved fødselen. Hans far var musiker og spilte waldhorn i band og på datidens kinoer, men måtte noen ganger arbeide på fabrikk. Mens faren var musikalsk og prøvde å videreføre disse verdiene i familien, var moren lite musikalsk, og syntes musikktimer og platespiller var en luksus som de ikke kunne ta seg råd til. Dette skapte flere familiekrangler.[9]

Liberace begynte å spille piano da han var fire år, og faren tok familien med på flere konserter for å videreutvikle deres smak for musikk. Faren var streng i opplæringen, og forlangte høy standard fra barna, både under øvelse og opptreden. Liberaces talent ble tidlig åpenbart, og han lærte vanskelige partier utenat allerede som 7-åring. Han studerte teknikken til den berømte polske pianisten Ignacy Jan Paderewski, som senere ble en venn av familien. Som 8-åring møtte han Paderewski bak scenen i Pabst-teateret i Milwaukee. Han uttalte senere at «jeg ble beruset av gleden ved å høre ham spille. Mine drømmer ble fylt med fantasien om å gå i hans fotspor. Inspirert og med store ambisjoner begynte jeg å øve mye mer, noe som fikk min tidligere øving til å virke fraværende.»[10]

Den store depresjonen var hard for familiens økonomi. Tidlig i tenårene hadde Liberace problemer med uttalen når han snakket, noe som i tillegg til hans store interesse for pianospilling og matlaging i stedet for sport, gjorde sitt til at han ble mobbet av nabobarna.[11] Han fokuserte likevel hard på musikkinteressen og blomstret da han fikk hjelp av musikklæreren Florence Kelly, som var hans instruktør i ti år. Han fikk erfaring ved å spille populærmusikk på teater, radio, klubber og i bryllup. Han spilte jazz med en gruppe på skolen som kalte seg for «Mixers» i 1934. Han spilte også for andre grupper senere. Liberace opptrådte også i cabaret og på strippeklubber, og selv om hans foreldre ikke likte dette, tjente han gode penger mens andre hadde det vanskelig økonomisk. En periode brukte han kunstnernavnet «Walter Busterkeys.»[12] Han hadde også talent innen tegning, design og maling, og ble ansett som en velkledd ung herremann som fulgte motene. På grunn av sin eksentriske væremåte fikk han etterhvert mer oppmerksomhet og økt popularitet på skolen, selv om mange fremdeles lo av ham.[13]

Tidlig karriere rediger

 
Liberaces julekostyme på tidlig 1980-tallet, brukt på Las Vegas Hilton og Radio City Music Hall. Designet av Michael Travis og Anna Nateece (pelsdelen). Et av mange kostymer på Liberace-museet.

I en formell konkurranse for klassisk musikk i 1937 fikk Liberace skryt for sin eleganse og entertainer-egenskaper.[14] På slutten av en tradisjonell klassisk konsert i La Crosse (Wisconsin) i 1939, spilte han sitt første ekstranummer på anmodning fra publikum. Da spilte han «Three Little Fishes» i Bach-stil.[15] Som 21-åring spilte han med Chicago symfoniorkester i 1941, og fikk strålende kritikk. Han turnerte også i midtvesten i USA.

Mellom 1942 og 1944 gikk Liberace bort fra den utpregede klassiske stilen, og gjenoppfant hva han kalte «pop med en bit av klassisk», eller som han også sa, «klassisk musikk uten de kjedelige delene». På begynnelsen av 1940-tallet slet han i New York, men på midten- og slutten av 1940-tallet opptrådte han på klubber i de store byene i hele USA. Han forandret seg fra en klassisk pianist til en showmann. Han ble uforutsigbar i musikkstilen, og kunne blande seriøse stykker med lettere musikk, for eksempel Chopin og «Home on the range».[16] En stund spilte han piano sammen med en fonograf på scenen. Slike stunt ga ham oppmerksomhet. Han lot også publikum komme med ønsker, snakket med folk, fortalte vitser og ga leksjoner til publikummere. Han mestret mange deler av underholdningskunsten, og forvandlet seg til en entertainer. Grunnen var at han ønsket å ha dialog med sitt publikum, og sekundært fordi konkurransen blant dyktige pianotalenter var stor. Han ønsket å skille seg ut fra mengden.

I 1943 opptrådte han i et par «soundies», som var 1940-tallets svar på musikkvideoer. Han spilte to prangende låter fra sitt nattklubbprogram: «Tiger Rag» og «Twelfth Street Rag». I disse filmene ble han kalt Walter Liberace. Begge disse filmene ble senere frigitt for hjemmemarkedet av Castle Films. I 1944 gjorde han sin første opptreden i Las Vegas, som senere skulle bli hans viktigste scene. Han spilte på de beste klubbene, og fikk etterhvert opptre på det kjente stedet Persian Room i 1945. Magasinet Variety mente at han var en krysning mellom Cary Grant og Robert Alda. Videre fikk han skryt av The Chicago Times for at han spilte Chopin i det ene øyeblikket og en helt annen genre i det neste.[17]

På denne tiden jobbet Liberace hardt for å fornye showet sitt. Han innførte lysestaker med levende lys i showet sitt for å skape den rette stemningen, og i tillegg kalte han seg nå bare for Liberace på scenen. I en pressemelding gjorde han et stort poeng ut av hvordan det skulle uttales: «Liber-Ah-chee».[18] Han gikk elegant kledd, med blant annet en del hvite farger på dressen, slik at publikum kunne se ham bedre i store saler. Foruten klubber og tilfeldige oppdrag som for eksempel musikklærer, spilte han også i private selskap, blant annet i huset til oljemillionæren J. Paul Getty på Park Avenue. Innen 1947 omtalte han seg som «Liberace, den mest forbløffende pianomesteren i vår tid».[19] Han kjøpte etterhvert et meget sjeldent og alt for stort piano, Blüthner Grand (dekorert med gulløv), som han hypet opp i media som et «uvurderlig piano».[20] Han spilte senere på en rekke ekstravagante og spesialdesignede pianoer, noen utspjåket med paljetter og speil. Liberace flyttet til Nord-Hollywood i 1947 og opptrådte på lokale klubber som «Ciro's» og «Mocambo's», og gjerne for filmstjerner som Rosalind Russell, Clark Gable, Gloria Swanson og Shirley Temple. Han spilte ikke alltid for fulle hus, men lærte tidlig å opptre med ekstra energi med færre publikumere, for å opprettholde sin egen entusiasme.[21]

Liberace var god til å markedsføre seg selv, noe som hjalp ham til stjernestatus i rekordfart. I 1950 opptrådte han for den musikkelskende presidenten Harry S. Truman i østfløyen av Det hvite hus. Til tross for stor suksess på klubbene var ambisjonene mye høyere; han ville nå ut til et bredere publikum. Forestillingene hans ble mer ekstravagante, med flere kostymer og et større antall biroller på scenen. Det storslåtte showet i Las Vegas ble hans varemerke, noe som økte hans popularitet betydelig, og som gjorde ham meget velstående på kort tid.

Han tjente 138 000 USD på én forestilling i Madison Square Garden i 1954, noe som var rekord, og overgikk hans idol Paderewski 20 år tidligere.[22] I 1955 tjente han 50 000 dollar per uke på Riviera Hotel og Casino i Las Vegas, og hadde over 200 offisielle fanklubber med en kvart million medlemmer til sammen.[23] Han tjente over en million dollar hvert år på sine live-opptredener, og ytterligere millioner fra tv.[22] Liberace var stadig vekk å finne i de store magasinene og ble en superstjerne innen popkulturen, men han ble også latterliggjort av komikere og folk flest.

Musikkritikere var generelt tøffe i sine bedømmelser av hans musikk. «Liberace gjenskaper, hvis det er ordet, musikkstykker i sitt eget bilde. Når det er for vanskelig, forenkler han. Når det er for lett, gjør han det mer komplisert. Mange ganger med dårlig rytme, feil tempo og forvrengning av rekkefølge i forsøk på å gjøre musikken vakrere og mer sentimental, stikk i strid med hva komponisten har skrevet».[24]

Tilhengerne hans syntes ikke å la seg affisere av hans flakkende musikkstil, og kom tilbake for å se ham gang etter gang. Han sa selv at «jeg spiller ikke konserter, jeg gir publikum et show.»[25] I motsetning til konserter med andre klassiske pianister, som normalt endte opp med applaus, endte Liberaces show med at han inviterte publikum opp på scenen. Der fikk de lov å ta på klærne hans, på pianoet, smykkene og gi ham et godt håndtrykk. Dette ble tett fulgt av klemmer og kyss, alt nøye planlagt av Liberace selv.[26] På slutten av livet hans sa en kritiker at «Mr. showman har en stor styrke ved showene sine: varmen og den flotte måten han bearbeider sitt publikum. Han har en påtatt beskjedenhet og skyhet, men hans hjertevarme blir returnert til ham i stor styrke fra fansen.»[27]

I motsetning til hans glorete opptredener, var Liberace tilhenger av det konservative innen politikk og personlig tro. Han likte ikke systemkritikere og rebeller. Han trodde på kapitalisme, men var også fascinert av kongelighet, seremonier og luksus. Han likte å menge seg med de rike og berømte, gjerne også med presidenter og kongeligheter. For fansen var han likevel en av dem, en amerikaner fra midtvesten, som hadde gjort seg fortjent til suksess gjennom hardt arbeid, og som gjerne inviterte dem til å dele gleden med ham.[28]

I den neste fasen av livet hans, etter å ha blitt plutselig rik, innførte han en overdådig materialisme i livet og showene sine. Han designet og bygde sitt første hus i 1953, med et pianotema som gjenganger, blant annet med et svømmebasseng formet som toppen på et piano. Dette var hans drømmehjem, med overdådige møbler, flotte baderom og antikke gjenstander. Han levde etter regelen «å smi mens jernet er varmt», og stilte opp i hundrevis av reklamer for banker, forsikring, biler og matkjeder. Han ble sett på som den perfekte mannen til å formidle kontakt med forbrukerne av disse varene og tjenestene. Selv sa han at «Hvis jeg reklamerer for tunfisk, så tror jeg virkelig på produktet.»[29] Media hadde en enkel jobb med å kritisere ham, men det var alltid Liberace som lo sist.[trenger referanse] I et brev til en kritiker skrev han «Takk for en underholdende anmeldelse. Etter å ha lest den, lo både jeg og min bror George hele veien til banken.»[30]

Senere karriere rediger

 
Liberace fotografert i 1968
Foto: Allan Warren

I 1956 fikk han sitt første internasjonale oppdrag, da han spilte i Havanna på Cuba. Han fulgte opp med en turné i Europa samme året. Som en sterkt troende katolikk anså han sitt møte med Paven (Pius XII) som et av høydepunktene i sitt liv.[31] I 1960 opptrådte han på London Palladium sammen med Nat King Cole og Sammy Davis jr. Dette var det første fjernsynsoverførte showet, som nå het «The Royal Variety Show», for Elizabeth II av Storbritannia.

Til tross for suksess på den europeiske turnéen, hadde karrieren hans hatt en liten nedtur siden 1957. Liberace bygde opp karrieren ved å opptre i småklubber og enkelte tv-programmer, og henvende seg dermed direkte til sine tilhengere. 23. november 1963 var han nær ved å dø, da han ved et uhell inhalerte store mengder av et meget sterkt rengjøringsprodukt. Han ble fortalt av legen at dette kunne være dødelig, og mens han lå på sykeleie ga han bort mange personlige eiendeler. Etter en måneds sykdom ble han likevel helt frisk.[32]

Med ny energi returnerte Liberace til Las Vegas, denne gangen med enda mer glamour og glitter, og brukte navnet «Mr. Showmanship». Han uttalte på et tidspunkt at «Jeg er et enmanns-Disneyland.»[33] Kostymene ble mer eksotiske, med fjær, minkpels, kapper og store ringer. Entréen og avslutningsnumrene ble mer spektakulære, blant annet ble han kjørt inn på scenen i en Rolls-Royce, og kom gjerne flyvende ned på scenen hengende i en wire (som Peter Pan). Koreografien ble mer kompleks, noe som involverte flere korjenter, biler og dyr. I tillegg utvidet han showet til å inkludere tryllekunstner, hypnotisør, sjonglør og buktaler. Han presenterte også flere talentfulle artister, som den australske sangeren Jamie Redfern og den canadiske banjospilleren Scotty Plummer.[34] Barbra Streisand var den av talentene som vakte mest oppsikt. Dette var helt tidlig i hennes karriere.[35]

Liberaces energi og kommersielle ambisjoner førte ham i mange retninger. Han eide en antikkbutikk i Beverly Hills i noen år. I tillegg eide han en restaurant i Las Vegas i mange år, og utga kokebøker. Den mest kjente av disse var «Liberace cooks», som han skrev sammen med kokebok-guruen Carol Truax. Matretter som nevnes er «Liberace-lasagne» og «Liberace-bolle». I tillegg hadde han sin egen kleskolleksjon, en motellkjede (Liberace Chateau Inns), et kjøpesenter og flere andre virksomheter.

Gjennom 1970- og 1980-årene tjente han store penger på faste opptredener i Las Vegas (på Hilton-hotell) og Lake Tahoe. Han tjente rundt 300 000 dollar hver uke på dette. Han hadde et eget hjem på begge stedene.

Liberace var glad i både barn og dyr, og brukte dem ofte i showene sine. I tillegg hjalp han unge talenter gjennom Liberace-fondet, som fortsatt eksisterer.

Innspillinger rediger

Den store TV-suksessen han hadde med sine programmer, var hovedgrunnen til hans store salgstall. Fra 1947 til 1951 produserte han 10 plater, og innen 1954 var tallet nærmere 70.[36] Han utga flere plater gjennom Columbia Records, inkludert «Liberace by Candlelight». Han brukte direkte tv-reklame, og hadde solgt 400 000 album innen 1954. Hans mest populære singel var «Ave Maria», som solgte over 300 000 eksemplarer.[37] Fra 1955 gikk platesalget stabilt nedover.

Han lagde sanger som «Hello, Dolly!», men utga også egne versjoner av Chopin og andre klassiske storheter. I løpet av livet mottok han 6 gullplater. Uansett hvor populære platene hans ble, oppnådde de aldri samme popularitet som live-showene hans. Showene var en bedre måte å vise publikum hvilken entertainer han var.

Filmer og TV rediger

Selv før han kom til Hollywood i 1947, ønsket Liberace å bli skuespiller. Hans Live-opptredener i byen førte til hans første filmrolle, da han spilte i South Sea Sinners i 1950. I 1951 spilte han i Footlight Varieties, og etterhvert i den lite kjente oppfølgeren Merry Mirthquakes (1953). Han var på høyden av karrieren i 1955, da han spilte i Warner Brothers' Sincerely Yours sammen med Dorothy Malone, til sammen 31 sanger. Filmen handlet om en pianist som mistet hørselen, men den ble en kommersiell fiasko og ble slaktet av kritikerne, delvis fordi Liberace på den tiden var overeksponert på TV.

I 1965 hadde han en liten rolle i filmen When the Boys Meet the Girls, sammen med Connie Francis. I denne filmen spilte han seg selv. Han fikk bra kritikk for sin rolle som salgsmann i filmen Elsket og savnet fra 1965. Det var hans eneste rolle der han ikke spilte piano.

I 1966 spilte han en dobbeltrolle i TV-serien Batman. Stjernene i serien var Adam West og Burt Ward. Liberace spilte spilte den onde pianisten Chandell, samt hans gangster-tvilling Harry. Episodene heter «The devil's fingers» og «The dead ringers».

Søksmål og påstander om homoseksualitet rediger

Liberace var en periode minst like populær i Storbritannia som i USA. I 1957 trykte avisen Daily Mirror en artikkel av William Connor, der han beskrev en hel rekke egenskaper som Liberace innehadde. Dette var en beskrivelse som gjorde alt for å insinuere hans homoseksualitet, uten å egentlig bruke akkurat det ordet. Liberace saksøkte avisen, og avla ed i rettssaken på at han ikke var homofil og aldri hadde hatt homofilt samkvem. Han vant rettssaken og ble tilkjent 8000 pund fra Daily Mirror. Han uttalte selv at «Jeg gråt hele veien til banken.»[trenger referanse]

Han kjempet en lignende sak i USA mot magasinet Confidential. Sladderblader hintet stadig vekk om hans homofile legning, spesielt for måten han opptrådte på. I 1982 ble han saksøkt av Scott Thorson, som angivelig hadde vært hans kjæreste i fem år. Han forlangte 113 millioner dollar etter bruddet. Liberace fortsatte å avvise at han var homofil. I 1984 ble størstedelen av Thorsons krav avvist, men han fikk likevel 95 000 dollar i et forlik.[38] Senere på 1980-tallet var Thorson hovedvitne i rettssaken mot gangsteren Eddie Nash, som var tiltalt for det firedoble mordet i 1981 av en gjeng som ble kalt «The Wonderland Gang.»[39]

Siste opptreden og dødsfall rediger

 
Liberaces gravstøtte

Liberaces siste sceneopptreden var i Radio City Music Hall i New York City 2. november 1986. Hans siste tv-opptreden var 1. juledag samme år på Oprah Winfrey Show, et talkshow som på den tiden nettopp var begynt. Han døde i en alder av 67, 4. februar 1987 i sitt vinterhus i Palm Springs i California. Dødsårsaken var komplikasjoner i forbindelse med sykdommen aids. Han hadde hatt et stort vekttap i månedene før han døde, og gikk på en «vannmelondiet». Han hadde hatt dårlig helse siden 1985, med problemer som lungeemfysem fra daglig røyking, i tillegg til hjerte- og leverproblemer. Hvordan og når han fikk diagnosen hiv-positiv har aldri blitt offentliggjort. Graven hans er på Forest Lawn Memorial Park i Hollywood Hills i Los Angeles.

Arven etter Liberace rediger

I 1988 ble det laget en biografifilm for TV i Canada og USA, og navnet var Liberace: Behind the Music.[40] Victor Garber spilte Liberace mens Saul Rubinek spilte Seymour Heller. Maureen Stapleton spilte moren, Frances. Dette var én av to biografifilmer som ble utgitt på den tiden. Én uke tidligere hadde en konkurrerende tv-kanal sendt den «offisielle» biografien, som var velsignet av hans gjenlevende familie. Navnet på denne var bare Liberace, og hovedrollen ble spilt av Andrew Robinson. Likevel er den «uoffisielle» filmen, som ble utgitt på DVD i 2005, ansett for å være mer faktisk riktig i forhold til hans liv.

Liberace-museet i Las Vegas (Nevada) ble åpnet i 1979, og inneholder mange av hans scenekostymer, biler, smykker, piano og en innholdsrik suvenirbutikk.

I august 2007 annonserte Kashi Kicks at de skulle lansere Liberace-sko, til ære for «The king of bling».

Steven Soderbergh skal utvikle og regissere en film om Liberace, som skal utgis av Warner Brothers.[41][42] Michael Douglas skal spille Liberace, og Matt Damon skal spille Scott Thorson, mannen som saksøkte ham etter han påsto de hadde samarbeidet i 5 år. Richard LaGravenese skriver manuset og Jerry Weintraub skal produsere. Innspillingen begynte i 2012, og prosjektet har fått navnet «Behind the Candelabra».

Utgivelser rediger

Selvbiografier
  • Liberace: An Autobiography, av Liberace. Putnam and Co. Ltd, New York, 1973 (hardcover)
  • The Things I Love, av Liberace med Tony Palmer (redaktør). Grosset & Dunlap, New York, 1976 (hardcover)
  • The Wonderful Private World of Liberace, av Liberace og Michael Segell. Harper and Row, New York, 1986 (hardcover)
Biografier
  • The Liberace Story, av Chester Whitehorn (redaktør). Screen Publications Inc, New York, 1955 (softcover – nr. 4 i Candid Profile-serien)
  • Liberace: On Stage and Off, av Anthony Monahan. GRT Music Productions, Sunnyvale California, 1976 (hardcover)
  • Liberace: The True Story, av Bob Thomas. St. Martins Press, New York, 1987 (hardcover)
  • Behind the Candelabra: My Life With Liberace, av Scott Thorson med Alex Thorleifson. E.P. Dutton, New York, 1988 (hardcover)
  • Liberace: A Bio-Bibliography, av Jocelyn Faris. Greenwood Press, Westport CT, 1995
  • Liberace: An American Boy, av Darden Asbury Pyron. University of Chicago Press, 2000 (hardcover)
  • Liberace (Lives of Notable Gay Men and Lesbians), av Ray Mungo and Martin B. Duberman. Chelsea House Publications
Kokebøker
  • Liberace Cooks, av Carol Truax. Doubleday, New York, 1970 (hardcover)
  • Cookbook of the Stars, Motion Picture Mothers, Hollywood, 1970. (En samling av oppskrifter fra Hollywood-stjerner, inkludert Liberace, Bing Crosby, Joan Crawford, Lana Turner, Katharine Ross, Mary Tyler Moore, Don Knotts med flere)
  • Joy of Liberace: Retro Recipes from Amercia's Kitchiest Kitchen, av Michael Feder og Karan Feder. Angel City Press, 2007 (hardcover)
  • Delicious Recipes from Liberace's #1 Cook, av Gladys Luckie
Poesi
  • The Ghost of Liberace – New Writing Scotland 11 (diktutvalg), A.L Kennedy (redaktør) og Hamish Whyte (redaktør), Association for Scottish Literary Studies, 1993 (paperback)
  • Why My Mother Likes Liberace: a Musical Selection, av Diane Wakoski. (Sammenligner poesi og musikk). Sun / Gemini Press, Tucson, Arizona, 1985
Samlinger
  • The First Time: 28 Celebrities Tell About Their First Sexual Experiences, av Karl Fleming og Anne Taylor Fleming. Beskrivelser av Liberace, Debbie Reynolds, Art Buchwald, Erica Jong, Jack Lemmon, Loretta Lynn, Dyan Cannon, Joan Rivers, Benjamin Spock, Irving Wallace, Mae Westog 17 andre. Berkley Medallion, 1976 (paperback)
  • Liberace Christmas Music: A Guide to Cassettes, Compact Discs, Music Scores, Piano Rolls, and Sound Recordings, av Karl B Johnson, John Carlson Press
  • The Liberace Collection, 263 siders auksjonskatalog laget av Butterfield & Butterfield og Christie's, Los Angeles Convention Centre, 1988
Musikkbøker
  • Liberace Deluxe Big Note Song Book, Shattinger International Music, New York, 1977 (Spirax paperback)
  • Liberace by Candlelight – Piano Music of Liberace, Edwin H. Morris & Co. (paperback)
  • Liberace Popular Standards, New York: Charles Hansen Music & Books
Annet
  • Liberace: Your Personal Fashion Consultant, av Michael Feder og Karan Feder. Abrams Image, 2007 (paperback)

Referanser rediger

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Liberace, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b GeneaStar, GeneaStar person-ID liberacewla[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Wladziu Valentino Liberace, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id liberace-wladziu-valentino[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Mitt liv med Liberace[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Behind the Candelabra: My Life with Liberace[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ 88 notes pour piano solo, Jean-Pierre Thiollet, Neva Editions, 2015, p. 163. ISBN 978-2-3505-5192-0
  8. ^ Forfedrene til Liberace
  9. ^ Pyron, 2000, s. 12
  10. ^ Pyron, 2000, s. 42
  11. ^ Pyron, 2000, s. 35
  12. ^ Pyron, 2000, s. 63
  13. ^ Pyron, 2000, s. 57
  14. ^ Pyron, 2000, ss. 46–54
  15. ^ Pyron, 2000, s. 66
  16. ^ Pyron, 2000, s. 77
  17. ^ Pyron, 2000, ss. 90–94
  18. ^ Pyron, 2000, s. 96
  19. ^ Pyron, 2000, p. 79
  20. ^ Pyron, 2000, s. 115
  21. ^ Pyron, 2000, s. 139
  22. ^ a b Pyron, 2000, s. 161
  23. ^ Pyron, 2000, s. 162
  24. ^ Pyron, 2000, s. 180
  25. ^ Pyron, 2000, s. 272
  26. ^ Pyron, 2000, s. 281
  27. ^ Pyron, 2000, s. 292
  28. ^ Pyron, 2000, s. 7
  29. ^ Pyron, 2000, ss. 165–167
  30. ^ Pyron, 2000, s. 168
  31. ^ Pyron, 2000, figur 25
  32. ^ Pyron, 2000, s. 250
  33. ^ Pyron, 2000, s. 280
  34. ^ Pyron, 2000, s. 255, 269
  35. ^ Pyron, 2000, s. 270
  36. ^ Pyron, 2000, s. 157
  37. ^ Pyron, 2000, s. 153
  38. ^ Liberace: The 1980's Arkivert 19. september 2008 hos Wayback Machine.
  39. ^ Pyron, 2000, s. 210
  40. ^ Se Liberace: Behind The Music; www.imdb.com.
  41. ^ http://www.variety.com/article/VR1117992006.html?categoryid=13&cs=1 www.variety.com
  42. ^ http://www.people.com/people/article/0,,20616866,00.html

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Liberace&oldid=23492297»