Liber Linteus

Liber Linteus Zagrabiensis (også mer sjeldent kjent som Liber Agramensis) (latin for Lerretboken fra Zagreb eller Agramboken) er den lengste etruskiske teksten og den eneste bevarte boken på lerret. Den har forblitt bortimot uoversatt på grunn av mangel på kunnskap om etruskisk språk, skjønt noen få ord som synes å bli forstått indikerer at teksten mest sannsynlig handler om en rituell kalender.

Utdrag fra Liber Linteus Zagrebiensis.
Mumien på det arkeologiske museum i Zagreb.

Bokens materiale ble bevart ettersom den senere ble benyttet for å bandasjere en mumie i Ptolemeerdynastiets Egypt. Mumien og manuskriptet er i dag oppbevart i et nedkjølt rom ved det arkeologiske museum i Zagreb i Kroatia.

OppdagelsenRediger

Anskaffelsen av mumienRediger

I 1848 gikk Mihajlo Barić (17911859), en mindre kroatisk funksjonær ved det kongelig ungarske ambassadekontor, av fra sin stilling og dro på en reise i flere land, også Egypt. Mens han var i Alexandria kjøpte han en sarkofag som inneholdt en mumie av en kvinne som en suvenir fra sine reiser.

Barić viste fram mumien i sitt hjem i Wien, stående oppreist i hjørnet av hans stue. Han fortalte ofte sine besøkende at det var liket til kong Stefan I av Ungarns søster. Ved et tidspunkt fjernet han bandasjeringen og la den til visning i et glasskap skjønt han aldri synes å ha forstått skriftens betydning.

Mumien forble utstilt i hans hjem inntil han døde i 1859, og da ble den arvet hans bror Ilija, en prest i Slavonia. Ilija fant ingen interesse i mumien og i 1867 donerte han den til det statlige institutt for Kroatia, Slavonia, og Dalmatia i Zagreb, som i dag er det arkeologiske museum. Deres katalog beskriver den som følgende:

«Mumien av en ung kvinne (med bandasjeringen fjernet) står i en glasskasse og blir holdt opprett av jernstenger. En annen glasskasse inneholder mumiens bandasjer som er helt dekket av skrifter i et ukjent og hittil utolket språk, og representerer en enestående skatt for det nasjonale museum.»

Indre undersøkelserRediger

Mumien og dens bandasjer ble undersøkt det samme året av den tyske egyptologen Heinrich Brugsch, som merket seg teksten, men antok at det var egyptiske hieroglyfer. Han foretok ingen ytterligere undersøkelser av teksten før i 1877 da han ved en tilfeldighet snakket med Richard Francis Burton om runer, og innså da at skriften ikke var egyptisk. De forsto tekstens store betydning, men konkluderte feilaktig at det var en omskrivning av den egyptiske dødeboken i det arabiske alfabetet.

I 1891 ble bandasjeringene flyttet til Wien hvor de nøye ble undersøkt av Jacob Krall, en ekspert på koptisk språk, og som antok at skriften var enten koptisk, lybisk eller karisk. Krall var den første som identifiserte språket som etruskisk og samlet sammen skriften til en helhet. Det var hans arbeid som etablerte at lerretbandasjeringen besto av et manuskript skrevet på etruskisk.

ProduksjonRediger

Noen lokale guder som blir nevnt i teksten gjør det mulig å lokalisere stedet for produksjonen av Liber Linteus til et lite område sørøstlige Toscana i nærheten av innsjøen Trasimeno hvor det lå fire etruskiske byer, dagens Arezzo, Perugia, Chiusi og Cortona. Disse samfunnene kunne ha hatt ett eller flere templer hvor Liber Linteus kan ha blitt skrevet eller satt sammen.

Bokens alder er ukjent. Ved å sammenligne størrelse og bokstavenes stil til de som er funnet på andre etruskiske kulturgjenstander er det mulig å anta at den kan ha blitt skrevet rundt 250 f.Kr. Manuskriptet må ha blitt skapt før hele det etruskiske språket forsvant og før latin overtok, da et slik verk som dette kan kun ha blitt skrevet av en prest eller meget høyt utdannet person som hadde spesiell religiøs kunnskap.

TekstenRediger

StrukturenRediger

Boken er lagt ut i tolv kolonner eller spalter fra høyre til venstre, hvor hver av disse representerer en «side». Det meste av de første tre spaltene mangler, og det er således ikke kjent hvordan boken begynner. Mot slutten av boken er teksten bortimot fullstendig (det er en stripe som mangler som går gjennom hele lengden av boken). Ved slutten av siste side er lerretet blankt og stoffet samtidig intakt, noe som viser at det entydig bokens avslutning.

Det er 230 linjer med tekst og med 1200 lesbare ord. Svart blekk har blitt brukt for hovedteksten og rødt blekk for linjer og diakritisk tegn (tegn som antyder bokstavens uttale).

I bruk har den blitt foldet ut til en side lå på toppen av en annen som en kodeks heller å bli rullet rundt som en skriftrull. Det er sagt at Julius Cæsar foldet sine skroller på en tilsvarende måte da han var på hærtokt.

InnholdRediger

Selv om det etruskiske språket ikke helt kan forstås, er det enkelte ord som kan plukkes ut av teksten og som kan gi en antydning til innholdet. Både datoer og navn på guder er funnet gjennomgående i teksten, noe som gir inntrykk av at boken er en religiøs kalender. Slike kalendere er kjent fra den romerske verden, og som ikke bare oppgir datoer på seremonier og prosesjoner, men også ritualer og liturgier som inngår i disse. Det finnes også en samling av ritualer på latin (Libri Rituales) som er oversatt fra en opprinnelig etruskisk ritual tilsvarende de i Liber Linteus.

Teorien at dette er en religiøs tekst, skjønt fortsatt uoversatt, er forsterket av gjentagende ord og fraser som antagelig har liturgisk eller dedikert mening. Noen merkbare formuleringer i Liber Linteus er blant annet en hymnelignende repetisjon av «ceia hia» i spalte 7 foruten en variasjon av frasen «šacnicleri cilθl špureri meθlumeri enaš» som er funnet gjennomgående i hele teksten.

Ut av bruk og anbringelseRediger

Da det etruskiske språket langsomt døde ut kan meningen av Liber Linteus ha blitt glemt: først som tekst og deretter som et hellig objekt. Nye kalendere ble skrevet på latin og nye skikker kom. Kanskje samfunnet som skrev den, som språket og boken i seg selv, forfalt inn i dunkelhet. I mange år kan boken ha ligget ubemerket og eieren betraktet den som kanskje ikke mer enn en anakronisme uten verdi.

I den første århundret f.Kr. hadde Romerriket erobret Egypt. Som grekerne før dem omfavnet romerske beboere visse aspekter av egyptisk kultur, blant annet mumifisering. Så vanlig var denne praksisen på denne tiden at det var en mangel på bandasjer. Prisen på lerret og tøy steg og lik ble inntullet i hva som helst som lå tilgjengelig. En ble funnet inntullet i et tidligere seil. Samfunnet som eide Liber Linteus kan ha tatt muligheten to å gjøre litt penger av å selge noe som de antok hadde ingen annen verdi.

I begynnelsen var opphavet og identiteten til mumien ukjent på grunn av den uvanlige måten den var kjøpt og fraktet til Wien. Dette førte til spekulasjoner om mumien hadde en forbindelse til enten Liber Linteus eller etruskerne. Men en papyrus som lå begravd sammen med henne beviste at hun var egyptisk og het Nesi-hensu, hustru av Paher-hensu, en skredder fra Teben.[1]

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ Archaeological Museum in Zagreb, «The Egyptian Collection: The Zagreb Mummy».

Eksterne lenkerRediger