Levitter

Levittene var ifølge Bibelen etterkommere av Jakobs og Leas tredje sønn Levi (1. Mosebok 29,34).

Levittene tildeles land. Illustrasjon til Toraen.

Deres særlige plass i det jødiske presteskapet skal de ha fått tildelt av Moses selv. Da han så folket tilbe gullkalven, ropte han: «Alle som er på Herrens side, kom hit til meg!» og alle levittene samlet seg rundt ham. Moses ga dem ordre om å ta frem sverdene sine, og gå gjennom leiren og «slå i hjel brødre, venner og slektninger!» Levittene fulgte hans ordre, og drepte rundt tre tusen av sine stammefeller den dagen. «Da sa Moses: «I dag er dere blitt innviet til Herren, siden dere har vendt dere mot deres egne sønner og brødre. Så vil han gi dere sin velsignelse i dag.»» (2. Mosebok 32,26-29).

Levittene var viet til guddommen som erstatning for de førstefødte blant mennesker og dyr, som etter utvandringen fra Egypt skulle tilhøre Jahve, med Jahves ord til Moses i 4. Mosebok 3,12-13: «Se, jeg har tatt ut levittene fra de andre israelittene i stedet for alle førstefødte i Israel, de som åpner morslivet. Levittene skal tilhøre meg. For alle førstefødte tilhører meg. Den dagen jeg slo i hjel alle førstefødte i Egypt, helliget jeg alle de førstefødte i Israel, både mennesker og dyr. De er mine. Jeg er Herren.»

Levittene skulle gjøre tjeneste ved telthelligdommen og ta hånd om alt utstyret der og israelittenes religiøse plikter. Jahve skal ha beordret Moses: «Du skal overgi levittene til Aron og sønnene hans. Blant israelittene skal disse være fullt og helt overgitt til ham. Aron og hans sønner skal du sette til å gjøre prestetjeneste. Kommer en fremmed nær det hellige, skal han dø.»

Levitten Korahs opprør, slik Gustave Doré tenkte seg det. Herren lar jorden oppsluke Korah og hans brødre.

Levittene skilte seg fra kohanittene, som ikke bare tilhørte Levi stamme, men angivelig også nedstammet fra Moses' bror Aron.

5. Mosebok kap. 18 innledes med lovbestemmelser gjeldende for levittprestene, at «Levis stamme skal ikke ha noen arv og del med Israel. De skal leve av Herrens gaveoffer og hans eiendom. Men de skal ikke ha noen arv blant brødrene sine. Herren er deres arv, slik han har lovet.» Av slaktofre kunne levittene kreve bogen, kjevene og vommen, i tillegg til førstegrøden av korn, ny vin og fin olje og sauenes første ull. «For Herren din Gud har utvalgt Levi blant alle stammene dine, for at han og hans sønner til alle tider skal gjøre tjeneste i Herrens navn.» Her står også at om en levitt forlot sitt hjemsted, kunne han gjøre tjeneste et annet sted «i Herren sin Guds navn».

Men den religiøse reformen som ble gjennomført av kong Josjia av Juda i 622 f.Kr, knyttet alle landets prester til Jerusalems tempel, og der fikk ikke levittene gjøre altertjeneste, men «måtte spise usyret brød blant sine brødre». Den siste bemerkningen tyder på at det var under en påskefeiring det ble klart at Jerusalems prester ikke ville slippe levittene til i tempelet. Fra nå av ble ikke levitter rundt om i landet betraktet som sanne prester lenger, noe som kan være bakgrunnen for levitten Korahs opprør mot Moses og Aron i 4. Mosebok kap. 16, selv om denne er henlagt til årene i ørkenen: «Korah samlet hele menigheten mot dem ved åpningen til telthelligdommen.» Korahs brødre Datan og Abiram stod utenfor boligene sine med koner og sine barn i alle aldre da jorden åpnet seg under dem og slukte både dem og alt de eide. Alle som holdt med Korah, og «alle som tilhørte dem, fór levende ned til dødsriket», mens andre i leiren flyktet skrikende. «Så fór det ild ut fra Herren og fortærte de to hundre og femti mennene som bar frem røkelse.» Herren ba Moses si til sin brorsønn Elasar at han skulle hente de hellige bronsepannene fra brannstedet, og få laget tynne, hamrede plater av dem til å kle alteret med, som «et tegn for israelittene». Presten Elasar hamret så bronsen ut til kledning for alteret, for «ingen som ikke var av Arons ætt, skulle brenne røkelse for Herrens ansikt og være lik Korah og menigheten hans.»

Jerusalems presteskap gikk seirende ut av striden med levittene, trolig med støtte av kong Josjia. Levittenes nederlag merkes på gjentatte formaninger i 4. Mosebok om å vise barmhjertighet mot «levitter, fremmede, farløse og enker». Fra å være en respektert samfunnsklasse som forvaltet de lokale helligdommer, ga orakelsvar og veiledet befolkningen i ritualer, var levittene redusert til et eiendomsløst proletariat på linje med fremmede uten borgerrettigheter. Fallet var så totalt at ett sted nevnes levittene sammen med trellene: «...din slave og din slavekvinne, levittene som bor i byene dine, og innflytterne, de farløse og enkene som er hos deg.».

For å bøte på denne uretten, ble det vedtatt at hvert tredje år skulle tienden av årets avling tilfalle «levittene, de fremmede, enker og farløse». Om dette faktisk ble ført ut i livet, er ukjent, i så fall trolig fra Josjias reform i 622 f.Kr til Jerusalems fall i 587 f.Kr. Men levittene ga seg ikke så lett. Gradvis tilkjempet de seg status som et lavere presteskap. Etter fangenskapet i Babylon betyr ikke «levitt» lenger «prest», men «tempeltjener» slik ordet brukes i jødedommen og det nye testamente. Altertjenesten stod «Sadoks sønner» for, dvs. Jerusalems prester, som angivelig forble trofaste mot Jahve da levittene ga seg av med avgudsdyrkelse.

Levittene ble ikke regnet med som en av Israels tolv stammer.

Slik det fortelles i Josvas bok, ble de ikke tildelt noe stammeområde, men fikk 48 byer som lå rundt omkring i de andre stammenes område. Disse ble kjent som levittbyer. Av disse var tretten prestebyer. Seks av levittbyene var tilfluktsbyer. Hebron var både tilfluktsby og presteby, og trolig bodde ypperstepresten der.