Leo Perutz

østerriksk matematiker

Leo Perutz (født 2. november 1882 i Praha, død 25. august 1957 i Bad Ischl Østerrike) var en østerriksk forfatter og dramatiker. Han emigrerte 1938 til Tel Aviv. Flere av hans bøker har blitt filmatisert.

Leo Perutz
Født2. nov. 1882[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Praha[5][3][6]
Død25. aug. 1957[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (74 år)
Bad Ischl[7]
BeskjeftigelseMatematiker, romanforfatter, skribent, dramatiker, kritiker, oversetter Rediger på Wikidata
NasjonalitetØsterrike
Israel
Palestinamandatet
GravlagtBad Ischl Friedhof

Familie rediger

Perutz var eldste sønn av Benedikt Perutz, en suksessrik tekstilfabrikant, og hans kone Emilie (født Österreicher). Familien var av jødisk-spansk avstamming og hadde siden før 1730 vært bosatt i Rakovník, en småby ca. 50 kilometer fra Praha. Familien for en stor del sekularisert og ikke spesielt religiøs. Perutz hadde tre yngre søsken, brødrene Paul (* 1885) og Hans (* 1892) og en søster (* 1888).

Utdannelse og militærtjeneste rediger

1888–1904: Skole- og militærtid rediger

Perutz var ingen særskilt god elev. Fra 1888 til 1893 gikk han på den kjente Piaristerskolen i Praha, hvor også de jevngamle Kafka-vennene Felix Weltsch og Max Brod gikk. Deretter var Perutz elev ved det tyske statsgymnasiet i Praha, som han ble forvist fra i 1899 på grunn av dårlig oppførsel. Fra 1899 til 1901 gikk han på gymnasiet i Český Krumlov, men også her var hans innsats så dårlig at han ikke fikk lov til å ta eksamen artium. I 1901 flyttet familien til Wien, hvor Perutz gikk på Erzherzog-Rainer-Gymnasium, men forlot skolen i 1902 uten avsluttende eksamen. Deretter jobbet han sannsynligvis en tid i firmaet til sin far.

Fra 1. oktober 1903 tilbrakte han sin militærtjeneste i Praha, som såkalt «ettårsfrivillig». Etter tjenestetiden kunne disse frivillige bli reserveoffiserer, forutsatt at de besto den avsluttende prøven. Dette ser ikke ut til å ha skjedd med Perutz, siden han forpliktet seg til nok et år som frivillig. I desember 1904 ble han av helsemessige årsaker dimittert fra tjenesten.

1904–1907: studier rediger

I det påfølgende året arbeidet Perutz sannsynligvis i firmaet til sin far. Til vintersemesteret 1905/1906 skrev han seg inn ved det filosofiske fakultetet ved Universitetet i Wien, som gjestestudent siden han ikke hadde eksamen artium. Han gikk på forelesninger i matematikk og samfunnsøkonomi. Året etter skiftet han til Technische Hochschule Wien, der han studerte sannsynlighetsteori, statistikk, forsikringsmatematikk og samfunnsøkonomi. Selv om det formelt sett ikke kan ha vært mulig, ser det ut til at Perutz tok en avsluttende eksamen i forsikringsmatematikk, i alle fall viser dokumenter dette.

Forfatterskapet rediger

I Wien fikk Perutz kontakt med fremadstormende forfattere som i likhet med ham selv deltok i foreningen «Freilicht», der hans egne litterære tekster ble fremført. Blant hans bekjente fra denne tiden var Richard Arnold Bermann (senere kjent under pseudonymet Arnold Höllriegel), Berthold Viertel og Ernst Weiß. Karl Kraus, som utga de såkalte Fackelheftene, var et forbilde for Perutz. I februar 1906 fikk Perutz for første gang en tekst på trykk; det skjedde i tidsskriftet Der Weg. I mars 1907 ble en novelle av Perutz publisert i Sonntags-Zeit.

I 1938 utga Gyldendal forlag i 1938 en norsk oversettelse av Perutz' roman Den svenske rytter. Boken ble utgitt i forlagets Den gule serie, som var viet betydningsfulle romaner fra moderne tid. Seriens redaktør, forfatteren Sigurd Hoel, skrev i forordet at fire andre romaner av Perutz tidligere hadde vært på nippet til å bli innlemmet i Den gule serie, og at det var litt tilfeldig at akkurat Den svenske rytter var blitt valgt til å representere Perutz forfatterskap i serien.[8]

Bibliografi rediger

  • Die dritte Kugel (først utgitt på forlaget Albert Langen in München, 1915), DTV, München 2007, ISBN 978-3-423-13579-5.
  • Das Mangobaumwunder. Eine unglaubwürdige Geschichte (først utgitt på forlaget Albert Langen in München, 1916) (medforfatter: Paul Frank). Ny utgivelse på forlaget Knaur, München 1998, ISBN 3-426-60100-1.
  • Zwischen neun und neun (1918) Først utgitt på forlaget Albert Langen, München, 1918, mit farbiger Einbandzeichnung von Thomas Theodor Heine. Neuauflage bei Matthes & Seitz Berlin, Berlin 2009, ISBN 978-3-88221-654-7.
  • Die Feldgerichte und das Volksgericht (Anonymt opprop mot militærjustisen under første verdenskrig, 1919)
  • Das Gasthaus zur Kartätsche Eine Geschichte aus dem alten Österreich. (1920)
  • Der Marques de Bolibar (1920) Zsolnay, Wien 2004, ISBN 978-3-552-05305-2.
  • Die Geburt des Antichrist (1921)
  • Der Meister des Jüngsten Tages (1923)
  • Turlupin (1924) Zsolnay, Wien 1995 ISBN 978-3-552-04703-7.
  • Der Kosak und die Nachtigall (1927) (medforfatter: Paul Frank)
  • Wohin rollst du, Äpfelchen … (1928).
  • Die Reise nach Preßburg (Skuespill, medforfatter: Hans Adler, 1930 Uroppføring i Josephstadt, regi: Emil Geyer)
  • Herr, erbarme Dich meiner (1930) (noveller)
  • St. Petri-Schnee (1933); Zsolnay, Wien 2007, ISBN 978-3-552-05420-2.
  • Morgen ist Feiertag (komedie, medforfattere: Hans Adler og Paul Frank, 1935. Uroppført i Deutschen Volkstheater)
  • Der schwedische Reiter (1936)
  • Warum glaubst Du mir nicht? (1936) (komedie, medforfatter: Paul Frank)
  • Nachts unter der steinernen Brücke. Ein Roman aus dem alten Prag. Frankfurter Verlagsanstalt, Frankfurt am Main (1953)
  • Der Judas des Leonardo (posthumt utgitt i 1959). DTV, München 2005, ISBN 3-423-13304-X.
  • Mainacht in Wien (1996) (Fragmente aus dem Nachlass). DTV, München 2007, ISBN 978-3-423-13544-3.

Norske oversettelser rediger

Referanser rediger

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 24. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 90803, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Vegetti Catalog of Fantastic Literature, Vegetti Catalog of Fantastic Literature NILF ID 14180[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator jn19990006471, besøkt 23. november 2019[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Hoel, Sigurd (1939). 50 gule. Oslo: Gyldendal. s. 181–186. 

Eksterne lenker rediger