Åpne hovedmenyen

Lekmannsbevegelser er bevegelser og strømninger i norsk kirkeliv som drives av såkalte lekmenn, det vil si predikanter som ikke er ordinerte prester eller er uten den tradisjonelle presteutdannelse.[1] Bevegelsen oppstod i Norge helt på slutten av 1700-tallet, blant annet med Hans Nielsen Hauge og haugianismen, og ble fra 1850-årene organisert i indremisjonsforeninger. Lekmannsbevegelsene i Norge inkluderer blant annet Det Norske Baptistsamfunn, Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn, Pinsebevegelsen, Filadelfiamenigheten og Læstadianismen, men danner også grunnlaget for Det Norske Misjonsselskap, Det norske lutherske Indremisjonsselskap, Det Vestlandske Indremisjonsforbund, Norsk Luthersk Misjonssamband og andre frivillige såkalte lavkirkelige kristelige organisasjoner. Lekmannsbevegelsen stod (og står fortsatt) sterkest på Sørlandet og Vestlandet.[2]

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ https://snl.no/lekfolk
  2. ^ Norgeshistorie.no, Bjørg Seland: «Lekmannsrørsla». Hentet 19. des. 2016.


 Denne artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide eller endre den.