Åpne hovedmenyen
Leiv Sandsdalen
Født28. mai 1825
Død14. februar 1896 (70 år)
Beskjeftigelse Musiker
Nasjonalitet Norge

Leiv Øysteinson Sandsdalen (født 28. mai 1825[1] i Seljord i Telemark, død 14. februar 1896) var en av de fremste spelemennene i Telemark i andre halvdel av 1800-tallet. Sandsdalen hadde først og fremst spillet etter faren, Øystein Langedrag (1786-1848), og de mest kjente slåttene etter Sandsdalen er nettopp de han hadde der i fra, f.eks. Systerslåttane og Brudemarsj frå Seljord. To av slåttene han hadde hjemmefra har i ettertid blitt oppkalt etter Leiv Sandsdalen: Sandsdalen (også kalt Langedragen) og Sandsdalen II (også kalt Skarsnuten).

Rikard Berge skriver om Sandsdalen, at han hadde et klokt hode og var en god kunstner også når det gjaldt andre ting enn musikk. Han var både snekker, treskjærer, klassisk forteller og oppfinner. Sandsdalen lagde også hardingfeler og eksperimenterte med å utbedre instrumentet. Han brukte forøvrig å spille på ei hardingfele laget av Erik Jonsson Helland i 1864. Fela var større enn det som var vanlig og var en av de første moderne hardingfelene slik som vi kjenner dem. I dag er denne fela «Kjempa», en av landets mest kjente hardingfeler, og eies av Bø Museum.

Innhold

Kjos-Langedrag-SandsdaltradisjonenRediger

I Vest-Telemark går tradisjonen tilbake til Tov Kristianson (f. ca. 1750), Gunnar Grjotnes (1754–1804), Kviteseid, og Jon Kjos (1754–1826). Åmotsdal i Seljord. Jon Kjos var stenderspelemann i Vest-Telemark og hadde monopol på gjestebudspill i distriktet. Sentralt i videreføringen av dette spillet står Olav Soterud (1782–1828), Øystein Langedrag og Leiv Sandsdalen.

Leiv Sandsdalen hadde stor slåttekunnskap, men holdt seg stort sett til Vest-Telemarkstradisjonen. Sandsdalen reiste ikke mye ut av lokalmiljøet på spilleferder, slik som mange andre utøvere. Likevel må det sies å være trekk fra det såkalte Myllarspelet i deler av Sandsdalstradisjonen. Her kan det legges til at faren, Øystein Langedrag, var en av Myllargutens sentrale læremesterer og regnes som en grunnlegger for dette spillet. Langedragen hadde forøvrig en del slåtter felles med Luraasbrødrene fra Tinn. Om Langedrag-Sandsdalspelet var direkte påvirket av det gamle tinndølspillet eller omvendt er ikke godt å si. Kanskje dreier det seg om slåtter som var godt utbredt i den aktuelle tida, derfor dels sammenfallende repertoar. De slåttene som kalles Luråsslåtter i Tinn kalles Langedragslåtter i Seljord.

Arvtakere av Langedrag-SandsdalspeletRediger

Flere spelemenn fikk lære direkte av Sandsdalen, bl.a. Kjetil Flatin, Seljord, Egil Manheim, Seljord, Hans Smeland Seljord, Hallvard Flatland, Bø og Olav Mossafinn, Voss. Gjennom disse har Langedrag-Sandsdalsspelet blitt videreført både i Telemark og Hordaland. Nevnes bør også Peter Veum, Fyresdal, som var mye hos Langedragen. Veum skulle som kjent komme til å bli en viktig kilde for spelemenn i Setesdal. Den fyrste store, og velkjende, kvinnelege hardingfelespelaren, Kristiane Lund i Bø (3.8.1889-23.12.1976), hadde som ein av sine fremste slåttar "Sandsdalsspringaren" som ho vann kappleikar med. Hennar form av denne springaren står fram som ei av dei fremste formene, ifylgje spelemannen Gunnulf Borgen.

Sandsdalsslåtter i skriftlige kilderRediger

Noen av slåttene til Sandsdalen er nedtegnet av L. M. Lindeman. I Hardingfeleverket finner vi flere slåtter i tradisjon etter Sandsdalen, bl.a. springaren Jåle-Ragnhild. [1]

KilderRediger

  • Gurvin og Anker : Musikklekskon (1949)
  • Norges musikkhistorie Bd2: 122; Bd3: 282, 283
  1. ^ «Seljord 1815-1854». Seljord kyrkjebok. 

Eksterne lenkerRediger

Rikard Berge: Spelemenner / Eit stykke frå Norges Musikkhistorie, 1921 [2]