Leif Halvorsen

norsk fiolinist, dirigent og komponist

Leif Fritjof Halvorsen (18871959) var en norsk fiolinist, dirigent og komponist.

Leif Halvorsen
Født26. juli 1887[1]Rediger på Wikidata
Christiania
Død28. des. 1959[1]Rediger på Wikidata (72 år)
BeskjeftigelseJournalist, musiker, dirigent, komponist Rediger på Wikidata
EktefelleHaldis Halvorsen (1915–)
NasjonalitetNorge
GravlagtUllern kirkegård[1]

Liv og virke rediger

Halvorsen var ansatt som fiolinist ved Nationaltheatrets orkester fra 1904 til 1906, i Harmonien 1906 til 1907 og i Berlin og Paris fra 1908 til 1914. Han debuterte i Kristiania i 1908. Halvorsen var konsertmester i Nationaltheatrets orkester fra 1915 til 1917, og kapellmester ved Opera Comique i Kristiana fra 1918 til 1921, hvor han ledet en rekke operaoppførelser. Fra 1917 til 1918 var han musikkritiker i Tidens Tegn. I en årrekke var han primarius i Den norske strykekvartett.

Han overtok i 1920 som dirigent for Cæciliaforeningen etter Karl Nissen og i 1921 Handelsstandens Sangforening. I 1930 ble han dirigent for Holters korforening.

Leif Halvorsen var en sterkt ettertraktet fiolinpedagog og komponerte fiolinstykker, en strykekvartett, to kantater, klaverstykker og sanger til tekster av Heinrich Heine og Vilhelm Krag.

I 1921 satte han musikk til stumfilmen Markens grøde, regissert av den danske filmregissøren Gunnar Sommerfeldt. Dette var den første norske filmen som fikk originalskrevet musikk. Premieren fant sted på Nationaltheatret 26. desember 1921, der Knut Hamsun selv var til stede. I 2009 ble filmen med musikk av Leif Halvorsen vist under Hamsunjubileet på Hamarøy. En DVD med filmen er nå utgitt. Her spiller KORK musikken til Leif Halvorsen.

Flere dirigenter har ment at Leif Halvorsen var en foregangsmann innen filmmusikk med tanke på det melodiske og instrumentasjonen. Blant hans mange fiolinelever var Ørnulf Boye Hansen.

Leif Halvorsen giftet seg i 1915 med sangerinnen Haldis Halvorsen, født Michelsen (1889–1936).

Fartein Valen dedikerte sin Sonate for fiolin og klaver (opus 3) (skrevet mellom 1912 og 1919) til Leif Halvorsen.[2]

Referanser rediger

Eksterne lenker rediger