Lapsk vallhund

reingjetende vokterhund av spisshundtypen

Lapsk vallhund (FCI #284) er en mellomstor spisshundrase med opprinnelse i Finland. Den opprinnelige typen har lange tradisjoner som reingjetende vokterhundNordkalotten. På finsk heter den lapinporokoira.

Lapsk vallhund
lapsk gjeterhund, samisk gjeterhund
Lapskvallhund.jpg
Hundetypespisshund, lapphund
OpprinnelseFinland Finland
EgenskaperBrukshund/familiehund
Livsløp10–12
StørrelseMellomstor (20–25 kg)
Passer forAktive, erfarne
Anerkjennelser
FCIGr. 5 sek. 3
(FCI #284)
AKCSjekk!
CKCSjekk!
KCSjekk!
UKCSjekk!
Andre hunderaser
Alfabetisk raseliste
Gruppevis raseliste

Opprinnelse og alderRediger

 
Agility med lapsk vallhund

Den lapske vallhunden er en reingjetende vokterhund som tradisjonelt ble brukt i reindrifta. Særlig i Finland brukes den fortsatt i denne næringa, hvor den ofte bare kalles "reinhunden". Det er usikkert hvor gammel rasen er, men det er visse likheter med den såkalte varangerhunden (Canis lupus varangensis), som det ble funnet cirka 7 000 år gamle skjelettrester av i Varanger. Typen har røtter langt tilbake i tid i Norden, men akkurat hvor langt vet man ikke. Den nordnorske høvdingen og farmannen Ottar fra Hålogaland fortale på slutten av 800-tallet at han hadde 600 usolgte tamrein, hvorav seks var lokkerein (lokkerein ble benyttet til fangst av villrein). Det antyder at overgangen fra veidekultur til reindriftskultur pågikk alt på den tiden, men Røed, Bjørklund & Olsen (2018) hevder at det store skiftet trolig skjedde i løpet av det 16. og 17. århundre.[1]

Målrettet avl på rasen startet på 1950-tallet. Dette førte til at lapsk vallhund (korthåret) og finsk lapphund (langhåret) ble delt i to raser. Også svensk lapphund er nært beslektet med de to finske lapphundene. Hunden fikk sin første rasestandard i 1966. Året etter ble den anerkjent av FCI.

Populariteten til rasen sank etter hvert, og på 1980-tallet var den så lav at rasen sto i fare for å dø ut. I et forsøk på å redde rasen fikk kun svært rasetypiske individer formere seg. Avlen foregikk da for det meste sør i Finland, noe som førte til at reineierne i nordområdene fikk mindre å si for karakteristikkene som var nødvendige for en velfungerende reingjeterhund. Det oppsto således en biologisk flaskehals, som siden har ført til at rasen har fått et mer begrenset genetisk mangfold. Selv om rasen fortsatt er sjelden, har den siden 1990-tallet økt i antall, spesielt i Finland og Sverige. I Norge registreres det langt færre av den.

Utseende, anatomi og fysikkRediger

Lapsk vallhund er en middels stor spisshund, merkbart lengre enn høy. Kraftig benstamme og muskulatur. Den har langstrakt hode, sterk rygg, dypt bryst og svakt opptrukket buklinje. Halen bæres lett buet ved bevegelse, hengende under hvile. Pelsen består av middels lange, strittende dekkhår og fin, tett underull. Farge: forskjellige grader av sort, gråaktig eller barkebrun. Ofte lysere grå eller brunaktig farge på kinn, kroppens underside og bein. Hvite tegninger på hals, bryst og bein er tillatt.

Lapsk vallhund særpreges å ha kortere pels enn de andre lapphundene og lett buet hale, og den er litt større. Den har utholdende travende gange under bevegelse over lange distanser. Hanner har en idealhøyde på 51 cm (± 3 cm) og tisper 46 cm (± 3 cm).

BruksområdeRediger

Lapsk vallhund er en utpreget brukshund. Den har stor arbeidskapasitet, er lærevillig og tåler godt nordiske klimaforhold. Rasen er også en utmerket familiehund. I hjemlandet gjør denne hunden det bra i hundesport, blant annet innen agility.

Lynne og væremåteRediger

Lapsk vallhund er oppmerksom, energisk, men rolig og avbalansert hund. Den er lojal, uredd og har nær familietilhørighet. Den trenger godt med mosjon og trives best når den kan arbeide og være ute.

AnnetRediger

Lapsk vallhund er en sunn rase. Avl drives bevisst med sikte på å sikre sunne hunder med godt temperament. Pelsen trenger ikke spesielt mye vedlikehold, annet enn når den er i fellingen på vårparten.

Se ogsåRediger

KilderRediger

ReferanserRediger

  1. ^ Røed, K. H., Bjørklund, I., & Olsen, B. J. (2018). From wild to domestic reindeer–Genetic evidence of a non-native origin of reindeer pastoralism in northern Fennoscandia. Journal of Archaeological Science: Reports, 19, 279-286. https://doi.org/10.1016/j.jasrep.2018.02.048

Eksterne lenkerRediger