Landgrevskapet Hessen

Landgrevskapet Hessen i lyseblått. Ca 1400.

Landgrevskapet Hessen (tysk: Landgrafschaft Hessen) var et fyrstedømme i Det hellige romerske rike. Det bestod som samlet enhet fra 1264 til 1567, da det ble oppdelt mellom Filip I av Hessens sønner.

HistorieRediger

I tidlig middelalder utgjorde territoriet Hessengau, navngitt etter de germanske chattistammene, nordligste del av det germanske stamfyrstedømmet Franken, sammen med det tilgrensende Lahngau.[trenger referanse] Da fyrsteslekten conradinerne døde ut, ble disse rhinfrankiske grevskapene gradvis ervervet av landgreve Ludvig I av Thüringen og hans etterfølgere.

Etter den thüringske-hessiske arvefølgekrig, som brøt ut etter landgreve Henry Raspes død i 1247, sikret hans niese hertuginne Sofia av Brabant de hessiske besittelser for sin mindreårige sønn Henrik barnet. I 1246 ble han den første landgreven av Hessen og grunnlegger av Huset Hessen. Det gjenværende thüringiske landgrevskapet tilfalt wettineren Henrik III, markgreve av Meissen. Henrik I av Hessen ble opphøyd til fyrstestatus av kong Adolf av Tyskland i 1292.[trenger referanse]

Fra 1308 til 1311, og igjen fra 1458, var landgrevskapet delt i Øvre Hessen og Nedre Hessen. Hessen ble igjen sammenført under landgreve Wilhelm II i 1500. Landgrevskapet vokste til førsterangs betydning under hans sønn Filip I,[trenger referanse] som gikk over til protestantisme etter synoden i Homberg i 1526, og som tok skritt for å opprette en selvforsvarsallianse bestående av protestantiske fyrster og makter mor den katolske keiser Karl V. Da Filip I døde i 1567 ble Hessen delt mellom hans sønner fra hans første ekteskap. Dette svekket vesentlig Hessens betydning.[trenger referanse]

De nye hessiske territorier var:

De hessiske territorier ble ikke gjenforent før Groß-Hessen (skjønt uten Rhinhessen) ble en del av det okkuperte Tyskland i 1945.

Eksterne lenkerRediger