Åpne hovedmenyen
Kurt Wintgens
Kurt Wintgens.jpg
Kurt Wintgens, 1916
Født1. august 1894 (125 år)
Neustadt, Det tyske keiserrike
(i dag Prudnik, Polen)
Død25. september 1916 (22 år)
Villers-Carbonnel
Drept i krig
Beskjeftigelse Flygeress
Nasjonalitet Flag of the German Empire.svg Det tyske keiserrike
Utmerkelse Pour le Mérite, Jernkorset

Kurt Wintgens, løytnant (født 1. august 1894 i Neustadt i Det tyske keiserrike, død 25. september 1916 ved Villers-Carbonnel i Frankrike) var en tysk jagerpilot og «flygeress» under den første verdenskrig. Han var den første militære jagerflyver som skjøt ned et møtende fly bevæpnet med et synkronisert maskingevær. Wintgens ble dekorert med Jernkorset og Pour le Mérite. Han overlevde ikke krigen, men ble selv skutt ned i slutten av 1916, muligens av det franske «flygeresset» Alfred Heurteaux.

Innhold

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Wintgens ble født inn i en militærfamilie i Neustadt i Oberschlesien (dagens Prudnik i Polen).[1] Hans militærtjeneste begynte da han gikk inn i Telegraphen-Bataillon Nr. 2 i Frankfurt/Oder som fahnenjunker i 1913.[2]

Engasjement i første verdenskrigRediger

Selv om han fortsatt gikk på en militærskole da krigen begynte i 1914 ble Wintgens sendt til Østfronten som løytnant og fikk Jernkorset av 2. klasse. Ved overføring til det tyske flyvåpen fløy Wintgens først som observatør, tilsynelatende vekslende som telegrafist. Imidlertid, tidlig i 1915 fikk han opplæring som pilot ved Fokkerskolen i Schwerin, hvor Løytnant Otto Parschau allerede hadde blitt hentet fra Fokker-fabrikken for å installere et Parabellum MG14 synkronisert maskingevær i en Fokker A. III enseters enkeltdekker (det samme «grønne fly»[3] som Parschau hadde fløyet siden sommeren 1914) for frontlinje-studier. Wintgens ble bedt særskilt om å fly i felten med den minste og raskeste Fokker med Garros-installasjon, et maskingevær som kunne skyte gjennom propellen.[4] Av den grunn ble han valgt, sammen med løytnant Parschau, som en av de første Fokkerpiloter til å fly enkeltsetere og som hadde fått i oppdrag å fly alene med to-seters fly i luftkamp.

Tidlig på sommeren i 1915 ble de første Fokker Eindecker fordelt. Wintgens var dessuten en av de svært få jagerflyvere som noen gang fikk lov til å fly med briller i kamp da han brukte lorgnett for synskorreksjon.

Første seier med synkronisert maskingeværRediger

 
Den faktiske Fokker M. 5K/MG som Wintgens benyttet i hans luftkamp.
 
Spandau-maskingeværet på Wintgens’ senere Fokker E. IV fly

Wintgens fikk en unik banebrytende rolle luftkampens historie. Han var den første jagerflyger som skjøt ned et fiendtlig fly ved hjelp av et synkronisert maskingevær den 1. juli 1915. Wintgens fløy det siste produsert eksemplar av de fem Fokker endekkere fly med parasollvinger. Den franske flyet var mest sannsynlig fløyet av kaptein Paul du Peuty, og med sekondløytnant de Boutiny som observatør. Den franske flygeren rapporterte at de kom i kamp med en Fokker endekker ca 1 300 meter over Fôret de Parroy, ikke langt fra landsbyen Lunéville. Det franske flyet var bevæpnet med kun en karabin, mens det tyske flyet hadde et synkronisert maskingevær. Etter noen minutters kamp mot Fokkeren ble de Peuty såret i høyre legg. Hans fly ble også truffet og kom i brann. De Boutiny hadde brukt opp all ammunisjonen, noe som ga endekkeren fordelen, og kort tid senere ble også de Boutiny såret i beinet. Til tross for sine skader, landet franskmennene trygt på eget territorium, selv om deres fly hadde blitt truffet av dusinvis av skudd fra Wintgens’ maskingeværild.

Påfølgende handlingerRediger

 
Wintgens med et av sine trofeer

To uker senere ble Wintgens plassert ved en feltavdeling i Mülhausen im Elsaß, innen det omdiskuterte området Alsace i nordøstlige Frankrike som hadde blitt annektert av det tyske keiserrike i 1871. Den 15. juli fikk Wintgens sin første bekreftede nedskyting, fortsatt med sitt endekker og nok en gang skjøt han ned en Morane Parasol – den absolutt første offisielle seier av en endekkerpilot, og den første bekreftede med synkronisert maskingevær.[5] Wintgens' seier var den absolutt første i hans enhet og førte til at han fikk Jernkorset av første klasse.[6]

Han fulgte opp med ytterligere to bekreftede nedskytinger i 1915, så vel som en ubekreftet den 24. januar 1916. Wintgens fikk deretter et snev av influensa som holdt ham borte fra flyvingene. Han kunne ikke fly før 20. mai 1916 da han skjøt ned en to-seter Nieuport. Dagen etter kom han i kamp med en Caudron som han skjøt ned fra 4 000 meter. De franske flyvere overlevde ikke styrten.[7]

Den 24. juni 1916 fløy Wintgens (antakelig en Halberstadt D.II) og fikk sin syvende bekreftede nedskyting. Da han møtte en Nieuport 16, fløyet av Lafayette Escadrilles amerikanske pilot Victor Chapman, som hadde blitt såret i kamp mot endekker-flyver Walter Höhndorf bare en uke tidligere. Chapman ble drept i havariet. Det var den første amerikanske jagerflyver som ble drept i luftkamp.

Kort tid senere, den 1. juli 1916, ble Wintgens den fjerde pilot til å få medaljen Pour le Mérite etter å ha fullført det som var kravene den gang, han hadde åtte nedskytinger.[8] Wintgens fortsatte score gjennom sommeren og høsten. Han fortsatte å bruke sin Fokker E.IV. Hans samtidige, Hans-Joachim Buddecke, skrev at Wintgens slo Fokkerens motor av og på som et signal til sine ventende kolleger i skvadronen etter at oppdraget hadde endt med seier.[9] I september var Wintgens fremdeles det tredje endekker-ess bak Oswald Boelcke og Max Immelmann med sine 14 nedskytinger.

Den 25. september fløy han sin nye E.IV i patrulje sammen med sin venn Walter Höhndorf. Det hevdes at de støttet en to-dekker fløyet av Josef Veltjens som ble angrepet av franske speiderfly. Etter å ha skutt ned i det minste 19 fly (muligens så mange som 22) i luftkamper ble Wintgens drept i kamp nær Villers-Carbonnel, sannsynligvis av det franske esset Alfred Heurteaux. I tilfelle var dette Heurteaux' åttende nedskyting.[10] Heurteaux fløy sannsynligvis et av de første eksemplarer av SPAD S.VII jagerfly. Höhndorf ilte tilbake for å rapportere at Wintgens’ fly brøt sammen etter treff av eksploderende kuler. Josef Jacobs bemerket i sin dagbok at å få fraktet Wintgens’ lik fra ingenmannsland var en vanskelig oppgave. Buddecke skyldte på at havariet var forårsaket av brudd i høyderoret og bemerket at Wintgens hadde ingen tegn på skuddsår. To dager senere ble Wintgens stedt til hvile i den samme franske gravplass som hans pilotkamerat Otto Parschau var blitt begravet[11]

Hedret på norsk flyRediger

Under Nazi-Tysklands okkupasjonen av Norge beslagla Luftwaffe alle Ju 52-sjøfly tilhørende Det Norske Luftfartselskap. Et av dem, det tidligere LN-DAH, «Falken», fikk tilbake dets tidligere tyske registrering D-CDLH og ble omdøpt til «Kurt Wintgens». Dette flyet er nå et av de få gjenværende flygedyktige Ju 52 som etter en omflakkende tilværelse i dag eies av Berlin Stiftung og brukes til omvisning i Tyskland.[12]

ReferanserRediger

  1. ^ Kurt Wintgens ble født i Neustadt i Oberschlesien (Neustadt O.S.), Preussen; IKKE i Neustadt an der Saale (Neustadt a.S. eller Neustadt a.d.S.), Bayern. Denne feilen er vanlig i sekundærlitteraturen, men primære kilder oppgir klart Neustadt i Oberschlesien som hans fødested, jf. 1900 Minden Census, bind I, s. 549.
  2. ^ Wyngarden (2006): Early German Aces of World War, s. 10
  3. ^ Wyngarden (2006): Early German Aces of World War, s. 9
  4. ^ Wyngarden (2006): Early German Aces of World War, s. 11
  5. ^ Wyngarden (2006): Early German Aces of World War, s. 12
  6. ^ Wyngarden (2006): Early German Aces of World War, s. 55
  7. ^ Wyngarden (2006): Early German Aces of World War, s. 55–56
  8. ^ Wyngarden (2006): Early German Aces of World War, s. 62
  9. ^ Wyngarden (2006): Early German Aces of World War, s. 73
  10. ^ «Alfred Heurtaux», The Aerodrome
  11. ^ Wyngarden (2006): Early German Aces of World War, s. 73–74
  12. ^ «Junkers Ju 52/3m» Arkivert 5. november 2013 hos Wayback Machine., Luftfartsmuseum.no

LitteraturRediger

  • Hildebrand, Karl-Friedrich; Zweng, Christian (2011): Die Ritter des Ordens Pour le Mérite des I. Weltkriegs. Bind 3: P–Z., Biblio Verlag, Bissendorf, ISBN 3-7648-2586-3, s. 548–549.
  • Langsdorff, Werner von, red. (1934): Flieger am Feind. Einundsiebzig deutsche Luftfahrer erzählen. Verlag C. Bertelsmann, Gütersloh.
  • Möller, Hanns (1935): Geschichte der Ritter des Ordens pour le mérite im Weltkrieg. Bind II: M–Z. Verlag Bernard & Graefe, Berlin, s. 512–513.
  • Wyngarden, Greg, van (2006): Early German Aces of World War 1. Oxford: Osprey Publishing, ISBN 1-84176-997-5, s. 11

Eksterne lenkerRediger