Krutthorn

(Omdirigert fra Kruttflaske)

Krutthorn og kruttflasker er beholdere for svartkrutt som jegere og soldater i eldre tider bar med seg for å lade munnladningsgeværer og -pistoler. Beholderne ble oftest lagd av krumme horn fra kyr og geiter, men også av tre og bein. På 1800-tallet ble det vanlig med kruttflasker av metall.[2][3] Mange krutthorn er rikt dekorert.

Gamle krutthorn og -flasker av ku- og bukkehorn, bein, tre og metall, noen også med kruttmål,[1] stilt ut i Karmsund folkemuseum i Haugesund. Bildet viser også jaktgeværer (munnladere og flintlåsbørser), haglpunger, støpeform for kuler, dyresakser og annet utstyr for jakt og sanking på Haugalandet.

HistorikkRediger

 
En reenactment-deltaker i tidsriktig utstyr som fransk musketer på 1600-tallet med muskett med luntelås. Forladningsbørsa lades ved å slippe krutt og kule ned i geværmunninga.[4] Skråbeltet har flere kruttflasker av tre med ferdig oppmålte ladninger. På 1700-tallet fikk soldatene isteden patrontasker til papirpatroner med ferdigpakka kuler og kruttladninger. Prosjektilet ble dytta på plass foran kruttet i kammeret med en ladestokk.

Hule dyrehorn ble vann- og lufttette når en stengte igjen den åpne bunnen med trestykker eller metalldeksler og satte en plugg i helletuten i den spisse enden. Det stive materialet beskytta det eksplosive kruttet mot gnisninger og støt. Runde horn kunne også kokes og presses flatere. Tuten kunne dessuten ha et kruttmål, en måleinnretning for å beregne riktig mengde til hver ladning.[4]

Gamle krutthorn, særlig til jaktbruk, kan være uvanlig rikt pynta med ornamenter, motiver og tekster som er skåret ut, rissa inn eller prega i materialet.[5]

Kruttflasker ble brukt sammen med munnladere, det vil si skytevåpen som en lader ved å føre kruttet (drivladninga) og kula (prosjektilet) inn gjennom munninga av løpet på pipa. Våpen med flintlås som avfyringsmekanisme kunne kreve to forskjellige kruttflasker, én flaske for det grovkorna kruttet til hovedladninga i pipekammeret, og en mindre til det finere fengkruttet som ble tømt som tennsats i kruttpanna. I en flintlås slår flintsteinen, som sitter på hanen (slaghammeren), mot et fengstål og lager gnister. Gnistene tenner fengkruttet i panna som straks antenner drivladninga inne i kammeret i våpenpipa. Kruttet eksploderer og skyter kula ut gjennom løpet.[6][7]

Krutthorn gikk ut av bruk i siste halvdel av 1800-tallet. På 1830-tallet ble det vanlig med perkusjonslås og tennhetter, nye mekanismer som overtok for flintlåsene. Fra rundt 1840 kom også bakladegeværer (kammerladere) som var mye raskere å lade. Allerede på slutten av 1600-tallet hadde militæret tatt i bruk ammunisjon i form av papirpatroner med ferdigpakka kruttladning og prosjektil som soldatene bar i patrontasker på et bandolær (skråbelte). I 1860-åra kom endelig praktiske patroner av metall, messinghylser med fenghette (sprenghette, detonator), krutt og kule (eller hagl) i ett,[8] og snart også patronbelter.

Krutthorn ble også brukt for å tømme krutt i fenghullet på gamle kanoner før de ble antent med lunta på en luntestokk.[9] Da det ble vanlig med fengrør, fra rundt 1770, ble det unødvendig å bruke krutthorn for å lade kanoner.

ReferanserRediger

Eksterne lenkerRediger