Kalkstein
Kalkstein, tidvis også kjent under navnet krittstein, er en sedimentær bergart bestående av mineralene kalsitt og aragonitt, som er to forskjellige krystallstrukturer av kalsiumkarbonat (CaCO3). Mange kalksteinsforekomster består av skallfragmenter fra marine organismer som koraller og poredyr.
| Kalkstein | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Hovedmineral | Kalkspat | ||
| Gruppe | Sedimentær | ||
| Tetthet i g/cm3 | 1,5–2,7[1] | ||
| Bruksområde | Sement | ||
| Liste over bergarter | |||
Den første geolog som skilte kalkstein fra dolomitt var Belsazar Hacquet i 1778.[2]
Opphav rediger
Da marine organismer som koraller og poredyr døde, ble de liggende på havbunnen, alle bløtdeler gikk i oppløsning (nedbrutt). De harde kalkrike skallene ble etter hvert begravd i havbunnen. Nye lag med sand og leire (sedimenter) ble avsatt og tykkelsen på de overliggende massene økte. Trykket og temperaturen i de kalkrike lagene økte. Lagene ble sementert sammen. Lagene av leire og sand ble til skifer og sandstein. De kalkrike lagene ble til kalkstein.
Landheving og erosjon kan så løfte kalksteinsavsetninger opp i dagen igjen. Geologisk er kalkstein et området som tidligere har ligget under vann, et grunt hav. Langs kystlinjer med kalksteinsforekomster kan vi finne kalksteinsklipper. Kalksteinen eroderer lett, så en kan finne spektakulære formasjoner som loddrette klipper og øyer ned i havet. Slike idylliske kalksteinsklipper kan vi finne i Thailand og Vietnam, men også mange andre steder i verden. De mest kjente i Europa, finner vi langs Den engelske kanal (The White Cliffs of Dover; «Dovers hvite klipper»). Nærmere Norge finner vi de danske klintene. Mye av kalksteinen er forøvrig farget av andre sedimenter, slik at den like gjerne kan finnes i varianter av gråfarge. Cap Blanc Nez («Hvitkapp») og Cap Gris Nez («Gråkapp») ligger i Normandie med noen mils avstand mellom og illustrerer forskjellen.
Kinesisk hagekunst rediger
I Kina er det tradisjon for å benytte kalksteiner som har ligget i lang tid under vann og dermed blitt utsatt for vannerosjon og fått merkelige former som dekorasjonselementer i hageanlegg. Ettersom de fleste av steinene tradisjonelt kommer fra en øy i Taihusjøen i nærheten av Shanghai, kalles disse steinene for Taihusteiner (太湖石).
Omdannet kalkstein rediger
Kalkstein som har blitt utsatt for høyt trykk og varme over lang tid, er omdannet (metamorfose) til marmor, en metamorf bergart.
Industriell utnytting rediger
Kalkstein brukes til en rekke formål, blant annet sement, og har vært tatt ut i steinbrudd mange steder i landet. Større anlegg finnes i Brevik og Kjøpsvik. Anlegget på Slemmestad i Buskerud hentet sitt råstoff fra Langøya ved Holmestrand, da den lokale kalksteinen var for dårlig. Da sementproduksjonen ble nedlagt i Slemmestad ble Langøya med steinbruddet solgt, og stedet brukes i dag som mottaksanlegg for kjemikalier og farlig avfall. Andre nedlagte kalksteinsbrudd er fredet, som eksempelvis i Østhagan landskapsvernområde ved Grua i Oppland.
Se også rediger
Referanser rediger
- ^ Handbook of physical properties of rocks (1984). Volume III. Boca Raton. 2017. ISBN 978-1-351-36183-5. OCLC 1020700069.
- ^ Kranjc, Andrej (2006): «Balthasar Hacquet (1739/40-1815), the Pioneer of Karst Geomorphologists» i: Acta Carsologica. Institute for the Karst Research, Scientific Research Centre, Slovenian Academy of Sciences and Arts. 35 (2). ISSN 0583-6050.
Litteratur rediger
- Taylor, P.D. & Wilson, M.A. (2003): «Palaeoecology and evolution of marine hard substrate communities» (PDF) i: Earth-Science Reviews 62, s. 1–103.
- Folk R.L. (1974): Petrology of Sedimentary Rocks, Hemphill Publishing, Austin, Texas
- Dunham, R.J. (1962): «Classification of carbonate rocks according to depositional textures» i: Ham W.E., red.: Classification of carbonate rocks: Am. Assoc. Petroleum Geologists Mem. 1, s. 108–121