Konvensjonen om langtransportert grenseoverskridende luftforurensning
Konvensjonen om langtransportert grenseoverskridende luftforurensning, forkortet til LRTAP (engelsk: The Convention on Long-Range Transboundary Air Pollution, forkortet til CLTRAP), har til hensikt å beskytte menneskelig miljø mot luftforurensning og for gradvis å redusere og forhindre luftforurensning, inkludert langtransportert luftforurensning (forurensning som via meteorologi forflyttes over landegrenser).
![](http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/2/26/Convention_on_Long-Range_Transboundary_Air_Pollution.png/400px-Convention_on_Long-Range_Transboundary_Air_Pollution.png)
Konvensjonen har 51 deltagere (stater) som har et sekretariat fra De forente nasjoners økonomiske kommisjon for Europa (UNECE) for håndhevelse av konvensjonen.[1] Deltagerne utvikler beslutninger og strategier for å bekjempe utslipp av luftforurensning via overvåking, forskning, utveksling av informasjon, og rådspørring.[2] Norge er aktiv deltagende i konvensjonen.
Konvensjonen ble opprettet i 1979 og har siden adressert en rekke betydelig miljøproblemer i regionen UNECE via vitenskapelig samarbeid og forhandlinger om politiske beslutninger (som eksempelvis å fastsette grenseverdier for utslipp av bestemte forrensninger). Konvensjonen har så langt blitt utvidet med åtte protokoller som har identifisert særskilte grep som må bli tatt av de deltagende nasjonene for å redusere utslipp av deres luftforurensning. Konvensjonen har vært et betydelig virkemiddel for å beskytte miljøet fra skadene som luftforurensning har ført til.[3]
Konvensjonens førstefokus er å bedømme og om mulig revidere de nyeste protokollene, implementeringen av konvensjonen og dens protokoller for hele UNECE-regionen, da med særlig fokus på østlige Europa, Kaukasus, Sentral-Asia og sørøstlige Europa, foruten også utveksling av kunnskap og informasjon med andre regioner i verden.
EMEP
redigerEn viktig oppgave er å jevnlig gi myndighetene og tilstøtende organer kvalitetssikret vitenskapelig informasjon for å støtte utviklingen og ytterligere evaluering av internasjonale protokoller på utslippsreduksjonen som forvandles innenfor konvensjonen. Herunder er EMEP-programmet (Co-operative Programme for Monitoring and Evaluation of the Long-range Transmission of Air Pollutants in Europe), et samarbeidsprogram for overvåking og evaluering av langtransporterte luftforurensninger i Europa. Opprinnelig fokuserte EMEP-programmet på å vurdere og fastslå langtransportert effekt av sur nedbør og eutrofiering over grensene, men ble siden endret til å omfatte dannelsen av bakkenær ozon og til persistente organiske forurensninger (POPer), tungmetaller og svevestøv. Programmet støtter seg på tre hovedelementer:
- Innsamling av utslippsdata
- Måling av luft- og nedbørskvalitet
- Modellering av atmosfærisk transport og avsetning av luftforurensning.[4]
EMEP består av fem koordineringssentre og fire spesialenheter.[5] I Norge har NILU - Norsk institutt for luftforskning ansvaret for det kjemiske senteret (CCC) siden 1977,[6] og det vestlige meteorologiske syntetiserende senter (MSC-W) er styrt av Meteorologisk institutt siden 1979.[7]